SVF logo








Filmomtaler høsten 1977:

10.12: Almarna i Kungstregården
10.12: IB-affæren
26.11: Ådalen
22.10: Hovedfienden

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
10. desember 1977:
Almarna i kungstregården [15 kb]

"Almarna i kungstregården"
(Almarna i Kungsträdgården)


Sverige 1971 | Format: 16mm

Upprörda stockholmare hindar myndigheternas beslut att fälla almarna i Kungsträdgården i Stockholm.

Almen blev en symbol för miljörörelsen efter det riksbekanta bråket om almarna i Kungsträdgården i Stockholm år 1971.

Striden kring almarna i Kungsträdgården blev en symbol för miljöaktivisternas framgångar: med sina egna kroppar skyddade de almarna mot motorsågarna. Aktionen blev folkfest och den planerade tunnelbanenedgången fick flyttas.

(Omtale: Svensk filmhistorie)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
10. desember 1977:
IB-affæren [8 kb]

"IB-affæren"
(IB-affären)


Sverige 1974 | Regi: Hans Alfredson | Format: 16mm, kortfilm

IB-AFFÄREN

1973 SLOG TIDNINGEN Folket i Bild/Kulturfronts nummer 9 ner som en bomb, och inte undra på det. Det räcker att man tar en snabb titt på omslaget här bredvid så förstår man direkt, att något stort och sensationellt hade avslöjats.

DET VAR INGA DÅLIGA påståenden tidningen kom med. Man påstod alltså, att det neutrala landet Sverige hade en fullt fungerande spionverksamhet, inte bara mot andra länder utan också mot sina egna invånare.

Och inte nog med det. Organisationen stod inte under parlamentarisk kontroll och levde sålunda som en stat i staten.

De som eventuellt tvivlade på dessa påståenden fick anledning, att snabbt ändra sig då de ögnat igenom texterna och bilderna inne i tidningen.

LÄNGST NER PÅ OMSLAGET STÅR FÖLJANDE ATT LÄSA:
Folket i Bild/Kulturfront publicerar i detta nummer ett material som kommer att väcka stor uppmärksamhet.

Man kommer möjligen att säga, att tidningen avslöjar försvarshemligheter och därmed hotar rikets säkerhet. Men hotet mot rikets säkerhet kommer från den verksamhet som vi här skildrar. Denna verksamhet kontrolleras inte av riksdagen. Den är grundlagsstridig och ett brott mot demokratin.

Folket i Bild/Kulturfront slår vakt om folkets grundlagsfästa rättigheter att kontrollera myndigheters verksamhet genom riksdag. Den verksamhet som vi nu avslöjar kan inte kontrolleras - den existerar formellt inte, och därför kan dess papper heller inte vara hämligstämplade.

Det är en medborgerlig skyldighet att avslöja denna samhällsskadliga verksamhet. Regeringen måste ställas till ansvar.

Greta Hofsten
Ansvarig utgivare

http://hem.passagen.se/guillou/ib/

(Omtale: Svensk presse)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
26. november 1977:
Ådalen [22 kb]

"Ådalen"
(Ådalen 31)


Sverige 1968 | Regi, manus og klipp: Bo Widerberg | Foto: Jürgen Person | Med: Roland Hedlund, Kerstin Tidelius, Peter Schildt, Marie de Geer, Olaf Bergström, Anita Björk, Jonas Bergström, Martin Widerberg

Våren 1968 fann det stad ei tennisturnering i Båstad i Sverige. Dette, i utgangspunktet, fredelege idrettsarrangementet utvikla seg til å bli eit slagsmål mellom politi og demonstrantar som ikkje var sett i Sverige på fleire tiår.

Demonstrasjonane var motivert av at spelarar frå Rhodesia var inviterte til Sverige, og alt gjekk fredeleg for seg inntil det vart gjeve ordre om å setja inn politi mot demonstrantane. Denne hendinga vart filma av nokre unge filmskaparar som kalla seg Grupp 13 og resulterte i filmen Den vita sporten.

Ein av dei 13 var Bo Widerberg og desse hendingane i Båstad skulle bli avgjerande for tilverkinga av den neste filmen hans, Ådalen 31. Nokre av scenane i filmen (demonstrasjonen) er direkte sitat av kva som hende og korleis det vart filma i Båstad i 68.

Ådalen i Sverige er synonymt med Menstadslaget i Noreg. I 1931 reiste arbeidarane ved Marmafabrikken i Ådalen seg. Då arbeidsgjevaren under ein generalstreik kalte inn politiet for å oppretthalda "ro og orden", vart det skote mot demonstrantane og fem arbeidarar vart drepne.

Igjen er det kvardagsskildringa som er Widerberg sin styrke. Han let oss få oppleva det som hendte gjennom parallelle skildringar av arbeidarfamilien Andersson og fabrikkeigarfamilien sin kultur og levevis i tida før dei fatale skota. I staden for å laga ein intravenøs agitasjonsfilm, har Widerberg laga ein sterk, impresjonistisk og poetisk film ­ ei hylding til menneskja i Nord-Sverige. Serleg vil ein minnast framstillinga av arbeidarsonen, Nisse, som speler i eit primitivt jazzband og som freister å få ungjenta Anna til sengs gjennom hypnose, men som blir avbroten av demonstrasjonstoget som går forbi.

Widerberg måtte tåla ein del kritikk for å framstilla ei så alvorleg, rettferdshungrig historie på ein så vakker måte. Men film er eit medium som fyrst når hjernen gjennom hjertet. Dette har Widerberg forstått, og både den forteljarmessige innfallsvinkelen og formspråket er noko historia har tent på. Når vi på slutten av filmen blir vitne til nedskytingane verkar desse på denne bakgrunnen ekstra sterkt, fordi vi kjenner karakterane som menneskje.

Widerberg påpeiker i slutteksten på filmen at det trass i 30 års sosialdemokratisk styre i Sverige, enno ikkje finnst sosial rettferd. Sverige vart litt betre av kva som hende i Ådalen, men det er langt att, det synte ungdommane i Båstad.

(Omtale: Trondheim filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
22. oktober 1977:
Hovedfienden [16 kb]

"Hovedfienden"
(El enemigo principal)


Peru 1974 | Regi: Jorge Sanjinés | Manus: Jorge Sanjinés | Foto: Héctor Ríos | Musikk: Manuel Cusi | Spilletid: 1t 43min | Format: 16mm
Filmklubbens første visning!

Fra årsmeldingen SVF, 1977:
Filmen tar opp kampen mot den store undertrykkelsen av de sør-amerikanske folk.

El enemigo principal (The Principal Enemy), a forceful denunciation of class justice, in Peru in 1974.

Om regissøren:
Jorge Sanjines [4 kb] Born in La Paz, Bolivia, in 1936, Jorge Sanjinés studied philosophy while attending the University of Santiago film institute in Chile between 1958 and 1960. Returning to Bolivia, he trained in the documentary school that had emerged before the nationalist revolution in 1952. In 1961, he made a first short, Sueños y realidades (Dreams and Reality), experimenting with mixing genres (fiction and documentary), a technique that would become his personal trademark. In 1965, Sanjinés took the direction of Bolivia's National Cinema Institute. In 1966, he made his first feature, Ukamau (So It Is), about the vengeance of an Ayamara Indian who's wife has been murdered by a half-breed. Banned by the Barrientos government, this film led to Sanjinés being relieved of his post and the closing of the cinema institute. Made in 1969, Yawar Mallku (Blood of the Condor), shot in the Quechuan dialect, introduced the native element as an essential ingredient of his cinema. This militant film was distributed in Bolivia after a series of popular protests. In 1971, with El coraje del pueblo (The Courage of the People), which used cinema verité technique to reconstruct two massacres of Bolivian miners that occurred 25 years apart, Sanjinés clarified his stand by favoring the collective <<personage>> represented by the worker and Indian communities. After making El enemigo principal (The Principal Enemy), a forceful denunciation of class justice, in Peru in 1974, Sanjinés went into exile. His next film was made in Ecuador, Fuera de Aqui! (1977), which recounts the rebellion led by an Andean community to survive the genocide planned for it. Sanjinés then returned to Bolivia and the documentary form with La bandera del amanacer (1983), about the popular struggles in Bolivia. In 1989, he made La nacíon clandestina, which deals with the Quechuan people's struggle to preserve its identity.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb +
en chilensk side [www.pardo.ch])