"Tarzan finner en sønn"
(Tarzan Finds a Son! / Tarzan in Exile)

Et propellfly styrter i jungelen i nærheten av trehuset til Jane og Tarzan. Bare en liten guttebaby har overlevd. De kaller ham for Boy, og han blir oppdratt i jungelen som Tarzans sønn. Livet i jungelen er ikke bare lek og moro, men også fylt med farer. Likevel er det sivilisasjonen som er den virkelige trusselen. Boys tante og onkel kommer for å hente ham hjem. Tarzan stoler ikke helt på dem, og vil ikke la Boy reise. Dermed legger de en plan for å lure Tarzan... «Tarzan finner en sønn» er en av de klassiske Tarzanfilmene med Johnny Weismüller i hovedrollen. Filmen har underholdt flere generasjoner med barn siden den kom ut på slutten av 30-tallet.

(Omtale: Barnefilmfestivalen 1999)

"Kortfilmkalas"
(kortfilmkalas)

Les mer om hver film på kortfilmsiden

(Omtale: SVF)

"24 Hour Party People"
(24 Hour Party People)

Året er 1976 og Sex Pistols er i ferd med å sette sitt uutslettelige støvelavtrykk i musikkindustriens underliv. Inspirert av den uregjerlige energien som skyllet fram med punken, oppsto plateselskaper som ville ta vare på opprøret snarere enn å kommersialisere det.

Den Cambridgeutdannede Granada- TV-verten Tony Wilson overvar Sex Pistols i Manchester i dronningens år 1976, som en av 42 fremmøtte. Han bestemmer seg straks, sammen med noen venner, for å starte et plateselskap. Dermed oppstår legendariske Factory Records, og selskapets statutter føres ned i blod. Pistols hadde signert for EMI, men brøt straks, etter masse tumulter, for å gå over til Virgin.

Men et annet band begynner å gjøre seg gjeldende på tregrepsfronten. Joy Division besitter en særegen energi som bandets spastiske vokalist Ian Curtis spytter utover publikum. Tony Wilson booker dem på sin første kveld som klubbvert i Manchester, og gir dem platekontrakt i samme slengen. For Wilson er Ian Curtis større enn Elvis, Stones og Beatles til sammen, og sjokket er stort da vokalisten blir funnet hengende fra eget stuetak like før bandets forestående USA-turné.

Joy Division blir til New Order, mengder av plater selges, men Tony Wilson er like blakk. Det som eventuelt finnes av overskudd går til bandene eller pumpes inn i til dels mislykket klubbvirksomhet. Derfor må Wilson hele tiden fortsette sitt engasjement med Granada, hvor han må ta på seg det ene håpløse oppdraget etter det andre. Men oppturen kommer. New Order erobrer verden og nattklubben The Hacienda er med ett hippest på klubbkartet.

Så kommer Happy Mondays på banen, et band med svært dyre og lite helsebringende vaner. Klubbpublikummet synes plutselig vann smaker bedre enn øl, og i 1997 er kassa tom. Wilson avslutter sitt non-profit-imperie og gir bort alt som finnes av verdier, inkludert artistene han har i stallen.

"24 Hour Party People" er en dramatisering av rockens kanskje viktigste epoke. Men i originalopptak møter du Iggy Pop, Sex Pistols, Siouxie And The Banshees og Happy Mondays for å nevne noen få. Anarchy in Manchester!

(Omtale: ORO Film)

"Morvern Callar"
(Morvern Callar)

Gripende film fra regissøren av Rottefangeren.

Finnes det en vei ut av verden?

Morvern Callar er 21 år gammel og bor i en skotsk havneby. Hun har en kjæreste som skriver på en roman, selv jobber hun i et supermarked. Det høres ikke særlig spektakulært ut. Men det blir faktisk det - både spektakulært og uforglemmelig. For Morvern Callar er en skikkelse man ikke glemmer så lett. Morvern er alternativ, hun er annerledes og avvikende. Hun har et blikk på verden som ikke ligner det blikket de aller fleste av oss har. Hun har integritet, og hun gir ikke opp, og hun har det rareste og nakneste og likevel mest medviterske smilet du kan tenke deg. Slik sett er Lynne Ramsays Morvern Callar kanskje som Truman Capotes Holly Golightly - en filmpersonlighet som man ofte senere kommer til å sammenligne virkelige mennesker med; se på hun der som smiler så rart, hun ligner litt på Morvern Callar?

Saken er selvfølgelig at Morvern har en hemmelighet. Det er bare hun - og vi som ser filmen - som kjenner den. Kjæresten hennes har skrevet ferdig en roman, og så har han tatt livet av seg. Det er juleferie, og Morvern sitter i leiligheten med et lik og et romanmanuskript. Dessuten hadde kjæresten penger i banken som Morvern ikke visste om. Hun sender manuskriptet til et forlag i sitt eget navn. Hun parterer liket og kvitter seg med det. Hun begynner å utforske verden. Om noen spør henne, svarer hun sannferdig, men unnvikende. På spørsmålet Hvor er kjæresten din? svarer hun: Han er borte. På spørsmålet Hvor fikk du pengene fra? sier hun bare: Fra banken.

Morvern og Lanna jobber sammen på supermarkedet. I én forstand er de typiske britiske arbeiderklasseungdommer. De befinner seg langt fra alle sammenhenger der viktige beslutninger blir tatt. De er overlatt til seg selv og den lille friheten som kan nytes i ufrihetens rike. De doper seg, danser, og hører på musikk. Det er ikke noe oppsiktsvekkende over denne typen liv. Noen ganger er man glad, noen ganger er man redd. Noen ganger vil man være alene. Man kjeder seg ofte. Noen ganger hjelper det å krangle. Noen ganger hjelper det å knulle. Noen ganger hjelper ingenting. Noen ganger får man som fortjent. Og noen ganger får man noe helt annet enn man trodde var mulig.

Morvern har et eget blikk for insekter. Og fascinasjonen for insektene er lett å forstå. For Morvern ser på verden og menneskene rundt seg med like stor og underliggjort distanse som de fleste av oss ser på insektenes liv. Det er kanskje det som er så egenartet ved Lynne Ramsays blikk: en kombinasjon av stor distanse og total innlevelse.

Forelegget for filmen er den unge skotske forfatteren Alan Warners debutroman fra 1995. Det var en sterk og oppsiktsvekkende debut, en temmelig mørk fortelling om en moderne og annerledes jente. Mye av fokuset på romanen kom dessverre til å handle om britiske ungdommers dopbruk og utsvevende ferieliv på den spanske solkysten, dit Morvern tar med seg den litt trumpete venninnen Lanna. Men det mest påtakelige med romanen var at den presenterte en hovedperson man ikke uten videre glemte. Det mest oppsiktsvekkende med boken var hovedpersonen. Og egentlig er det som om Morvern Callar først for alvor kommer til syne nå, i filmen.

Alan Warner har sagt at noe av det som har gjort Morvern Callar mulig som film, og som gjør denne filmen så bra, er at Lynne Ramsay har en visjon. Det er et belastet uttrykk nå som en hvilken som helst bedrift skryter av å ha sin egen visjon. Enten det gjelder et reklamebyrå, en kleshandler eller en matvarekjede - alle skal ha sin egen "visjon"; sitt eget bidrag til den aldri fullførte oppgaven det er å forme forbrukernes identitet. I vår tid er visjoner det samme som forretningsideer. Og nettopp derfor er det kanskje på sin plass å gjøre det Alan Warner gjør, å insistere på at det visjonære er noe som kommer til syne i kunsten, og dermed også i god film. For det er virkelig noe visjonært over måten denne regissøren viser oss den skotske arbeiderklassens liv på. Lynne Ramsays filmer kan hylles like mye for sin realisme som for sin poesi. Eller omvendt; de kan hylles like mye for sin poesi som for sin realisme. For det visjonære og det vakre og det overskridende ligger i måten Ramsay viser oss hendene, ansiktene, rommene de lever i, pengemangelen og overlevelsesviljen; den lattermilde kjedsomheten. Bildene Ramsay viser oss er usminkede, som det heter, og antakelig ganske sanne. Men det er også sannhet og stort alvor over måten hun tvinger skjønnhet ut av de samme bildene.

(Omtale: Arthaus)

"Nobody's Business"
(Nobody´s Business)

(Omtale: Arthaus)

"Lagaan"
(Lagaan: Once Upon a Time in India)

(Omtale: Arthaus)

"Forgotten Silver"
(Forgotten Silver)

"Havet"
(Hafið)

(Omtale: Scandinavian Entertainment Group)