Sør-Varanger Filmklubb -:-:- Filmomtaler Høsten 1986

Filmomtaler høsten 1986:

15.12: Henry Nine Till Five - Not a Love Story
03.12: Life of Brian
19.11: Who's Afraid of Virginia Wolf
05.11: Smertegrensen
15.10: Att göra en brygga
08.10: Jeanne d'Arc
22.09: Forbrytelsens element
10.09: Picasso's eventyr

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

15. desember 1986:

"Henry Nine Till Five - Not a Love Story"
(Henry Nine Till Five)

Storbritannia 1970-årene | Regi: Bob Godfrey | Spilletid 37 min, engelsk tale

Fire kortfilmer.

Dette er et program på fire selvstendige animasjonsfilmer av briten Bob Godfrey. De enkelte filmene er:

- Kama Sutra rides again (1971, 11min), som er en variasjon på den gamle indiske sex-opplysningsbok Kama Sutra

- Instant sex (7min), er en moderne supermarkedvariasjon over samme tema.

- Henry 9 till 5 (7min), handler om kontorrotta Henrys erotiske fantasier i arbeidstiden, og

- Dream Doll (1977, 12 min), forteller om den dagen alle oppblåsbare sliter seg

Godfrey var opprinnelig reklamemann, men begynte allerede i 50 –årene å sysle med animasjonsfilm og arbeidet en tid sammen med den tidligere Disney-medarbeideren David Hand. I 1965 gjorde han seg bemerket som en særegen animasjonskunstner. De fleste av Godfreys filmer inneholder en god del politisk ironi og satire, og er kjennetegnet ved et frodig erotisk innhold. Selve animasjonsteknikken som brukes i filmene er svært variert. Godfrey går ikke av veien for å benytte "vanlig" tegne-animasjon, cut-out teknikk, realfilm og stills i en og samme film – vel å merke uten at det går ut over helheten.

(Omtale: Filmklubbteateret)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

03. desember 1986:

"Life of Brian"
(Monty Python's Life of Brian)

Monty Pythons velkjente aforisme til de nytestamentlige evangelier skapte bølger da den kom. Kontroversielle som alltid ble deres Life of Brian forbudt i Norge. Det tok imidlertid ikke lang tid før de puritanske krefter ble sittende med sitt bibelske skjegg i postkassen, og Statens Filmsensur gjorde helomvending.

Filmen starter med at vår nyfødte helt, Brian, blir forvekslet med en annen ikke ukjent figur fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse. Tre heller utspjåkede personer forsøker å pakke myrra, røkelse og gull på Brians mor. Misforståelsen blir fort oppklart da det viser seg at de egentlig skulle til stallen ved siden av. Etter rulletekstene møter vi så Brian igjen 33 år senere. Han lever en anonym tilværelse sammen med sin tyranniske mor. De havner tilfeldigvis i en folkemengde som lytter til den nå så berømte Bergprekenen. Men siden de står bakerst hører de ingenting, og Brians mor drar ham med på en steining i stedet.

Brian er levende opptatt av frihetstanken og kampen mot den romerske okkupasjonsmakten. Han jobber på sirkus hvor han selger flaggermusører, grillede ulvebrystvorter og oterneser. Her kommer han en dag i kontakt med en undergrunnsbevegelse som har planer om å kidnappe Pontius Pilatus sin kone. Men før han blir med i bevegelsen må han vise den rette innstilling, og blir sendt ut for å male slagord på veggene. Under kidnappingsforsøket treffer de på en annen av de utallige undergrunnsgruppene, og etter en slåsskamp er bare Brian i live.

Life of Brian er en film som virker som om den er fortalt etter stream-of-consciousness teknikken. De idéene som har dukket opp underveis har blitt realisert, uansett om det handler om hysterisk morsomme talefeil eller romskip som beleilig kommer til unsetning for vår helt Brian. Sammen med Ridderne av det runde bord er Life of Brian Monty Python på sitt aller mest infantilt opplagte.

(Omtale: Cinemateket)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

19. november 1986:

"Who's Afraid of Virginia Wolf"
(Who's Afraid of Virginia Woolf?)

Til tross for tittelen, har filmen ingenting med forfatteren Virginia Woolf å gjøre. Vi befinner oss i New Englands akademikermiljø, i hjemmet til et ektepar i førtiårene: George (Richard Burton) er en begavet, men desillusjonert og bitter historielektor med en usedvanlig giftig tunge. Martha (Elizabeth Taylor) er datter av universitetets rektor og skuffet over ektemannens middelmådige karriere. Tidligere på kvelden har de møtt et yngre ektepar som Martha har invitert på en night cap. Når hun trosser Georges forbud om å nevne ekteparets "sønn", starter en verbal krigføring dem imellom. Et strindbergsk ekteskapshelvete utspilles foran øynene på de sjokkerte gjestene, som ikke kan unngå å bli dratt inn i malstrømmen av hatske angrep og hevn, hvor de forskjellige aktørene hele tiden veksler om å ha overtaket. Etterhvert som drinkene blir flere og karakterene går stadig lengre i sin verbale ondskap (hvor hensikten ikke lenger bare er å såre, men regelrett å ødelegge hverandre), avdekkes stadig mørkere avgrunner fra fortiden. Selv om tilskueren ikke alltid kan være sikker på hva som er sant og hva som er løgn, mer enn aner man hvor dype konfliktene mellom ektefellene er. Den destruktive prosessen foregår i løpet av få timer, og fungerer samtidig som en renselse, eller demonutdrivelse, for de involverte partene.

De fleste av filmens kvaliteter ligger allerede i Edward Albees briljante teaterstykke, som hadde premiere på Broadway i 1962. Det er verdt å legge merke til de mange raffinerte detaljene og det kullsvarte viddet i dialogen, som dessuten vitner om forfatterens skarpe psykologiske innsikt (skuespillet kan med fordel leses, det tar ikke mange timene). Hvis vi ser bort fra noen scenariske omskrivninger, er Albees stykke så godt som intakt, og selv om et nærgående kamera sørger for at det aldri oppleves som filmet teater, er regien forholdsvis diskret. Filmens vesentligste tilførsel ligger i det gnistrende samspillet (eller motspillet) mellom Taylor og Burton, som på den tiden var gift også i virkeligheten.

Hvem er redd for Virginia Woolf? sjokkerte brorparten av datidens publikum med det mange så på som en orgie i utroskap, fyll, ondskap og four-letter words, og blant annet ligger dens filmhistoriske betydning nettopp i det at den overskred - og utvidet - grensene for den trangsynte moralkodeksen i amerikansk film.

(Omtale: Cinemateket)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

05. november 1986:

"Smertegrensen"
(Smärtgrensen)

Sverige 1983 | Regi: Agneta Elers-Jarleman | Spilletid: 1t 20min | Genre: dokumentar | Utlån: KF

Dokumentarfilm om Jean og Agneta og 5 år av deres liv etter den trafikkulykken som med et slag forandret Jeans liv. En film om kjærlighet, om hvordan vi ser på anderledes mennesker og hvilken plass relasjoner til disse har i samfunnet vårt.

(Omtale: Filmtilsynet)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

15. oktober 1986:

"Att göra en brygga"
(Att angöra en brygga)

Det har blitt en tradisjon å innlede (og avslutte) Cinematekets sommerprogram "Film rundt midnatt" med Att angøra en brygga. Med denne gyldne perlen av en sommerklassiker i bagasjen, kan du trygt kaste loss for en sommer der du burde være forberedt på det meste! Og om du skulle være en av de som heller har valgt å avslutte sommer'n med filmen, kan du jo hente trøst og forstå hvorfor det gikk som det gikk på seilturen i år.

Tage Danielssons mektig populære komedie er en tilsynelatende harmløs harselas, full av banale slap sticks og gags, men kan også ses på som en hyllest av anarkiet og det glade vanvidd i det ellers så grå sosialdemokratiske "mønsterbruket" som Sverige var på den tiden.

Handlingen i filmen er egentlig uten betydning, men kort fortalt går dens enkle "pitch" som følger: En rekke personer er på vei til en øy for å feire sommerkvelden med venner på deres hytte, men får problemer med å legge seilbåten inn til brygga, og må inn til videre ankre opp. Ut i fra dette banale utgangspunktet profitterer filmen maksimalt på den fysiske komikken som oppstår når de nyankome med iherdig hjelp fra vertskapet inne på land forsøker å legge båten inn til brygga. Her benyttes et stort register med velkjente komedieknep som trekker veksler på både Chaplin, Keaton og Brødrene Marx. Danielsson nekter seg ingenting, han lar til og med Ann Margritt bryte filmens illusjon ved å henvende seg til publikum, og det er nettopp denne uforutsigbarheten som er filmens fremste styrke. Man vet aldri hva som vil skje. Handlingen følger en slags surrealistisk logikk, der slap sticks og gags følger hverandre i en tilsynelatende tilfeldig rekkefølge.

Ellers får vi se Danielsons årelange makker, Hans Alfredsson, i en glansrolle som den bisarre einstøingen Garbo, og Gösta Ekman, som varter opp med en glitrende oppvisning i ren fysisk komikk. Lignende galskap er ikke blitt laget i skandinavisk film verken før eller siden!

(Omtale: Cinemateket)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

08. oktober 1986:

"Jeanne d'Arc"
(La passion de Jeanne d’Arc)

Det var med Jeanne d'Arc den danske regissøren Carl Theodor Dreyer nådde den helt store verdensberømmelse. Filmhistorikere verden over pekte i 1958 filmen ut til en av de 12 beste filmer gjennom alle tider, og siden har den holdt seg i toppen av slike lister. Filmen består nesten utelukkende av nærbilder, og disse nærbildene er så talende i uttrykk at de gjør de mellomliggende tekstene nærmest overflødige. Betegnende har Jeanne d'Arc blitt karakterisert som den siste stumfilmen og den første talefilmen.

Jeanne d'Arc har sitt historiske utgangspunkt i den franske helgen og nasjonalhelt av samme navn. Hun levde på begynnelsen av 14-hundretallet, på en tid hvor Frankrike utkjempet hundreårskrigen med England. Jeanne D´Arc, en bondedatter, så det som sin oppgave i livet å redde franskmennene fra nederlaget. Det som inspirerte henne var en religiøs åpenbaring, hun ble kallet av Gud. Jeanne D´Arc ble etterhvert hærfører for den franske kongen, og vant flere slag. På et tilbaketog ble hun imidlertid tatt til fange av burgundere, og utlevert til engelskmennene. Hun ble dømt til å brennes på bålet av et dommer-kollegium bestående av franske prester og teologer.

Uvissheten om hvorvidt Jeanne D´Arc dømmes politisk eller religiøst danner opptakten til Carl Dreyers film. Jeanne D'Arc fremstilles i filmen mer og mer som en dypt troende person. Hun føler seg som et guds sendebud. Da hun brennes på bålet roper hun på Jesus. En mann i mengden skriker: Dere har myrdet en helgen! Jeanne d'Arc kretser om temaer som skjebne og skyld. Regissøren lar oss sveve mellom politiske og religiøse fortolkninger av hennes skjebne. Men først og fremst har Dreyer villet vise oss hvordan en person som forfølges reagerer og hvordan forfølgerne utøver sin makt. Jeanne D´Arc blir en helt fordi hun aksepterer sin skjebne. Hun er en av disse få personlighetene som elsker mye, og som aksepterer den smerte kampen for den gode sak påfører henne. Filmkritikere har sett Jeanne d'Arc som et ekspresjonistisk eksperiment, men den er også en impresjonistisk film som skildrer Jeanne D´Arcs utvikling som menneske. Det er en film med flere synsvinkler, som nettopp skal vise Jeanne D´Arcs indre splittelser: Bærer jeg skyld? Har jeg rett eller urett? Hvem svikter hvem?

Carl Th. Dreyer laget i alt 14 spillefilmer, 10 av dem var stumfilmer. Utenom Jeanne d'Arc er Vampyr (1932) og Vredens dag (1944) mest kjent. Den sistnevnte omhandler Bergenskvinnen Anne Pedersdotter som ble brent som heks i 1590.

(Omtale: Cinemateket)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

22. september 1986:

"Forbrytelsens element"
(Forbrydelsens element)

Dette er Lars von Triers debutfilm, sett av få da den kom på kino for godt over ti år siden, men som fortjener et gjensyn nå som von Trier har nådd ny popularitet med den fantastiske TV-serien og kinofilmen Riket - og som er aktuell med Breaking The Waves, som hadde premiere i Cannes i mai i år. Forbrytelsens element er en sjelden original film, og ingen var uenig da den ble tildelt Grand Prix i Cannes i 1984 for beste tekniske bidrag. Det er da også først og fremst et visuelt imponerende stykke film vi har med å gjøre.

Det er ikke noe hyggelig tema von Trier valgte for sin første film, en dyster framtidsvisjon som beskriver humanismens og sivilisasjonens undergang. Vi møter et Europa i forfall, noe som kan stå som fellesnevner for Triers trilogi, i tillegg bestående av Epidemic (1988) og Europa (1991). I tråd med sitt manifest fra den gang Forbrytelsens element hadde premiere (han har hatt for vane å skrive et nytt manifest pr film), var han ikke fornøyd med "velmenende filmer rundt et humanistisk budskap". "Vi vil ha mer; the real thing, fascinasjonen, opplevelsen - barnlig og ren som sann kunst".

Forbrytelsens element er fortalt gjennom kriminalkommisær Fishers tilbakeblikk i det han ligger hos sin psykoanalytiker i Kairo: Fisher er hentet tilbake til Europa for å finne en bestialsk barnemorder. Men Europa er ikke lenger til å kjenne igjen. Vi befinner oss midtveis mellom Fassbinders speilverden og Tarkovskijs forbudte sone (slik vi kjenner den fra Stalker). Et uavbrutt regn faller over de nedslammede ruinbyene, årstidene har opphørt å skifte. Natten hersker. Filmens gulaktige, ekspresjonistiske bilder gir en ubehagelig fuktig og klaustrofobisk stemning. Alt mens vår kyniske antihelt begynner å miste grepet på situasjonen. Sporene fører ham inn i en labyrint av ledtråder som fører ham mot den mest ubønnhørlige og ubehagelige løsningen...

(Omtale: Cinemateket)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

10. september 1986:

"Picasso's eventyr"
(Picassos äventyr...tusen kärleksfulla lögner)

Med utgangspunkt i Picassos liv har Hasse&Tage (Att angöra en brygga, Äppelkriget) begått en biografi som snur opp ned på alle vante perspektiver. Det er beretningen om et liv som dekker det meste av vårt århundre og som raljerer over en rekke myter, f.eks Hemingway, Albert Schweitzer, internasjonal kunsthandel, Winston Churchill, USA og den elektriske stol. Picasso i Picassos eventyr er halvt klovn, halvt trollmann. Et geni i altfor store shorts som rusler rundt og lager kunst på de mest forunderlige måter. Picassos eventyr er med andre ord en ytterst løgnaktig biografi. Filmen er et særegent og, for all del, nytt bekjentskap med Picasso, her i Gösta Ekmans skikkelse.

(Omtale: Cinemateket)