"Äppelkriget"
(Äppelkriget)

Stagecoach blir i dag ansett som en av western-genrens mest klassiske og innflytelsesrike filmer. I den forholdsvis enkle historien kombinerer John Ford karakterstudier og tradisjonell action på en solid måte. Handlingen drives frem av spenninger mellom de svært forskjellige karakterene, samtidig som Ford benytter relativt enkle og velkjente grep som kavaleriredning i siste liten og shoot-out i hovedgaten. Resultatet er en morsom og under-holdende film. Den er i tillegg en av de mest tematisk komplekse westernfilmer før krigen, særlig hva angår persongalleri. Selv om Ringo Kid har en helterolle, er han også en asosial figur som må finne måter å overleve på i et samfunn med tvetydige og motstridende krav. Sheriffen tøyer loven etter situasjonen, og bankmannen stjeler fra sin egen bank. De fleste karakterene er på en eller annen måte på kant med samfunnets normer – de er sosiale utskudd med en rekke problemer, fra alkoholisme og hvitsnippkriminalitet til eksis-tensielle kriser. Det er gjennom disse karakterise-ringene Ford kommenterer verdier og motset-ninger i det amerikanske samfunnet.

Stagecoach åpner med et utsnitt av Monument Valley under en høy himmel. Ford var den første spillefilmregissøren som filmet her, og mye av filmens klassikerstatus ligger i at handlingen ut-spiller seg nettopp i dette majestetiske landskapet. I ettertid er Monument Valley, med sine ørken-sletter og ruvende klipper, blitt like typisk for westerngenren som seksløperen.

Ford viser også noe av sin storhet som regis-sør i de mindre anerkjente innendørsscenene, der han særlig er nyskapende med hensyn til kamerabruk. Blant annet fordret de mange lave kameravinklene bygging av tak over kulissene – to år før Orson Welles med Citizen Kane (se egen omtale) fikk æren for å ha gjort dette.

Etter at westerngenren hadde overlevd som B-film i over et tiår, var det Stagecoach som for alvor forandret dens status. Symptomatisk nok fikk også John Waynes karriere, som på flere måter er en parallell til westerngenren, et oppsving med Stagecoach. Han ble endelig en etablert A-kjendis.

Langs tåkelagte havneanlegg smyger de seg, de som av en eller annen grunn ikke kan vise seg offentlig. Kanskje er de kriminelle og må gjemme seg for politiet. Kanskje passer de rett og slett ikke inn blant andre mennesker. Kanskje er de desertører.

Jean har returnert fra militæret under mystiske omstendigheter og kommer ved en tilfeldighet over en falleferdig kneipe helt ute ved kaien, i havnebyen han befinner seg. Her møter han Nelly, en ung pike som har rømt fra sin uhyggelige pleiefar. Begge befinner seg i en desperat situasjon og det oppstår en nærhet mellom de to i forsøket på å søke trøst i hverandre. Gjennom sin voksende kjærlighet til Nelly kommer Jean i konflikt med pleiefaren og den lokale gansterlederen i havneområdet. Presset blir etter hvert for stort og han planlegger å flykte fra landet med en båt til Venezuela.

Nylig avdøde Marcel Carné er kanskje den regissøren som i ettertid har blitt nærest knyttet til den franske poetiske realismen. Gjennom sitt samarbeid med forfatteren og lyrikeren Jaques Prevert var de begge med på lage viktige bidrag til denne filmperioden. Tåkekaien, med sitt dunkle miljø og dystre karakterer, viser tydelig det som kjennetegnet filmstilen i sluttfasen av den poetiske realismen. Havnebyens underverden og de skjebnessvangre personlighetene man kan finne der er praktfullt visualisert gjennom stemningsladede bilder og poetisk dialog. Karakterene er alle på flukt, både på det ytre og indre plan, men helt fra handlingens begynnelse råder det en fatalisme som sier oss at de aldri vil klare å slippe unna. Pessimismen ligger som et tungt tåketeppe over miljøet der handlingen utspiller seg. Hovedpersonen (spilt av Jean Gabin) er den perfekte antihelt, og hans skjebne ble da filmen kom ut i 1938 av mange tolket som et symbol på hele Frankrikes skjebne. Tåkekaien møtte krass kritikk fra den franske regjeringen for å være en overpessismistisk fremstilling av tilstanden blant folket. Marcel Carnes svar på kritikken var "Skyld ikke på barometeret når det viser dårlig vær". Og dårlig vær ble det.

Sommeren 1911 bryter det ut en landsomfattende gruvestreik. Streik settes også i verk i Kirkenes med store konsekvenser både for den enkelte og for selskapet A/S Sydvaranger. Streikelederne blir kastet ut av husene til selskapet, men vinner 2 år etter saken i rettssalen.

Filmen gir en skildring av konflikten og miljøet i en arbeiderfamilie. De fleste aktørene er hentet fra ungdomslaget i Kirkenes.

"Kirkenes 1911"
(Kirkenes 1911)