Mange sensasjonslystne journalistar har det siste året kasta seg over filmen Man Bites Dog med feite oppslag om valdsorgiefilm i tankane. Ironisk nok, sidan det er denne typen folk filmen kjem med ein flengande kritikk av.

Vi blir her med i fylgjet til eit dokumentarfilmteam som vil laga ein film om ein massemordar. Benoit, som mordaren heiter, går med på dette om filmen ikkje blir vist før etter han er død. Filmskaparane er i utgangspunktet litt nervøse for den styrlause Benoit. Etter at dei har vore vitne til og filma eit par mord, har dei så pass rutine at dei istaden for å skjelva i buksene byrjer å tilretteleggja tilhøva for at morda skal bli lettare å gjennomføra og - ikkje minst - ta seg betre ut på filmen.

Dette kunne ha vore ein spekulativ valdsfilm, men den har sider som gjer den meir interessant enn som så. Histora til Man Bites Dog byrjar på ein filmskule i Belgia. Tre av studentane hadde sett seg lei på all refleksjonslaus sensasjonsreportasje i massemedia og ville laga ein kommentar til dette med å bruka dei same verkemiddla. Serleg ville dei råka den nye TV-trenden med direktesendingar frå politirassiaer, ambulanseutrykkingar og liknande. For å visa kor perverse slike reportasjar er, snudde dei konseptet på hovudet med å la filmarane fylgja forbrytaren i staden for politiet.

Filmen er lagt opp som ein dokumentarfilm, kor vi (med få unntak) kun får sjå verda gjennom kamera til dokumentarfilmskaprane. Det er òg brukt ein kornut svart/kvit filmtype og kun reallyd,for å understreka dokumentarpreget. Til tider blir det faktisk nifst realistisk.

Eg er litt i tvil om filmen når heilt opp til dei intensjonane han set seg. For å distansera sjåaren frå den særs råe historia, har den vorte laga som ein kolsvart satire. Det er lagt opp til til eit vendepunkt i historia der latteren stoppar i halsen,men regissørane meistrar ikkje å snu stemninga, det blir for mykje grove vitsar og oppattakingar av handlinga.

Filmen rører ved sentrale etiske spørsmål, både når det gjeld film og massemedia generelt. Men Man Bites Dog reiser òg etiske spørsmål ved seg sjølv. Avdi den ikkje handsamar temaet med den seriøsiteten det har trong til i den avsluttande delen av filmen.

Los Angeles 2019. Det regner konstant. En by befolket av mislykkede og utstøtte. Den mer vellykkede delen av befolkningen har flyttet ut til fremtidens forsteder: de koloniserte planetene.

Filmen kaster oss inn i en fremmed og uforklart verden, en storbyjungel full av moderne teknikk, men også et groteskt arkitektonisk virvar. L.A. er forvandlet til en gigantisk kloakk full av menneskelig avfall.

Blade Runner er basert på Phillip K. Dicks roman «Do Androids Dream of Electric Sheep». Som i boken beskrives det også i filmen hvordan den biologisk-genetiske forskningen er drevet så langt at man har skapt kunstige mennesker kalt replikanter. Disse brukes som slaver i gruvene på de ennå ikke koloniserte planetene.

Replikantene er forbudt på jorda og Deckard, spilt av Harrison Ford, er jegeren (Blade Runneren) hvis jobb er «å tilbakekalle» eksemplarer som rømmer. Utstyrt med tekniske hjelpemidler kan han avsløre replikantenes umenneskelighet. Ingen lett jobb da firmaet som lager dem har som motto: «more human than human itself». Den fremste avsløringsmetoden er en test av øyets følelsesmessige reaksjon på meget nærgående verbale spørsmål. Blade Runner fokuserer mye på øyet og mye av filmens komplekse tematikk ligger nettopp her. Utrykk som «øyet er sjelens speil» får ny betydning i møtet med menneskemaskinene.

Regissør Ridley Scott har uttalt at grunnet produsentenes inngripen (overgrep) ble ikke den første versjonen av Blade Runner (1982) sluttført slik han ville ha den. En justert 1982-versjon ble lansert i 1992 som The Director’s Cut. Blant annet er originalens fortellerstemme fjernet, noe som bidrar til å gjøre rollefiguren Deckard mer tvetydig. Slutten er også anderledes og mer åpen. De fleste er enige om at forandringene er til det bedre!