Äppelkriget er en film som morer og engasjerer! Den handler om menigmanns kamp mot utviklingskåte entreprenørers hang til å jevne alt de ikke selv har skapt med jorden.

Underholdningsduoen Hasseåtage tar oss med til Änglamarken, et idyllisk tettsted kjent for sine vakre eplehager. Hit kommer den tyske entreprenøren Volkswagner og hans folk, og de synes asfalt og betong er mye flottere enn eplehager. Volkswagner vil nemlig gjøre Änglamarken om til en praktfull fornøyelsespark kalt Deutschneyland, men han hadde ikke regnet med motstanden som mobiliseres fra dypet av den svenske folkesjelen. Kjernen i denne motstanden er familien Lindberg, og her spiller regissør Tage rollen som Bernhard Lindberg, mens kompanjong Hasse er Severin Lindberg.

Äppelkriget er omtalt som Sveriges nasjonalfilm. Folk går mann av huse for å se den når den vises i forbindelse med Svenska Ord-festivalene, grunnlagt av nettopp Hasseåtage. Det skal også sies at musikken er skrevet av nasjonalpoeten Evert Taube og skuespillerne er de beste i sin tid. Alt ligger med andre ord til rette for en morende og hyggelig filmopplevelse.

Underholdningsduoen Hasseåtage var enormt populære i nabolandet på 60- og 70-tallet. Den består av Hans Alfredson og Tage Danielsson, og sammen lagde de underholdningsfilmer og programmer for fjernsyn med skjeve blikk på aktuelle samfunnspørsmål.

Kalla den änglamarken eller himlajorden om du vill,

jorden vi ärvde och lunden den gröna.

Vildrosor och blåsippor och lindblommor och kamomill

låt dem få leva, de är ju så sköna.

- Evert Taube 1890-1976

Latino Bar er kalt et musikalsk billeddikt blottet for dialog og konvensjonell dramaturgi.

Kamera tar oss med til en ferd fra jungelen til et havnekvarter på en av de karibiske øyer. Dette området må også kunne karaktiriseres som en jungel - av brutalitet, redsel og undertrykkelse, av fattigdom og kriminalitet. Følelsene holder beboerne i sjakk i en vedvarende rus, fremskapt av musikk, dans og erotikk. Det er i møtene mellom mennesker det oppstår poetiske og ladde øyeblikk.

Dette er en råtten film. Men også en absurd og underholdende film. En metafysisk historie om liv og død. En besynderlig ulykke slår an tonen i filmen, og viser oss dermed veien inn i Peter Greenaways etterhvert så karakteristiske puslespillaktige og lett surrealistiske billedverden. En mørk og forblåst høstkveld langs Swan´s Way, like i nærheten av en zoologisk hage, kolliderer en hvit Ford Galaxi med en lavtflyvende svane. Bilen farer av veien og inn i en lyktestolpe. Bilføreren (Alba) overlever, men hennes to kvinnelige passasjerer mister livet.

Vi møter igjen deres to etterlatte ektemenn, tvillinger og zoologene Oswald og Oliver Deuce, på vei ut fra bisettelsen. De sørger og kan ikke akseptere deres ektefellers plutselige død. Men først og fremst er det tanken på at deres koner skal råtne bort som ryster dem. "I can´t stand the idea of her rotting away", utbryter den ene på vei hjem fra bisettelsen. Og de begynner og fundere på hvor lang tid forråtnelsesprossesen egentlig tar. Makabre og nitide eksperimenter tar til, og vi skjønner straks at dette ikke er en vanlig film om to sørgende ektemenn. De innleder begge et forhold til deres felles venn, Alba, som har kommet seg etter bilulykken. Alt mens de to brødrene går grundigere og grundigere til verks i sitt studie av livets utvikling, liv og død. De projiserer filmer av forråtnelse i hurtig film hjemme på veggen. De begynner med frukt, de fortsetter med reker, øgler, svaner, hunder, en zebra - og vi begynner å ane hvor det bærer hen.

Zoo er briljant fotografert og har en frapperende billedrikdom som fører oss inn i en labyrintisk symbolverden. Det er en film for hodet mer enn hjertet og magen - selv om de med sarte sinn med full rett vil kunne hevde at filmen har sin virkning for mageregionen også. Men som seg hør og bør en fullblods 80-tallsfilm, som dette vitterligen er, er det i utgangspunktet råtne og usmakelige svært så elegant og estetisk anrettet. Koblet med Greenaways svarte humor og stadige hang til antydninger og dobbeltbunner, gir det oss en film som kan stå som en sinnrik og tragikomisk påminnelse om livets forgjengelighet.

Fengslene har alltid vært utklekkingsanstalter for den perfekte forbrytelse. Fangene lærer av hverandre. Så også her med Egon Olsen, leder for Olsen-banden. Mens han satt inne, pønsket han ut hvordan man kunne stjele den fantastiske gullfiguren, som tidligere har tilhørt den tyske keiser, og som nå skal stilles ut i Oslo. Utstillingen er sterkt bevoktet av politi, kriminalbetjenter, TV-kameraer og alle nymotens alarminnretninger. Ingen lett sak å fikse den figuren. Etter minutiøse oppsjekkinger klarer Olsen-banden allikevel å gjennomføre kuppet.

Selv om Peter Greenaway har arbeidet med film siden 60-tallet og har et titalls kortfilmer og spillefilmer bak seg, var det først i 1989 med Kokken, Tyven, hans Kone og hennes Elsker at han ble kjent for et større publikum. Som i alle hans andre filmer, trer hans bakgrunn som kunstmaler fram i form av stilsikker og dominerende scenografi og visuell estetikk, mens historien fortoner seg som en nøye konstruert labyrint som åpner for flere tolkninger.

Vi møter den vulgære og støyende Tyven, totalt blotta for sosial og estetisk dannelse, hans undertrykte og misbrukte Kone og Tyvens undersåtter av kjeltringer. De besøker jevnlig restauranten kalt Le Hollandais etter det store hollandske maleriet Banquet ot the Officers of the St. George Civic Guard Company av Frans Hals som henger på veggen i restauranten, og som Tyven og hans kumpaner etterligner. Restauranten, hvor mestsparten av handlingen foregår, drives av den perfeksjonistiske Kokken, og det er her Kona innleder og dyrker forholdet til sin stillferdige og kultiverte Elsker, godt hjulpet av Kokken. Da Tyven omsider oppdager sin kones utroskap, sverger han på at han skal drepe Elskeren og spise liket - en uttalelse ham skal komme til å angre på.

Rommene og disses innredning og farger står sentralt i filmens komposisjon og tematikk. Den blodrøde spisesalen signaliserer vold og fare, men også begjær. Kjøkkenets grønnfarge står for det levende, næring og vekst. Den isende blå bakgården representerer forfallet i samfunnet, forråtnelsen, det bortgjemte og kalde miljøet vi ikke vil vite av, mens det gyllenbrune biblioteket har intellektets farge og endelig toalettet som er isende og klinisk hvitt. Konens kjole og Tyvens ordensbånd forandrer farge i de ulike rommene. Tyvens dress, derimot, beholder dødens svarte farge. Kokken og Elskeren er upåvirkelige av ytre miljøendringer og danner en overbygning av vitenskap og kunst.

Greenaway har hentet inspirasjon fra barokkens overdådige malekunst, The theatre of blood-tradisjonen og det satiriske Jacobean teater som var både erotisk og voldelig. Det er en film om menneskelig fråtsing, ondskap og grådighet og forholdet mellom sex, mat og død, samtidig som den hyller kunsten, litteraturen og vitenskapen. Filmen er i god Greenawaytradisjon et estetisk mesterverk som blir ytterligere understreket av musikken og den franske moteskaperen Jean Paul Gaultiers kostymer, men den er også blitt omtalt som rå, ekkel, vulgær, voldelig, ufin, grusom, kvalmende, motbydelig og smakløs. Men i Greenaways verden blir selv alt dette vakkert.

Shadow of a Doubt kan ses på som inspirasjonskilden til David Lynchs Blue Velvet. Handlingen er lagt til en amerikansk småby, der det virker som om solen alltid skinner på de lekende barna, i gater som strekker seg langs hvite stakittgjerder som kjærlig omfavner hjemmene til de lykkelige middelklassemenneskene. Men bak de trygge fasadene kan de mest grusomme hemmeligheter skjule seg, og river man fasadene ned, vil ondskapen forplante seg, og alt det som en gang var vakkert vil aldri fortone seg slik igjen. I Shadow of a Doubt er det onkel Charlie som bringer ondskapen med seg. Han besøker familien sin etter mange års fravær. Det er et lykkelig gjensyn, men det går ikke lenge før hans niese begynner å ane at Charlie bærer på unormalt mye aggresjon og forakt. Gradvis skjønner hun at Charlie ikke er den han utgir seg for å være, men i virkeligheten er den kyniske ”enkemorderen.” Shadow of a Doubt er en av Hitchcocks egne favoritter. Han har kalt den sin logisk og psykologisk mest troverdige film, noe den amerikanske forfatteren Thornton Wilder, som stod for manuset, skal ha sin del av æren for.

Italia 1988 | Regi: Giuseppe Tornatore | Manus: Giuseppe Tornatore, Peter Fernandez | Foto: Blasco Giurato | Musikk: Andrea Morricone, Ennio Morricone | Med: Antonella Attili, Enzo Cannavale, Isa Danieli, Leo Gullotta, Marco Leonardi, Pupella Maggio, Agnese Nano, Leopoldo Trieste, Salvatore Cascio m.fl. | Rettigheter: NFD | Kopi: NFD | Format: 35mm, farger | Lengde: 2t 3min

En av de første filmene jeg kan huske å ha sett på kino er Cinema Paradiso. Jeg hadde sikkert vært på kino flere ganger før jeg så denne filmen, men det er den som står igjen som min barndoms største filmopplevelse.

I en liten italiensk landsby på 50-/60-tallet bor den lille gutten Salvatore. Han tilbringer dagene med å gå på skole, være korgutt i kirka og henge sammen med bestevennen sin Alfredo. Salvatore har ikke noen pappa, men bestevennen Alfredo er godt over 50 og kinomaskinist på landsbyens kino - Cinema Paradiso. Og filmen er først og fremst en flott historie om vennskapet mellom de to. Samtidig handler den om film og kino. Da jeg var liten var det å gå på kino nesten en magisk opplevelse. Der inne i mørket kan man leve seg inn i de merkeligste historier fra hele verden. Noe av den magien har Guiseppe Tornatore klart å fange i Cinema Paradiso. Når hele landsbyen samles i kinosalen sitter lille Salvatore på maskinrommet med Alfredo og kikker ut glassluka. Alfredo rår over filmenes drømmeverden, og for Salvatore er den gamle mannen den beste kameraten han kunne ønske seg. Han får til og med ta med seg alle filmbitene med kyssescener som Alfredo må klippe vekk etter ordre fra presten.

Jeg skal ikke skrive mer om handlingen. Den er egentlig ganske dagligdags, og det er det som gjør den så bra. "Vanlige folk som gjør vanlige ting" er et lite ansett tema på film. Men når en regissør tar tak i det og får det til, stikker slike filmer seg ofte fram som veldig gode. Det er lett å gjøre film om politimenn som egenhendig redder et par byer og får prinsessa og en bag med penger spennende, men det er en kunst å klare vise de store tinga i hverdagslivet. Guiseppe Tornatores film er en hyllest til vennskapet og en hyllest til filmen.

Cinema Paradiso var den store filmen da jeg var liten. Men jeg har sett den igjen mange ganger seinere, og den er minst like god. De fleste kjenner sikkert ikke så mye til italiensk film, kanskje bortsett fra "Postmannen" (Il Postino) som gjorde det stort her i landet for noen år siden. Men viss du kunne tenke deg å bli bedre kjent med film fra Italia er Cinema Paradiso et glimrende sted å begynne. Og hvem veit - kanskje var det magien fra Alfredos lille, italienske kino som gjorde at jeg seinere i livet gjorde kinomaskinist av meg.