Sør-Varanger Filmklubb -:-:- Filmomtaler Høsten 1992

Filmomtaler høsten 1992:

05.12: Haisommer
28.11: Tvillingskjebner - avlyst
13.11: Fredag den 13.
04.11: Bad Taste
24.10: Santa Sangre
17.10: Halloween
07.10: Vindu mot bakgården
03.10: Ondskapens barn
26.09: Kidnappet
09.09: Nattsvermeren

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 5. desember 1992:

"Haisommer"
(Jaws)

Mens innbyggerne i den populære badebyen Amity forbereder seg på å ta imot sommerens første turistbølge, drukner en ung jente under mystiske omstendigheter. Når liket hennes skylles i land, er det tydelig at hun er blitt angrepet av en hai. Steven Spielbergs store kommersielle gjennombrudd er mørk og uhyggelig spennende. I motsetning til noen av hans senere filmer er Haisommer befriende blottet for sentimentalitet.

(Omtale: Bergen filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 28. november 1992 (avlyst):

"Tvillingskjebner"
(Dead Ringers)

David Cronenbergs Dead Ringers (med norsk tittel Tvillingskjebner) fra 1988 minner mistenkelig om den nært beslektede A zed and two noughts av Peter Greenaway (1985). Filmene har mange felles ingredienser og intensjoner, blant annet et enegget tvillingpar som forsker på organisk materiale og ellers deler på det meste, også på elskerinner. Dypere sett handler begge filmene om materiens degenerering, forfall og død - og behovet for kontroll over det biologiske. Cronenberg, som har bakgrunn i groteske tegneseriers verden, heller mer mot grøss og sci-fi enn engelske Greenaway. Det er riktignok bare et lite snev av blod i den langt på vei realistiske Dead Ringers, men filmen er guffen nok allikevel.

Beverly og Elliot Mantle (Jeremy Irons x 2) er begge verdenskjente gynekologer, og deler leilighet og praksis. Tross et prikk likt utseende representerer tvillingene to sider av samme personlighet, og er ikke psykologisk identiske. Elliot opptrer som den utadvente og hardhudede levemannen, mens Beverly er av den mer sjenerte, følsomme og lite sosiale sorten. De deler også kvinner, og den ene handler i den andres sted etter forgodtbefinnende.

Dette er på mange måter den klassiske historien om "Den onde og den gode tvillingen" - alternativt de to motstridende sidene i menneskenaturen, i Dead Ringers svært originalt utført.

En dag oppsøker den barnløse skuespilleren Claire Niveau (Genevieve Bujold) Mantle-brødrenes fruktbarhetsklinikk for å få hjelp med å bli gravid. Hun lider av en merkelig deformitet, og brødrene blir fascinerte av tilfellet, i den grad at de finner opp et nytt gynekologisk instrument som er tilpasset hennes problem. (Det er ikke uten grunn at Cronenberg har blitt kalt "King of Veneral Horror"!) Claire blir forelsket i Beverly, og han i henne, men hun blir knust idet hun oppdager at brødrene - i all hemmelighet, og av gammel vane - har byttet på å ha sex med henne. Hun kaster seg inn i hardt dop-misbruk, og det samme gjør Beverly i et forsøk på å hjelpe henne. Brødrene havner etterhvert i et kaos av narkotika, forvirring og galskap. Cronenberg interesserer seg for psykens og kroppens innbyrdes forhold, og deres respons på ytre stimuli (andre gode eksempler er filmene Naked Lunch, Crash, Shivers og Rabid).

Jeremy Irons spill er det beste ved Dead Ringers - ved siden av selve ideen. Irons skiller tvillingenes identitet tydelig fra hverandre, og selv om de ser helt like ut (Irons er jo den samme!), er det ikke noe problem å vite hvem som er hvem. Ikke før narkotikamisbruket aksellererer og forfallet nærmer seg totalt. Da glir tvillingenes før så distinkte personligheter i hverandre, og det er til tider umulig å vite hvem av dem man har med å gjøre. Denne personlighetsoppløsningen er glimrende formidlet, både av Cronenberg OG Irons. Det kryr av gode regiløsninger, og et imponerende teknisk arbeid er gjort ved tvillingenes opptreden i ett og samme bilde, hvilket forekommer så ofte og så selvfølgelig, at man opplever Irons kloning for anledningen som helt naturlig.

(Omtale: En nettside...)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Fredag 13. november 1992:

"Fredag den 13."
(Friday the 13th)

"Teenage-slasher" er et begrep innen skrekkfilmen. Disse filmene er bygget over en enkel formula; dumme amerikanske tenåringer blir drept en etter en, ofte mens de er de ute på tur (her Camp Crystal Lake) for å drikke seg fulle og ha sex. Bare en eller to av dem aner at det er ugler i mosen (med andre ord psykopater i bushen) og kommer til å overleve. Dette er ofte den mest frigide av dem. Man kan på mange måter si at "teenage-slasher" filmene er moralistiske; har du sex før ekteskapet, røyker pot og har det gøy - ja så fortjener du å bli drept med øks. Sammen med John Carpenters Halloween fra '78, var det Fredag den 13 som skapte genren.

Disse filmene hadde sin storhetstid på 80 tallet og lot til å ha dødd ut til vi i fjor fikk Wes Cravens Scream som ble en gedigen kassasuksess; eneste forskjellen var at denne gang var ungdommene utstyrt med ironi og 90-talls distanse (ikke at det hjelper mye når du får en svær kniv i ryggen).

Når den kom i 1980, spilte Fredag den 13 inn enorme summer og med sitt minimale budsjett (som stort sett gikk til Tom Savinis spesial-effekter) satte den standarden for hundrevis av (nesten bare) elendige kopier. De lagde også en oppfølger -flere faktisk. Film nummer 9 i rekken, Jason Goes To Hell, kom på tidlig 90 tall og man håpet at når Satan selv kom og hentet Jason Voorhees ned til helvete så skulle det bli stille, men neida, nå er film 10 på vei; Jason vs. Freddy; hvor vår mann må kjempe mot begredelige one-liners fra Wes Craven (nettopp!) skikkelsen Freddy Krüger.

Likte du Scream 1 og 2 og 3 og 4 og 5 (slapp av, de kommer) er det bare å stille opp i kveld for å se orginalvaren, som er langt mer effektiv og skumlere.

(Omtale: Trondheim filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Onsdag 4. november 1992:

"Bad Taste"
(Bad Taste)

Storyen i denne filmen sier alt: En gjeng rom-monster har ankommet jorden. Deres oppdrag er å partere og kverne opp mennesker. Denne bisarre "kjøttdeigen" skal så selges til en inter-galaktisk hamburgerkjede (!). Det blir selvsagt sendt ut UFO-jegere for å stoppe denne invasjonen, og det blir benyttet mye mer vold enn nødvendig i denne kampen…

(Omtale: Omslaget)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 24. oktober 1992:

"Santa Sangre"
(Santa Sangre)

Santa Sangre har ikke blitt vist i Norge siden Filmklubben hadde den på programmet i 1992. Det er synd. Når vi nå har valgt den ut som én av tre filmer som skal representere 80-tallet, er det ikke fordi den sier så mye om, eller er betegnende for, tiåret. Vi viser den fordi den som ingen andre filmer vi har sett utfører bragden med å smelte sammen det bestialske med det vakre, det morsomme med det tragiske, det deformerte med det skjønne, og døden med livet. Santa Sangre er simpelthen en unik film.

Santa Sangre er en skildring av Fenix' mildt sagt bisarre liv og levned. Åtte år gamle Fenix som jobber som mimeartist og magiker på Gringo Sirkus i Mexico City. Hans far Orga, en brutal amerikansk alkoholiker, er knivkaster ved sirkuset. Fenix' mor, Concha, er en religiøs fanatiker. Hun er besatt av et hellig bilde; en jomfru som har vernet om sin renhet blir voldtatt av to menn, hvorpå de kutter av hennes armer og lar henne dø i sitt eget blod. Fenix vokser opp i en verden av galskap, vold og vulgaritet. Hans eneste virkelige venn er "den tatoverte kvinnens" døvstumme adoptivdatter Alma. En kveld oppdager Concha sin mann i armene på tatookvinnen. Fra seg av sjalusi kaster hun syre på hans edlere deler. Det etterfølgende er et horrorshow av lemlestelse og død, og beskrives bedre i filmen enn på papiret. Vi møter Fenix igjen ti år senere, da han rømmer fra mentalsykehuset han har vært innlagt på. Han gjenforenes med moren, og de to returnerer til sirkuslivet med et bisarrt og tragisk fusjonsshow, der de to aparte personene smelter sammen til én.

Alejandro Jodorowsky har en fascinasjon for blod. Hans interessante observasjon om at "inne i kroppen symboliserer blodet liv, utenfor kroppen symboliserer det død," kan stå som en oppsummering av hans kryptiske, obskure, sære og vidunderlig potente filmografi. Hans legendariske El Topo, best beskrevet som en høyttravende, rå, zenbuddhistisk spaghettiwestern, er muligens den mest betydningsfulle kultfilmen som er laget, og etablerte hele kultfilmbegrepet. Når han etter 15 år i anonymitet i 1989 kom til Cannes med Santa Sangre under armen, ble ikke publikum forbløffet, de ble lamslått. Jodorowskys uttalelser om sine produksjonsmetoder bidro til dette: Tårene skal være forårsaket av ekte smerte, de sultende massene skal være sultofre fra Mexico Citys søppelplasser, og de mongoloide på institusjonen og de skitne prostituerte skal alle være autentiske.

Jodorowskys er en særing, en egenerklært lovløs med en historie like fascinerende som filmene hans. Han er født i Chile av russiske foreldre. I Santiago studerte han filosofi og psykologi ved universitetet. Som klovn på et sirkus startet hans karriere på de skrå bredder, og siden regisserte han sitt eget marionette- og mimeshow. 23 år gammel ledet han et teaterselskap med 50 ansatte, før han i 1953 dro til Paris og studerte pantomime under den legendariske Marcel Marceau. Jodorowsky er inspirert av Beckett, spansk surrealistisk teater og Artaud og hans ondskapens teater. Han er science fiction-forfatter og tegneseriesakper. Hans mangslungne fortid kan kanskje forklare litt av hvorfor Santa Sangre har blitt som den har blitt. Men tro ikke at du vet hva du går til av den grunn.

(Omtale: Bergen filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 17. oktober 1992:

"Halloween"
(Halloween)

Har du noen gang lurt på hva det egentlig er filmer som Scream mer slett enn rett har ironisert over? Jo, det er snakk om slasher-sjangeren, men hvilken film var det som har satt standarden? Noen hevder at det var Hitchcocks Psycho, men sorry Alfred, det var først i 1978 alle slasher-filmenes mor så kinoets mørke: John Carpenters Halloween.

Ved slutten av 1970-tallet var Carpenter en av de mest lovende uavhengige regissørene i USA. Avslutningsfilmen fra filmskolen Dark Star (1974) hadde blitt en kult science-fiction film, den første ordentlige filmen Assault on Precinct 13 (1976) bekreftet talentet. Så kom Halloween og gjorde Carpenter til stjerneregissør.

Carpenter laget med Halloween en film om "den svarte mannen" – den personifiserte ondskapen som hjemsøker en liten by Halloween-natten 1978. Filmen ble en stor suksess og faktisk en av de mest lønnsomme uavhengig produserte filmene gjennom historien. Denne suksessen hadde forskjellige årsaker: for det første var Carpenter heldig med skuespillervalget. En av de beste B-film skuespillerne, Donald Pleasence, tok hovedrollen som psykiateren som prøver å stanse "den svarte mannen" etter at han klarer å rømme fra hans varetekt og en ung Jamie Lee Curtis debuterte som "Scream-Queen". Men det viktigste var at Carpenter maktet å sette en standard for en hel sjanger som skulle følge filmens suksess. Sammen med kameramannen Dean Cundy (som senere førte kamera for bl.a. Jurassic Park og Apollo 13) skapte Carpenter nye standarder for hvordan man skaper og manipulerer emosjoner i publikumet. Kameraet i Halloween er nesten hele tiden i bevegelse og enda viktigere, det viser oss bilder fra subjektive synsvinkler. Det siste ikke minst i filmens første scene, en av de mest effektfulle åpningssekvensene i filmhistorien, der Carpenter bruker det subjektive kameraet uklippet i over fire minutter.

Carpenter står også som komponist for den minimalistiske elektroniske filmmusikken, som gjennom sin enkelthelt og tilstedeværelse i hele filmen kryper inn i underbevisstheten til tilskueren. Og det er det som utmerker Halloween: Carpenter klarer å manipulere publikumets følelser på en så effektiv måte at den står og kommer til å bli stående som en av de store filmklassikerne uansett sjanger.

Halloween er laget for det store lerettet – de som bare har sett filmen på en slitt videokopi burde bruke sjansen nå til å se filmen i sitt rette miljø. Alle andre som ennå ikke har stiftet bekjentskap med denne klassikeren kan glede seg til en Halloweenkveld de sent vil glemme.

(Omtale: Tromsø filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Onsdag 7. oktober 1992:

"Vindu mot bakgården"
(Rear Window)

Husker du gleden over å bli syk da du var liten? Du fikk ligge på sofaen under dyna, fullt oppvartet og, viktigst av alt, du fikk se på TV hele dagen!

Den vanligvis så aktive nyhetsfotografen L.B. Jefferies er i en lignende situasjon. Han har brukket benet og er henvist til sin leilighet. Denne for ham uvante tilværelsen tærer på tålmodigheten, og siden han ikke har noen TV begynner han ved hjelp av kikkert heller å studere sine naboer på den andre siden av båkgården. Etter en del kjedsommelige, men innimellom kinky, iaktagelser får han etterhvert en mer spesiell interesse i leiligheten til Lars Thorwald; han mener nemlig bestemt at Thorwald har myrdet sin kone. En smule sjokkert over sin venn som har kastet seg inn i kikkerens perverse verden, tror ikke Jefferies bekjente noe på ham. Snarere et utslag av litt for heftig fantasi nå som han er tvunget til å ta det med ro, mener de. Men ytterligere observasjoner viser at Jefferies muligens kan ha rett.

Det hevdes ofte at Hitchcock aldri har røpet så klart et misantropisk grunnsyn som han gjør her. De historiene vi tar del i, ikke bare Thorwalds, men også de andre i blokkas, er for oss stumme. Kamera forlater aldri Jefferies leilighet, og vi henger med historiene kun som tilskuere, vi tar aldri del i det som sies, tenkes og føles over bakgården, vi er bare følelsesløst betraktende. Til og med når Jefferies oppdager saken med Thorwald blir det hele til et eventyr, noe å berike sin handlingslammede tilværelse på.

Sammen med Michael Powells Peeping Tom regnes Vindu mot båkgården som "the voyeur-movie", noe som mange synes er ekstra artig da filmtitting ofte sammenlignes med voyeurisme. Selvsagt er det en forskjell i at det vi ser på når vi ser på en film, er der nettopp for å bli sett, mens titting av den typen som fremstilles i de nevnte filmer slett ikke er iakttagelse av noe som vil bli sett på. Men trangen vår til å se film, se på andre mennesker gjøre ting, sees gjerne på som en slags titting. En lik meta-film vil så prøve å snu dette mot oss selv, og prøve å få oss til se nettopp dette elementet i vår interesse i å se film.

(Omtale: Trondheim filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 3. oktober 1992:

"Ondskapens barn"
(Children of the Corn)

Fryktens regime starter den dagen Isaac, en 12 år gammel barnepredikant, kommer til den lille byen Gatlin i Nebraska. Isaac har øyne svarte som kull, og beordrer alle barna i byen til å drepe alle voksne. Han overtar makten og hersker med hard hånd. Ingen får lenger lov til å synge, danse eller leke. På 18-årsdagen blir alle barna ofret til maisåkeren.

Filmen har undertittel "Et mareritt for voksne" --- så vi er advart, evt. fristet.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Lørdag 26. september 1992:

"Kidnappet"
(Misery)

Etter å ha fullført en ny og seriøs roman oppe i fjellene i Colorado, havner bestselgerforfatteren Paul Sheldon i en snøstorm som får bilen hans til å kjøre av veien. Han overlever ulykken med begge beina knust og blir funnet av eks-sykepleieren Annie Wilkes. Hun tar ham med seg hjem for å pleie ham i et avsidesliggende hus.

Det viser seg at Annie er en fanatisk beundrer av romanfiguren Misery og etter eget utsagn "Sheldons største fan"! Da hun oppdager at Sheldon har latt Misery dø, brenner hun originalmanuskriptet til hans nye seriøse roman. Hun betvinger ham til å skrive en ny roman der han vekker Misery til live igjen.

(Omtale: SVF)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]

Onsdag 9. september 1992:

"Nattsvermeren"
(Silence of the Lambs)

Den unge FBI-agenten Clarice Starling (Jodie Foster) har fått i oppdrag å hjelpe til å finne en forsvunnet kvinne og redde henne fra en psykopatisk seriemorder som går under navnet Buffalo Bill. Tiden går i fra henne, og den eneste som kan hjelpe henne er en gal, kannibalistisk morder, Dr. Hannibal Lecter (Anthony Hopkins). Akkurat nå går oppfølgeren Hannibal på kino rundt omkring i landet. Hvis du har sett den, er Nattsvermeren et must. Uansett er denne filmen en av de mest spennende og skremmende filmene som noensinne er laget.

(Omtale: Bergen filmklubb)