Den kanadiske produsenten/regissøren Larry Weinstein har arbeidet ut fra grunntanken å prøve Kurt Weills musikk og dens holdbarhet innen høyst ulike musikkuttrykk - det spenner fra akrobatisk dansende rappere til klassisk strykekvartett.

Mesterverker

Kurt Weills virke er jo ikke minst knyttet til teaterfornyeren Bert Brecht. Disse to tyske kunstnerne var i mangt produkter av 1. verdenskrig og stemninger og tilstander i Weimar-Tyskland, seinere ble de flyktninger fra Hitler.

Weills teatermusikk er blitt betegnet som mesterverker i ironisk tonekunst - selv i anerkjent populære komposisjoner som «September Song» og «Speak Low» (fra hans USA-tid) tar fraser/harmonier uventede vendinger som fjerner sangene fra det konvensjonelt «flotte» og innsmigrende.

Regissør Weinstein lager parallelt med artistenes opptreden en spennende montasje av opptakene i et gammelt fabrikkstudio og av gammelkjente filmavisbilder som brått blir «nye» for en. Ikke bare i det visuelle uttrykket, men også i valg av opptredende gjør Weinstein djerve grep:

Rockartisten Nick Cave framfører «Mackie Messer/Mack the Knife», men den skulle jeg gjerne hatt i en «farligere» versjon. Den mest eksentriske her er utvilsomt Mary Margaret O'Hara med «Fürchte dich nicht». Mens den store sopranen Teresa Stratas spiller ut sitt dramatiske register og gir «Surabaya Johnny» all fornøden kvinnelig bitter-sødme.

Forfatteren William Burroughs («The Naked Lunch» o.a.) resiterer, på engelsk, fra Brecht/Weills «Tolvskillingsoperaen» med den berømmelige linjen om maten og moralens prioritering («... erst kommt das Fressen und dann die Moral»).

Splittet opplevelse

Elvis Costello med den kjente Brodsky-kvartetten kan bli en noe splittet opplevelse mens Betty Carters jazztolkning av «Lonely House» er en liten perle iallfall i undertegnedes ører. For både rockeren Lou Reed («September Song») og jazzbassisten Charlie Haden («Speak Low») gjelder at de tar seg meget store friheter med melodilinjene mens de - som de tidlige bop-musikerne - «forankrer» komposisjonen i harmoniskjemaet. Stimulerende prestasjoner åkkesom.

Det gjelder for filmen som helhet. Et «must» for alle musikkengasjerte, nær sagt uansett interessefelt.

Gjennom mine svært personlige filmer bringer jeg mitt vitnesbyrd om samfunnet og tidens evolusjon

Dette sier Angelopoulos i et intervju til Z angående hans siste film Oddysevs blikk. Angelopoulos har lenge vært opptatt av konflikten på balkan, og også den forrige filmen hans, Storkens nølende steg, er preget av hendelsene i Europa, og man skulle ikke tro at denne filmen faktisk er laget i 1991. Filmklubbforbundet har jobbet lenge med å få tak i denne filmen, og det lyktes dem ikke før man fikk ordnet med distribusjon av Oddysevs blikk. Det er derfor en glede og en begivenhet at man nå kan få satt opp en film av en av Europas mest anerkjente filmkunstnere, i et format som denne type fortelling virkelig fortjener. Storkens nølende steg har det samme poetiske og rolige filmspråket som man har sett i de andre filmene til Angelopoulos, og de lange tagningene er blitt et varemerke for ham. Han har selv uttalt at det er viktig for ham at publikum skal få muligheten til å delta i historien som utspiller seg på lerretet, istedenfor å bli pepret med inntrykk. Han lar tilskueren komme inn i et univers hvor det skjer en forvandling i tid og rom.

Storkens nølende steg har det samme reisemotivet som vi egentlig finner i alle filmene til Angelopoulos, både på et konkret og et symbolsk plan. Grenselandsbyen, hvor storparten av filmen utspiller seg, er fylt med flyktninger fra mange nasjonaliteter. Stedet har betegnende nok fått navnet "Venterommet", hvor alle er ute på en (ufrivillig) "reise" og det er et samfunn som bare består av fremmede. Til denne landsbyen kommer et tv-team for å gjøre en reportasje, og under etterarbeidet oppdager den unge reporteren Alexander et kjent ansikt i en folkemengde. Han tror han har funnet en kjent gresk politiker som plutselig forsvant sporløst etter at han hadde publisert en kontroversiell bok. Denne boken kritiserte hele det politiske samfunnet og systemet. Alexander aner muligheten til et scoop, og han begynner å undersøke den fillete mannen som bor i en jernbanevogn. Kan dette være en kjent og aktet politiker, og hvis dette er tilfelle hvorfor har han dratt dit? Jakten på det som bare skulle være et sensasjonelt oppslag, blir etterhvert mye mer, og i møte med menneskene i "Venterommet" klarer ikke Alexander å holde sin profesjonelle avstand til stoffet.

Storkens nølende steg er en film som stiller mange krav til tilskueren, det er mange symboler og nivåer i filmen, og det er vanskelig å tolke alle. Det er en vanskelig, men absolutt ingen kjedelig film, og selv om man ikke skjønner eller klarer å tolke alt så spiller det egentlig ingen rolle. For den er vakker, trass i all sin elendighet, man kan la seg gli inn i filmens rolige og betagende bildestrøm. Det er også flott skuespillerprestasjoner, da spesielt av Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau.

Selv om filmen har et dystert tema, var det likevel Angelopoulos' mest håpefulle, men den er selvfølgelig ikke rosenrød. Så kan man jo bare spekulere om den ville vært annerledes hvis han hadde laget den i dag.

Tenk deg en kjedelig, underbetalt butikkjobb, hvor kundene kan finne på å bombardere deg med sigaretter, hvis de ikke er opptatt med å sjekke alle eggene eller å stille deg de mest imbesille spørsmål som tenkes kan. Med narkolangere hengende utenfor vinduene og en kompis som er ekspert på å fornærme kundene, kan det umulig bli en god dag. I hvert fall ikke når butikken åpner klokka seks om morgenen og du egentlig skulle hatt fri!

Det er en slik dag i livet til 22-åringen Dante Hicks vi presenteres for i Clerks, filmen Kevin Smith debuterte med i en alder av 23 år. At Dante har en dårlig dag er det ingen som helst tvil om. Fridagen går fløyten, det samme ser det ut til at hockeykampen han skulle spilt gjør. Mens Dante ustanselig utbryter "I'm not even supposed to be here today," tårner problemene seg opp for han, og det er med sjokk og vantro han hører kjæresten fortelle om sine tidligere seksuelle eskapader. Samtidig kommer det beskjed om at eksdama fra high school, som Dante ikke har klart å glemme, skal gifte seg. I tillegg til å utsettes for en type som vil låne med seg pornoblad på do, pådrar Dante seg også på et eller annet vis en bot på $500 for å selge tobakk til en 4-åring. "Heldigvis" for Dante jobber kompisen Randal i videosjappa ved siden av. Han har ikke til hensikt å la stillingen som "clerk" påvirke oppførselen hans, noe som sterkt går på kundenes bekostning. I likhet med Dante trives han ikke ekstremt godt på jobben: "This job wouldn't be so bad if it wasn't for all the customers". Forskjellen på de to er at mens Dante føler et visst ansvar og er relativt pliktoppfyllende, så gir Randal mer eller mindre blanke. Han prøver med overbevisning å forklare Dante at selv om de står bak disken så er de ikke noe viktigere personer enn de som står foran. Randal har teorier om mye og mangt, og han har blant annet en klar oppfatning av hvorfor The Return of the Jedi er bedre enn The Empire Strikes Back.

Er du nysgjerrig på dette, vil du høre hva en "jizzmopper" er, eller bli kjent med hardrockeren Olaf fra Moskva bør du kjenne din besøkelsestid.

Kevin Smith har med Clerks gitt oss et skoleeksempel på hvordan god film kan lages så å si uten penger. Smith er regissør, produsent, manusforfatter og skuespiller (Silent Bob), og han har spart på utgiftene hele veien. Med en total produksjonskostnad på vel $27 000 sier det seg selv at han har unngått de store økonomiske utskeielsene. Venner og kjente stiller opp både foran og bak kamera, og det er faktisk Smiths tidligere arbeidsplass som brukes som location. Det er ellers verdt å merke seg at det er en god del flere figurer i filmen enn det er skuespillere på rollelista. Samme person kan altså spille flere roller, et eksempel på det er fotografen David Klein som framstiller ikke mindre enn fem karakterer i filmen. Filmens form er også svært økonomisk. De kornete svart/hvitt-bildene filmes med et kamera som stort sett holder seg i ro, og med få unntak foregår filmen inne i Dantes butikk. Når vi ved et par anledninger forlater åstedet er det fordi Dante og Randal har gjort det samme - i åpningstida.

Clerks er en til tider hysterisk morsom film som fikk kjempe mottakelse under Cannes-festivalen 1994, og gjorde sitt til at Smith fikk et budsjett på $6 000 000 da han spilte inn sin andre film Mallrats i 1995.

I møtet mellom manusforfatteren Paul Schrader, regissøren Martin Scorsese og hovedrolleinnehaveren Robert de Niro klaffer alt. Schraders fascinasjon for det morbide og hans anstrengte forhold til seksualitet og religion, Scorseses italo-amerikanske New York bakgrunn og astmatiske energi, de Niros såre sjarm og uberegnelige brutalitet - alt faller sammen i historien om drosjesjåføren Travis Bickle. Selv sa de at dette var "the film of our twenties" og planla å komme sammen igjen og lage en ny film hvert tiår. Det har de riktignok ikke gjort med samme suksess som med Taxi Driver.

Den tidligere vietnamsoldaten Travis Bickle kjører drosje, lange nattskift, i New York. Hele tiden treffer han folk, hele tiden er han ensom. Han har søvnproblemer; om dagen går han på pornokinoer, drikker, skriver dagbok. Han strever med kjærligheten og strever med å finne en mening med livet sitt. New Yorks hete sommernetter syder av vold. Gradvis tar en plan form i det slitne hodet hans: å gjøre noe, virkelig gjøre noe som synes, gjøre det eneste han kan skikkelig.

Schrader har hentet inspirasjon fra flere steder. Dagbøkene til attentatmannen Arthur Bremer, som rundt 1970 forsøkte å myrde Richard Nixon, er en av inspirasjonskildene. Hva er det som driver et menneske til en så tilsynelatende absurd handling som å skyte en president eller John Lennon, på folk de ikke kjenner, uten noen klar ide om hva de vil oppnå? Hva er logikken i galskapen? Schrader og Scorsese har kanskje ikke noe klart svar på disse spørsmålene, men de klarer å bearbeide situasjonen kunstnerisk og gir den et forførende intenst uttrykk. Drosjesjåførskikkelsen, har Schrader sagt i et intervju, kom til ham i en drøm som selve sinnbildet på den totale ensomheten. Mennesket som hele tiden er ute blant mennesker, men likevel er alene, korte betydningsløse samtaler med tilfeldige mennesker, korte møter, ingen nærhet. Det er flere likhetstrekk med Robert Bressons En landsbyprests dagbok (1950). Dagbokskrivingen er ett likhetstrekk, og både Taxi Driver og En landsbyprests dagbok er på hver sin måte sykdomshistorier. Også strukturelt er det likhetstrekk. Det fører oss videre til neste poeng: det stilistisk nyskapende ved Taxi Driver.

Både Schrader og Scorsese hører til den første generasjonen amerikanske filmarbeidere som har en bakgrunn i akademiske filmstudier. I motsetning til sine eldre kolleger som hadde sin utdanning fra innsiden av produksjonsselskapene, var Scorsese og Schrader fortrolig med andre filmtradisjoner enn den amerikanske. De hadde studert både europeisk og japansk film, Schrader har skrevet en avhandling om Ouzos filmer. Taxi Driver er nyskapende i amerikansk filmhistorie fordi det bruker en rekke virkemidler og grep som da var nye i amerikansk film. De grepene som virker underliggjørende i forhold til standard amerikansk stil, brukes funksjonelt og bygger opp under fremstillingen av Travis« virkelighetsopplevelse, som gradvis brytes ned. Filmen lukker seg om hovedpersonens opplevelse. Den gir ingen objektive referansepunkter utenfor hovedpersonens subjektive verden. Derfor blir den en både intens og forstyrrende filmopplevelse det er vanskelig å distansere seg fra mens man ser den.

Det lukter suksess av Hollywoods nye wonderboy, Quentin Tarantino. Siden han sluttet i videosjappa har alt han har rørt, eller i det hele tatt vært nær, blitt til gull. Geniforklart, oppskrytt, javel, men denne fyren er virkelig god. Med bunnsolid filmhistorisk forankring og en følelse for det tidsriktige, har han allerede rukket å bli en av dette tiårets store filmprofiler.

Pulp Fiction er QTs andre film etter regissørdebuten med Reservoir Dogs. Tre ulike historier fra Los Angles' underverden veves sammen på en finurlig måte gjennom sprang i tid og rom. Pulp Fiction tar oss med til Los Angeles' skyggeside, der gateloven, pusherne og de småkriminelle råder grunnen. I så måte er filmen underklasse-versjonen av Robert Altmans reise gjennom det borgelige LA i Short Cuts. Som tittelen antyder er filmen en flørt med pulpgenren fra 30- og 40-tallet der heltene ikke er onde, men lever ondt.

I Pulp Fiction blåser Tarantino støv av gamle helter som John Travolta, som ikke har slitt så rent lite med populariteten i det siste tiåret. Nettopp derfor er det desto mer riktig når han"gjenoppstår" som en litt sliten og middelaldrende smågangster, oppblåst, usunn og mett av dage. Ja, direkte magisk blir det når Vincent Vega tvinges med i "Jack Rabbit's Slim's Dance Contest." Til Chuck Berrys "You Can Never Tell" kaster Travolta så ettertrykkelig vrak på sitt egen image, at vi er beredt til å tilgi ham alt, alt,...

Om Pulp Fiction ble Travoltas definitive comeback, så styrket den også troen på Samuel L. Jackson som karakterskuespiller av rang. I rollen som som svovelpredikerende, bibelsiterende leiemorder og Vegas partner, Jules Winnfield, gjør han rent bord. De to utgjør et 'Dreamteam' i mord og elendighet. For disse gutta har sett alt ondt. De dreper før frokost og bader i blod, menvennskapet dem imellom som domineres av små og store krangler om fotmassasje og 'le Big Mac'i Paris, gir dem det lille menneskelige tilsnittet som gjør at vi bare må like dem.

Kanskje er det nettopp dialogen som gjør Tarantino til en mester. I tillegg til at han til de grader er cinefilt skolert, sjonglerer han hemningsløst med språket og veksler mellom litterærstilsikkerhet og funky gatespråk. Med åpenbar sans for det absurde og det bissart humoristiske, tøyer han grensene til det maksimale og holder publikum i spenning. Om enn motvillig, får han oss til å le når en pistol ufrivillig går av i baksetet på en bil og treffer en stakkar i hodet.

Så mens du venter i spenning på neste filmslepp fra Tarantino, så la deg forføre av de grusommes moral: "You are the weak, and I am the tyranny of evil men... But I'm trying real hard to be the shepherd." God fornøyelse!