Lørdag 1. desember 2001:

"Mirakel"
(Mirakel)

---

Danmark 2000 | Regi: Natasha Arthy | Manus: Kim Fupz Aakeson | Foto: Erik Kress | Musikk: Kaare Bjerko, Frithjof Toksvig | Med: Stefan Pagels Andersen, Stephania Potalivo, Sidse Babett Knudsen, Sebastian Jessen, Peter Frödin, Thomas Bo Larsen | Spilletid: 1t 18min | Format: 35mm, dansk tale, tekstet, farger | Utleie: Arthaus

---

Mirakel er et lite mirakel av en film. Den har tatt det danske kino-publikummet med storm, og fikk yatzy i seksere av kritikerne. De omtaler den som "fantastisk underholdende" og "en fortryllende dansk filmhit".

-med lisens til å gjøre mirakler

Dennis P er 12 år. Han er den eneste gutten i klassen som ikke har fått hår der nede. FUCK!

Dennis P bor alene med sin merkelige mor. Faren hans døde for noen år siden, og moren er ennå ikke kommet over det. FUCK!

Dennis P er yndlingsofferet til den forhatte lærer Sandstrøm. FUCK!

Dennis P er dødsforelsket i Karen Elise, men det er også Mick, bestevennen hans. FUCK!

Når alt skjærer seg, og Dennis P får kjeft eller blir gjort til latter, så går han i koma og ser verden som et lyserødt mareritt med glitter og ballkjoler. En musical-versjon av virkeligheten, hvor han er fanget blant dansende og syngende mennesker. FUCK!

Men så plutselig viser det seg en engel for Dennis P, og gir ham en midlertidig lisens til å gjøre mirakler i mellomklassen, så lenge han ikke banner. F...Fillern!

Med ett ser framtiden straks lysere ut for Dennis P. Nå kan han "fikse" litt på moren sin, lærer Sandstrøm, problemet "der nede" og for ikke å glemme dette med den vakre Karen Elise og Mick. Dessverre har ikke Dennis P helt kontroll over sine små mirakler, og snart ser det ut til at alt blir verre enn noensinne. Eller? FUCK!

Om regissøren:
Natasha Arthy (f. 1969) har studert i Bristol og Roskilde. Hun har produsert og regissert flere barneprogram for DRTV. Mirakel er hennes langfilmdebut.

(Omtale: Arthaus)

Lørdag 24. november 2001:

"Juha"
(Juha)

---

Finland 1999 | Regi: Aki Kaurismäki | Manus: Aki Kaurismäki | Foto: Timo Salminen | Musikk: Anssi Tikanmäki | Med: Sakari Kuosmanen, Kati Outinen, André Wilms, Markku Peltola | Spilletid: 1t 18min | Stumfilm med musikk, sort/hvitt | Utleie: Arthaus

---

Dypt inne i de finske skoger lever Juha og Marja. De er fattige, men lykkelige. En dag kommer Shemeikka kjørende i en skinnende kabriolet. Han frister Marja med smaken av det gode liv i storbyen.

Neste gang han dukker opp blir hun med til byen og Juha sitter trist og alene igjen i skogen. En vakker dag pakker han øksa ned i sekken, setter seg på motorsykkelen og kjører mot storbyen.

Aki Kauriskmäki har med Juha gått tilbake til selve urfilmen, og laget en stumfilm i sort/hvitt. Det er en enkel, men magisk film om det urbane trekantdramaet. Musikken er spesialkomponert av Anssi Tikanmäki og gjør filmen til en unik opplevelse.

(Omtale: Arthaus)

Lørdag 17. november 2001:

"Den adopterte sønnen"
(Beshkempir)

---

Frankrike 1998 | Regi: Aktan Abdikalikov | Manus: Aktan Abdikalikov | Med: Mirlan Abdikalov, Albina Imasheva, Adir Abilkassimov | Spilletid: 1t 21min | Format: 35 mm, russisk tale, tekstet, svart/hvitt med fargeinnslag | Utleie: Arthaus

---

Azate er en ung tenåring som leker sammen kameratene sine i landsbyen. De fordriver dagene med å gjøre fantestreker, og kveldene med å gå på utekino på torget. Livet er sterkt preget av den gryende seksualiteten.

Et barn født inn i en stor familie i Kirgisia kan i følge gammel tradisjon bli forært et barnløst ektepar. Slik er Azate kommet til dem han trodde var hans egne foreldre, og når han får vite dette blir hele verdenen snudd opp ned.

Den adopterte sønnen handler like mye om en hel kultur som om denne ene gutten. Som i ethvert møte med en ukjent kultur opplever vi at det kjente gjemmer seg i det ukjente, det universelle i det spesifikke og at kulturens sjel gjemmer seg i de små gestene så vel som i de store ritualene. Filmen er nydelig fotografert i svart/hvitt med enkelte fargeinnslag, og den pulserer med den kirgiske landsbyens rytmer, ritualer og lyder.

(Omtale: Arthaus)

Lørdag 27. oktober 2001:

"Mifunes siste sang"
(Mifunes sidste sang)

---

Danmark 1999 | Regi: Søren Kragh-Jacobsen | Manus: Søren Kragh-Jacobsen, Anders Thomas Jensen | Foto: Anthony Dod Mantle | Musikk: Thor Backhausen, Karl Bille, Christian Sievert | Med: Anders W. Berthelsen, Iben Hjejle, Jesper Asholt, Emil Tarding, Sofie Gråbøl, Paprika Steen, Mette Bratlann, Susanne Storm, Ellen Hillingsø, Sidse Babett Knudsen | Spilletid: 1t 42min | Format: 35mm, dansk tale, tekstet, farger | Utleie: SEG

---

Fra produsenten av Festen.

Vinner av Juryens spesialpris og Publikumsprisen - Berlin Internasjonale Filmfestival 1999.

Vinner av Amanda - beste nordiske film og Publikumsprisen Haugesund 1999.

Mifunes siste sang følger i hælene på de to foregående Dogme suksessene Festen av Thomas Vinterberg og Idiotene av Lars von Trier.

Mifunes siste sang er et bittersøtt drama om en gruppe svært forskjellige menneskers opprivende møte på en forfallen gård. Den nygifte Kresten står foran en sikker karriere i sin rike svigerfars firma. Faren dør, og et gjensyn med det fattigslige barndomshjem langt ute på landet, skaper uorden i planene. Han må ta seg av sin tilbakestående storebror, som nå er blitt alene. Og han møter en vakker ung pike, som vil være husholderske på gården, men som ellers livnærer seg som call-girl.

I Søren Kragh-Jacobsens humoristiske drama konfronteres by med land, kynisme med naivitet, og livlig musikk oppstår. Motsetningenes livgivende møte skildres med sikker hånd og psykologisk innlevelse. Snurrig humor og varm menneskelighet utmerker Dogme film #3 av en av dansk films ledende regissører. Tre relativt ukjente skuespillere får sitt gjennombrudd: Iben Hjejle (Liva), Anders W. Berthelsen (Kresten) og Jesper Asholt (Rud).

Mifunes siste sang har hittil blitt sett av over 250.000 i Danmark. Den fikk juryens spesialpris og publikumsprisen i Berlin, og har blitt plukket ut til en rekke andre festivaler. Filmen vant Amanda - beste nordiske film og publikumsprisen i Haugesund.

Søren Kragh-Jacobsen ble født i 1947. Musiker, sangskriver og filminstruktør. Utdannet ved filmskolen i Praha. Jobbet deretter i Danmark Radios barne og ungdomsavdeling. Debuterte i 1978 med Vil du se min smukke navle? Deretter fulgte Gummi-Tarzan(81), Isfugle(83), Guldregn(87), Skyggen av Emma(88), Drengene fra Sankt Petri(91), og Øen i fuglegaden(97).Han har vunnet flere internasjonale priser for sine filmer. Mifunes siste sang er hans åttende spillefilm.

Iben Hjejle (Liva) filmdebuterte i 1996 i Niels Arden Oplevs Portland. Under Berlinfestivalen fikk hun spesiell omtale som en ung skuespillerinne på vei frem, og hennes prestasjon som Liva gikk rett hjem hos både kritikere og publikum. Så godt gikk det at hun snart blir å se i den nye Stephen Frears filmen High-Fidelity med John Cusack som motspiller.

(Omtale: Scandinavian Entertainment Group)

Lørdag 13. oktober 2001:

"101 Reykjavik"
(101 Reykjavik)

(Omtale: Scandinavian Entertainment Group)

Lørdag 6. oktober 2001:

"De dødes tjern"
(De dødes tjern)

(Omtale: Cinemateket, Oslo)

Lørdag 29. september 2001:

"Fotballmunken"
(Phörpa)

Denne filmen ble i år nominert til Oscar for beste utenlandske film, og har vunnet priser ved flere internasjonale filmfestivaler.

I 1998 stoppet nesten hele verden opp da sluttspillet i fotball VM ble kringkastet. Selv blant de tibetanske munkene i eksil i Indiske Himalaya var dette en stor hendelse.

Helt siden Kina invaderte Tibet i femti-årene har mer enn 1,2 millioner tibetianere blitt drept og mer enn 10 000 klostere blitt jevnet med jorden.

Som en følge av dette har unge tibetianere blitt sendt ut av landet for å fullføre sin utdannelse som munker.

De to guttene Palden og Nyima klarer å rømme fra Tibet over til India og havner i et kloster ved foten av Himalaya. Dagene fylles av bønn og undervisning strengt bevoktet av de eldre. Men året er 1998 og alt styret rundt verdensmesterskapet i fotball finner veien selv til det stilleste sted på jorden og setter hverdagen helt på hodet!

(Omtale: SF Norge)

Lørdag 22. september 2001:

"Sanger fra andre etasje"
(Sånger från andra våningen)

På 30 år har Roy Andersson laget 3 filmer som alle har fått sin høyst fortjente oppmerksomhet: En Kjærlighetshistorie, Giliap og nå, med premierevisning på filmfestivalen i Cannes SANGER FRA ANDRE ETASJE. Dette er for tiden Nordens mest særpregede stemme og kompromissløse filmskaper, med en film som er både stringent og full av kaos, dypt alvorlig og full av absurd humor.

En kveld, et eller annet sted i nærheten finner en rekke merkelige hendelser sted:

en funksjonær får på en nedverdigende måte sparken; en innvandrer blir utsatt for vold på åpen gate; en magiker lager et blodig kaos av sitt tryllenummer... Og midt i alt skadeverket er det en person som utmerker seg - det er Karl og han har ansiktet dekket med aske. Han har nettopp tent på møbelforretningen sin for å heve forsikringspengene. Ingen får sove den natten. Dagen etter merkes kaoset mens galskapen brer seg i et styrerom og byen er lammet av en fryktelig trafikkork.

Mens alle mister grepet i det nye årtusenet begynner Karl gradvis å bli bevisst det absurde i verden og oppdager hvor vanskelig det er å være menneske.

ROY ANDERSSON er født i Göteborg i 1943, og var av de første som gikk ut fra den svenske filmskolen (1969). Han spillefilmdebuterte med "En Kjærlighetshistorie" i 1970 og vant Berlin-festivalens Grand Prix. Filmen hadde også stor fremgang på svenske kinoer. I 1976 kom "Giliap", som i ettertid nærmest har fått kultstatus og regnes som en av de virkelig store svenske filmene, men som da den kom ble møtt med særdeles blandet respons. Som sin egen produsent siden 1975 har han laget svært mange reklamefilmer, og har bl.a. hentet hjem 8 Gulløver fra Cannes.

Med sitt Studio 24 i sentrum av Stockholm har Andersson en frihet som er få andre filmskapere forunt; her disponerer han 2 studioer, klipperom, lydstudio, visningsmuligheter og en lojal stab som har vært med på mange av hans produksjoner.

Roy Andersson jobber med store bilder og lange tagninger, med et gjennomkomponert bildespråk som han har brukt i såvel reklame- og kortfilmer som i "Sanger fra andre etasje". Opptakene til denne filmen startet i mars 1996.

Slik all kunst burde, vil regissøren at filmen skal gjøre livet og livsvilkårene klarere og mer innlysende for alle, for eksempel med scenen fra solariumet, som representerer ydmykelsen: "Det er mulig at verken den ydmykende mannen eller den ydmykede er klar over det absurde i situasjonen. Imidlertid; som tilskuere kan vi lett se uretten. Når du ser denne filmen, så tar du egentlig en alvorlig titt på deg selv."

(Omtale: Europafilm)

Lørdag 8. september 2001:

"Rød"
(Trois Couleurs: Rouge)

Fotomodellen Valentine Dussaut og jus-studenten Auguste Bruner bor i nærheten av hverandre i Geneve. Ofte krysses veiene deres, men de kjenner ikke hverandre. Begge to har forhold som ikke går helt knirkefritt. En kveld Valentine er ute og kjører, skader hun en hund. Hun bringer den tilbake til eieren, en pensjonert dommer, som sier at hun kan gjøre hva hun vil med den. Valentine tar hunden, Rita, med til behandling og beholder den etterpå. Men en dag rømmer hunden og Valentine finner den igjen hos dommeren. Hun oppdager at dommeren, Joseph Kern, ikke har helt rent mel i posen. Allikevel blir hun mer og mer opptatt av denne bitre mannen. Auguste blir også en del av dommerens liv og sistnevnte legger sammen to og to.

Filmen Rød handler egentlig om hvordan noen mennesker synes å være født i feil tid. Hva ville skjedd om dommeren hadde vært født førti år senere? Sett på en litt annen måte kan en undres på om ikke Augustes liv er en repetisjon av det dommeren har gjennomlevd. Eksisterer egentlig Auguste?

Et annet tema er brorskap (som er betydningen til den røde stripen i det franske flagget). Valentine vil så gjerne tenke på andre, men hun ender opp med å tenke på andre sett fra sin synsvinkel. Hun kan ikke annet, heller ikke vi. Her melder spørsmålet seg: Selv når vi gir av oss selv, er det ikke slik at vi gjør det fordi vi gjerne vil gjøre oss høye tanker om oss selv?

Hovedbestanddelene i Rød er røde, men ikke filtrene. For eksempel en rød hundelenke, røde klær eller en rød bakgrunn. Fargen er ikke ment å være dekorativ, den spiller en dramatisk rolle: Fargen betyr noe.

(Omtale: Trondheim filmklubb)

Lørdag 8. september 2001:

"Hvit"
(Trois Couleurs: Blanc)

En ung polakk, Karol, blir skilt fra sin kone i Paris og har dermed lite eller ingenting å leve for. Han ligger skikkelig nede for telling etter en opprivende og nedverdigende seanse i retten. Han har verken jobb eller bopel og er dermed på bunnen av samfunnet. Gjennom et tilfeldig møte med en landsmann får han reise, om enn på en noe spesiell måte, tilbake til ett Polen i forandring. Mulighetene er store for å slå seg opp finansielt, og dette utnytter han til fulle. Karol blir etterhvert ganske rik. Han har en eksekusjonskontrakt med mannen han traff i Paris og etterhvert planer for sin ekskone.

Hvit - likhet. Ordet likhet er tungt i en historisk sammenheng men Kieslowski sier han vil studere likheten på et menneskelig, personlig og privat plan. Karol ble nedverdiget av sin kone og vil slå seg opp for å bevise sin dugelighet. Han vil vise at han er bedre enn sin ekskone og sine medborgere som har arbeid og tak over hodet. Det siste lykkes Karol godt med og han blir, som sagt, en holden mann. Derimot faller hevnlysten over ekskona bort når det går opp for ham at han fortsatt elsker sin kone høyt. Nå vil han ha henne tilbake.

Hevnen i form av likhet eller ikke likhet er dødfødt da ingen egentlig vil ha likhet. Folk vil ha det minst litt bedre enn andre. Kieslowski sier: "I Polen bruker man å si at det finnes de som er like og de som er mer like. Dette sa man under kommunismen og det gjelder også nå" Utsagnet gjelder nok i Norge også for som kjent er det typisk....

(Omtale: Trondheim Filmklubb)

Fredag 7. september 2001:

"Blå"
(Trois Couleurs: Bleu)

Krzysztof Kieslowski, som vi kjenner fra tidligere verk som Dekalogen og Veronikas to liv, ble etter med sin siste trilogi Tre farger: Blå, Hvit og Rød liggende i tetskiktet blant europeiske filmskapere. Filmen Blå er den første i trilogien med farger hentet fra den franske trikoloren, Blå for frihet, Hvit for likhet og Rød for brorskap.

Handlingen tar til med at Julie, Juliette Binoche, mister mann og barn i en trafikkulykke hun selv overlever. Vi følger hennes kamp mot sorgen. Hun selger alt hun eier, alt som minner henne om fortiden. Hun kutter kontakten med gamle venner og starter på nytt et annet sted i Paris.

Det skal vise seg at helt fri blir hun ikke før hun har fullført sin manns uferdige musikkverk. Hennes søken etter en ny frihet fører heller til at hun binder seg mer - livet er kanskje ikke så fritt som det synes?

Blå er en intens, varm og poetisk film. Det er en vár fortelling om et menneskes søken tilbake til livet. Dette blir understreket av musikken som Zbiegniew Preisner står for. Vi husker han også fra hans flotte musikkskildringer i Veronikas to liv, musikk som fullstendig kan slå deg ut. Juliette Binoche som spiller Julie fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Venezia. Med sitt briljante spill greier hun å formidle den vare stemningen hele filmen er ladet med. Filmen fikk forøvrig første pris i Venezia.

(Omtale: Trondheim Filmklubb)