Sør-Varanger Filmklubb -:-:- Filmomtaler Høsten 1991

Filmomtaler høsten 1991:

07.12: Stand By Me
27.11: Sweetie
16.11: Cyrano de Bergerac
02.11: True Stories
23.10: Life of Brian
05.10: Blue Velvet
18.09: Babettes gjestebud
14.09: The Wall

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 7. desember 1991:

"Stand By Me"
(Stand By Me)

Det er en meget ung River Phoenix vi møter i Stand By me, men allerede som 15-åring viste han muskler. Som den tøffe lederen av gjengen fremstår han som en fullvoksen mann med sigaretten i munnviken og en alltid slagferdig kommentar. Samtidig er han myk på innsiden, med et spesielt varmt forhold til filmens jeg-person. Og dette klarer han altså å få frem, i en alder av 15. Hvem vet hvor det ville ha endt?

Filmen er basert på en selvbiografisk Stephen King-novelle, "The Body." Men, til tross for at forfatteren heter nettopp Stephen King, er Stand By Me ingen gyser. Den uhyggestemningen som til tider er til stede er der kun for å bli løst opp av en humoristisk situasjon eller en form for "male bonding" guttene imellom. Filmen handler om fire svært forskjellige gutter som for vite at noen har funnet en død gutt i skogen. Fordi de originale finnerne hadde vært ute i lyssky ærender torde de ikke å varsle politiet. I stedet legger guttegjengen ut på tur for å finne liket. Formålet med turen er noe uklart: Er det for å se et dødt menneske? Er det for å komme i avisen? Eller er det for å bevise noe for seg selv eller for sine foreldre?

Turen er farefull og strabasiøs, og bringer frem det dypeste i dem alle sammen. Kun den gjensidige tilliten og humoren holder dem sammen når det røyner på.

Nettopp humor er et viktig våpen mot oversentimentalisering. Filmen kunne lett ha sklidd over i en sukkersøt mimresuppe med et tåreslør. Men det gjør den ikke, en underliggende merkelig stemning og svart humor retter opp på de riktige stedene. Et av filmhistoriens sinnsvakeste comic reliefs for vi når King-personen tar i bruk egenskapene sine som historieforteller når de sitter rundt leirbålet. Fortellingen om den tykke gutten som tar hevn over de som ertet ham ved å gjøre om en pai-spisekonkurranse til et veritabelt spy-o-rama er syk humor av verdensklasse.

Det er lett å slenge Stand By Me i samlebøtta "Nostalgisk film om barndommen." Greit nok, men det er en bra nostalgisk film om barndommen. River Phoenix' og Wil Wheatons sterke rolletolkninger gjør den til en medrivende opplevelse, du vil både snufse og le deg skakk. Unn deg det.

(Omtale: Trondheim filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Onsdag 27. november 1991:

"Sweetie"
(Sweetie)

Velkommen til et merkelig, fascinerende og gripende dykk ned i en absurd og hverdagslig verden av desperasjon, lykke og sorg. Sweetie var en av de mest originale, spennende og urovekkende debutene i 1989 - og regissøren Jane Campion har siden vist at hennes første film slett ikke var noe tilfeldig lykketreff. Senere kom An angel at my table som viste en moden spillefilmregissør som behersket hele registeret av følelser i framstillingen av forfatteren Janet Frame i grenselandet mellom poetisk diktning og innestengt galskap. For et par år siden stakk Campion av med Gullpalmen for beste film ved filmfestivalen i Cannes for sin siste film Piano. Sammen med bl.a. Allison Maclean (regissøren av kortfilmen Kitchen sink) og Jackie McKimmie er hun en av flere spennende kvinnelige regissører som viser at de nye filmlandene Australia og New Zealand også har et kvinnelig ansikt.

Jane Campion er først og fremst - og naturlig nok -.opptatt av kvinners verden. For de som var så heldige å få med seg hennes kortfilmproduksjon på MINIMALEN i 1992, vet at dette definitivt ikke er ensbetydende med kjedelige "saksfilmer" - om noen skulle bli forledet til å tro det. Hennes aller første kortfilm, Passionless moments, er for øvrig noe av det ypperste i kortfilmformen noensinne. Kvinnene i Campions univers befinner seg gjerne i et følelsesmessig dilemma, på kanten av stupet, farlig nær avgrunnen. Drømmen, dagdrømmen og marerittet ligger ofte og tangerer inntil den bevisste hverdagen. Men det hele er skildret med et beskt skjevt blikk, der både detaljrikdommen, replikkene og karakterskildringene skaper en ny humoristisk vri som burde gjøre både Jim Jarmusch og David Lynch misunnelige. Denne nærmest søvngjengeraktige hverdagssurrealismen kommer tydeligst til uttrykk nettopp i Sweetie. Bruken av uvanlige kameravinkler, utsnitt og farger bidrar dessuten til et visuelt uttrykk som burde holde et ungt billedhungrig publikum i åndenød.

Filmens anslag er uovertruffent: Kay, filmens noe forknytte førstekvinne, oppsøker en synsk kvinne i håp om å finne "mannen i sitt liv". Hun kan etter en rask konsultasjon med kaffegrugget forteller at Kay skal treffe en mann med et spørsmålstegn (!) i pannen, og at dette er mannen hun leter etter. Dagen etter på jobb treffer hun sjarmøren Louis med sin forlovede, han med hårlokken fallende ned over føflekken i pannen. Derfra er veien kort til stevnemøtet under bilkarosseriet i parkeringshuset. Kay og Louis flytter raskt sammen, og vi får korte glimt inn i deres kjærlighet, ensomhet og seksuelle frustrasjoner - før Kays søster Dawn, også kalt Sweetie, flytter inn. Det er her filmen tar av. Sweetie er en tidsinnstilt bombe for sine omgivelser, med sitt uberegnelige grådige begjær, sin enorme appetitt og hemningsløse opptreden. Og under ulmer antydninger om incestuøse forhold og familiær ulykke - lokket til overflaten av Campion gjennom merkelige opptrinn og absurde metaforer.

(Omtale: Trondheim filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 16. november 1991:

"Cyrano de Bergerac"
(Cyrano de Bergerac)

Jean Paul Rappenaus Cyrano de Bergerac er en filmatisering av ett av Frankrikes mest kjente og kjære skuespill. Stykket er skrevet av Edmond Rostand i 1897 og det ble oppført første gang året etter. Historien er basert på den virkelige Cyrano som ble født i 1619. Han var kjent som en hissig fransk adelsmann som tidlig slo inn på militæryrket. På grunn av sitt ustyrlige temperament havnet han stadig i slagsmål og dueller, men etter å ha blitt alvorlig såret, besluttet han å overføre sin "ungdoms glød" til skrivekunsten.

I den store rollen som Cyrano møter vi Gerard Depardieu som fremstiller den begavede og elokvente ridder som bare hemmes av sin groteske nese. Nesen står bokstavelig talt i veien for hans store kjærlighet til den vakre jomfru Roxane. For å få formidlet sin kjærlighet, bistår han den vakre men ellers ubehjelpelige Christian de Neuvillette som elsker den samme Roxane. Han komponerer lange og vakre kjærlighetsbrev i Christians navn, og den skjønne jomfru henrives av hans verbale følsomhet og artisteri.

Rappenaus film er meget tro mot originalmanuskriptet, manusforfatter Jean Claude Carriere har i stor grad beholdt de opprinnelige verselinjene. Selv i dramatiske fektescener går dialogen på rim, og dette var en av de store utfordringene under innspillingen av filmen. Cyrano de Bergerac er en pompøs og påkostet film. Den preges av storslagne scener med voldsomme kostymer og et utall statister. De som har sett filmen husker nok først og fremst Gerard Depardieu som overbeviser stort i hovedrollen. Hans energiske og fandenivoldske rolletolkning ga ham også prisen for beste mannlige skuespiller i Cannes i 1990.

Stykket ble første gang filmatisert i en amerikansk versjon i 1950 med Jose Ferrer i hovedrollen. Senere har Hollywood gulpet opp Fred Schipisis radbrekking og vulgærversjon av samme stykke med Steve Martin som brannmannen "Cyrano".

Jean Paul Rappenau har ingen stor produksjon bak seg. Han debuterte i 1966 med La vie de Chateau og han har senere laget fem filmer før Cyrano de Bergerac. Han er kjent for sin pinlig nøyaktige og metodiske arbeidsstil. Han brukte bl. a over to år på å forberede innspillingen av filmen som ble en av Frankrikes største kassasuksesser.

Cyrano de Bergerac er blitt en varm og underholdende film. Den ellers så selvsikre, ja nesten brutale skikkelsen Cyrano, rører oss ved sin hjelpeløshet i forhold til kvinnen han elsker. Depardieus fremstilling av denne fargerike personligheten er grunn god nok alene til å se filmen.

(Omtale: Trondheim filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 2. november 1991:

"True Stories"
(True Stories)

"En blanding av Monty Python, Bunuel, rockevideo og Fellini", var engelske Sunday Telegraph beskrivelse av True Stories, debutfilmen til Talking Heads-lederen David Byrne.

Regissøren har selvsagt tatt bandet sitt med seg i mye av filmmusikken, man har også alliert seg med mange lokale musikere. Reaultatet har blitt at musikken alene er god nok grunn til å møte opp for å se Turue Stories.

Det er Byrnes samlemani på utklipp fra tabloidpressen som er utgangspunktet for hans "sanne historier". Allerede to år før filmen ble laget begynte han å bygge opp et manus på samlinga av historier om menneskers eksentriske vaner og handlinger, med full respekt og full vennsakapelighet.

Regissøren hadde et ønske om å sette anekdotene om det sosiale livet i den oppdiktede byen Virgil inn i et større og dypere perspektiv: hvorden ulike folkeslags kulturer og behandlingsmønstre former et område i det amerikanske samfunnet, hvordan den sosiale og den industrielle utviklingen fører til gjennomgripende forandringer også i dag, og hvordan enkeltmenneskene skaper samfunnet - og samtidig forandres av det.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Onsadg 23. oktober 1991:

"Life of Brian"
(Life of Brian)

På slutten av 60-tallet terroriserte fem briter og en utvandret amerikaner TV-skjermene i England. På begynnelsen av 70-tallet kom de tilbake for å terrorisere kinolerretet. Monty Python rakk å lage fire filmer, hvorav den nest siste er av spesiell interesse dette semesteret. Life of Brian er i manges øyne et desidert høydepunkt i Pythons karriere, og det er ikke uten grunn. Et solid manus og gode skuespillerprestasjoner gjør dette til en uforglemmelig opplevelse.

De fleste har vel hørt om (eller sett) Monty Python på ett eller annet tidspunkt. Den britiske komi-gruppen, bestående av John Cleese, Graham Chapman, Terry Gilliam, Micheal Palin, Eric Idle og Terry Jones, slo igjennom med TV-showet Monty Pythons Flying Circus på slutten av 60-tallet. På begynnelsen av 70-tallet begav de seg ut på en tornefull vei – til filmen. I løpet av en 10-års periode spilte de inn fire filmer.

I 1979 kom deres tredje film, Life of Brian, hvor Graham Chapman spiller den ufrivillige profeten Brian. Brian blir født samtidig som Jesus og blir dermed forvekslet med Guds sønn, Jødenes konge, etc. Gjennom hele sitt liv lever Brian i skyggen av Jesus (Jesus selv ser vi bare to ganger i filmen), og i en alder av tredve år lever han fortsatt hjemme sammen med sin mor. Tilfeldigheter vil ha det til at Brian blir medlem av folkefronten som vil kaste romerne ut av Judea, og da begynner forviklingene. Gjennom komplikasjoner, intriger, romanser og – ikke minst – byråkrati, følger vi stakkars Brian gjennom livets tumulter.

Brian blir spilt av Graham Chapman, tidligere sett som Kong Arthur i Monty Python and the Holy Grail. I sistnevnte film var Chapman sterkt alkoholisert, men i Life of Brian ser vi en tørrlagt og edru Brian. Chapman hadde selv skrevet mye av historien til Life of Brian og hadde lyst til å spille hovedrollen selv. Men han visste at de andre Pythonene ikke ville la han få rollen hvis han fortsatt var i alkoholens klamme grep. Chapman gikk på vannvogna og leverte sitt livs beste prestasjon i rollen som Brian.

Graham Chapman døde av kreft i 1989, og Pythonene framførte “The Dead Parrot Sketch” i begravelsen hans. På nyttårsaften 1999 ble asken til Chapman plassert i en nyttårsrakett og skutt opp over fjellene i Wales av de gjenlevende Pythonene – med samtykke fra Chapmans homofile samboer. Moralen er den samme som i 1979: Always look on the bright side of life ... and death! Så det er med stor glede at undertegnede kan si: “I shall welease Bwian!”

(Omtale: Tromsø filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 5. oktober 1991:

"Blue Velvet"
(Blue Velvet)

Blue Velvet var muligens 80-tallets mest kontroversielle film, og splittet kritikerstanden som ingen annen film siden A Clockwork Orange og Siste Tango i Paris - to andre filmer som også koblet vold og sex i et glitrende filmatisk mesterskap. At filmene oppnådde umiddelbar kultstaus, var kanskje ingen overraskelse tatt i betraktning dens skrudde perspektiver på amerikanske klisjeer og Lynch egen status som kultregissør etter Eraserhead.

Bakgrunnen for filmen var etter Lynch eget utsagn å filmatisere en gammel drøm han alltid hadde hatt om å snike seg inn på et pikeværelse om kvelden, og kanskje få se noe som ledet ham på sporet etter et mordmysterium.

Åpningsscenen i Blue Velvet er klassisk Lynch med søtladne nærbilder av røde roser, hvite stakittgjerder og blå himmel i den idylliske småbyen Lumberton, et stykke oppdiktet gjennomsnitts-Amerika. Den overdrevne idylliske atmosfæren grenser nesten til en surrealistisk drøm, og det er nettopp denne klisne overnaturlige estetikken som får deg til å ane at det finnes ugler i mosen. Og etterhvert som Fredrick Elmes kamera panorerer over en tilsynelatende velfrisert eng og borer seg gjennom gresstufsene, oppdager vi et inferno av rasende biller som kravler omkring like under jorda. Denne scenen er typisk for Lynch og understreker det som mange av hans filmer har til felles; at under hver overflate, uansett hvor harmonisk den kan virke, så lurer alltid forferdelsen. Gjennom hovedpersonen Jeffrey blir vi introdusert for den dunkle historien om sangerinnen Dorothy Valens og hennes forsøk på å få tilbake sin bortførte sønn. Og vi møter psykopaten Frank Boots (Denns Hopper) som terroriserer henne.

Blue Velvet inneholder en god del vold, som typisk nok fikk størst oppmerksomhet da filmen kom, men denne volden antydes i større grad enn den skildres detaljert. Dessuten har filmen kvaliteter som ofte er blitt overskygget av filmens voldelige og bisarre elementer, som den effektfulle bruken av farger, de originale lydeffektene og bruken av filmmusikk.

(Omtale: Cinemateket, Trondheim)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Onsdag 18. september 1991:

"Babettes gjestebud"
(Babettes gæstebud)

Året er 1871. Vi befinner oss i Danmark, nærmere bestemt i en bitteliten, strengt religiøs fiskerlandsby på Jylland. To eldre søstre har en spesiell posisjon blant innbyggerne som døtre av den avdøde prosten, landsbyens åndelige og moralske leder. De to milde og gudfryktige kvinnene gir hus- og hjerterom til Babette som har flyktet fra kaotiske tilstander i Paris samme år. I mange år steller Babette for søstrene, tar del i husarbeid og matlaging - som i sin triste nøysomhet (øllebrød og atter øllebrød) står i stil med søstrenes puritanske gudstro. Babettes eneste bånd til hjemlandet er et lotterilodd, og en dag vinner hun 10. 000 franc, en enorm sum penger!

Søstrene frykter at Babette, nå som hun er velbeslått, vil forlate dem, men Babette overrasker både sine husverter og naboene med å invitere dem alle til et festmåltid. Som tidligere kjøkkensjef ved en av Paris' mest eksklusive restauranter, behersker Babette den mest raffinerte kokekunst. Dette har vært hennes hemmelighet til nå. De gudfryktige gjestene kommer til Babettes fest utelukkende fordi de ikke vil såre henne, men av respekt for sin strenge Gud er de fast bestemt på å unngå å nyte rettene. Skildringen av dette fornøyelige måltidet fyller store deler av filmen, men den rommer også en kjærlighetshistorie mellom den ene av søstrene og en munter, matglad general. På sine eldre dager får deres ungdoms svermerier ny næring av Babettes kokekunst.

Babettes gjestebud, som er basert på Karen Blixens novelle med samme navn, er varm og lys, og i tillegg utrolig morsom. Den er en appetittvekkende hyllest til livets gleder med det gode måltid i sentrum. Babettes gjestebud handler også om en kunstners streben etter det fullkomne verket; Babette er en matkunstner som setter sin ære i å servere sine gjester det perfekte måltid, til tross for deres uvitenhet om kulinariske spesialiteter. Filmen er en oppfordring til menneskelig raushet og omtanke, og en hyllest til en Gud med mer humor og nåde enn strenghet. Regissør Gabriel Axels Oscarvinner er preget av utsøkt fotografering og eminente skuespillere. Du blir lett og lys innvendig etter å ha sett Babettes gjestebud, i tillegg er det store sjanser for at du blir vanvittig sulten!

(Omtale: Trondheim filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 14. september 1991:

"The Wall"
(The Wall)

We don't need no education!

De fleste oppvokst på 80-tallet kan vanskelig la være å ha et forhold til Pink Floyds mastodont-prosjekt "The Wall". En blanding av politikk, psykologi og syre appellerte helt klart til en hel generasjon tenåringer frustrert over den vanlige blandingen av foreldre, skole og sex som ikke funker.

Pink Floyd: The Wall er en pop-surrealistisk film laget over Pink Floyds verdensberømte platealbum med samme navn. Bob Geldof - med og uten øyenbryn - er rockestjernen Pink som ser tilbake på sin oppvekst uten far, men med en påtrengende og omsorgsfull mor. På skolen utøves en jernhard disiplin. Filmen er en storslagen og voldsom collage, bestående av en velfungerende blanding av animasjon og fiksjon, der vi følger en rockestjernes livsløp: Barndom, skolegang, karriere, giftemål, kriser, skilsmisse og nedturer. En film som var et emosjonelt sjokk den gangen den kom. Hva med i dag?

(Omtale: Cinemateket, Oslo)