"Alien - Director's Cut"
(Alien - Director's Cut)

Fire menn, to kvinner og en katt møter en voldsom utfordring når de får selskap i sitt romskip av en blindpassasjer fra det ytre rom. Romvesenet har ikke bare dårlige manerer og et skrekkinngytende ytre, men også en glupsk appetitt som stilles av at den forsyner seg av besetningen, en for en.

At tittelpersonen i Alien får anledning til å spise seg stor og sterk, skyldes i stor grad romskipets medbrakte vitenskapsmann, som er mer interessert i uhyrets potensiale for forskningen, enn for interplanetær arbeidsmiljøvernlovgivning, og gjør sitt ytterste for å beskytte den "ikke-jordiske".

Det finnes også noe så sjeldent som en heltinne som ikke er en skrikende bifigur til den mannlige helten. Ripley (Sigourney Weaver) er beinhard, uten å tippe over til å bli en parodi, hun tar ansvar og prøver hele tida å forholde seg klart tenkende, selv om panikken og hysteriet presser på...

Filmen ble relansert som "Director's Cut" i 2003 der regissør Ridley Scott trimmet bort 6 minutter og la til 4 nye. Resultatet er en marginalt kortere versjon som er blitt (om mulig) enda mer fryktinngytende og skremmende.

"Alien" fikk hele 3 oppfølgere - ingen når opp til moderfilmen.

Forfilm: Merry X-mas (Norge, 1990) - 12 min.

(Omtale: BMø, Sør-Varanger filmklubb)

"Life of Brian"
(Monthy Python's Life of Brian)

"8 1/2"
(8 1/2)

På 50- og 60-tallet ble "Den italienske bølgen" et begrep i filmverdenen. Mens Hollywood mest konsentrerte seg om tekniske forbedringer som lyd, farger, format (og faktisk lukt) var de italienske filmskaperne som Antonioni, deSica, Fellini m.fl. mer opptatt av å lage bedre filmer.

Federico Fellini hadde i 1960 bak seg 7 helaftens filmer (bl.a. La Strada, La Dolce vita, Le Notti di Cabiria) samt deltakelse i en episodefilm, derfor navnet 8 ½. Han følte på den tiden at han hadde gått tom for ideer. Hva er da mer naturlig enn å lage en film om en regissør som har gått tom for ideer. Filmens hovedperson, Guido Anselmo, prøver å slappe av etter siste suksess, mens hans nærmeste omgangskrets, familie, venner og kolleger, krever ny innsats fra han. For å slippe unna dette presset trekker han seg inn i drømmer og fantasier, med tilbakeblikk på tidligere hendelser i livet. Filmen blir en blanding av selvbiografi og fantasi. Den følger ikke tradisjonelt mønster, er ustrukturert, surrealistisk og tildels bisarr, ansett som "vanskelig" og anbefalt sett flere ganger for virkelig å forstå den (vi får eventuelt sette den opp igjen til våren hvis det er tilfelle).

Forfilm: Closer to Hong Kong (Norge, 1999) - 5 min.

(Omtale: EØs, Sør-Varanger filmklubb)

"The Killing"
(The Killing)

I motsetning til andre filmer av Kubrick, som "Lolita" og "A clockwork orange", så sies det at "The Killing" er "...his one picture that almost everyone likes." Før filmen kom i 1956 hadde Kubrick laget tre dokumentarer og et par middelmådige spillefilmer. Den første, "Fear and Desire" fra 1953, mente Kubrick var så dårlig at han gjorde alt han kunne for å hindre publikum fra å se den. Med mindre hans familie skulle finne på å gå imot hans ønsker, så vil filmen forbli utilgjengelig.

Fem år i fengsel har gjort Johnny Clay revansjelysten. Straffen fikk han for et par småjobber han hadde gjort, men han har innsett at straffen jo er like streng om han stjeler $10 som om han stjeler et par millioner dollar. Planen er derfor å gjøre det stort denne gangen, ved å rane kassakontoret på veddeløpsbanen. Noe slikt har aldri blitt gjort før, men Clay er overbevist om at han har funnet en vanntett plan, og hvis alt går som planlagt vil han og hans kompanjonger kunne stikke av med rundt regnet to millioner dollar i ransutbytte... Filmen viser oss planleggingen og utførelsen av ranet. Men i stedet for en rett-frem ransfilm, valgte Kubrick å klippe filmen sin i uvant rekkefølge. Hver gang ranet skal ta til, beveger vi oss tilbake i tid og får presentert planleggingen fra de ulike karakterers perspektiv. Dermed får vi også se enkelte hendelser fra flere vinkler. Dette høres kanskje ikke så veldig nytt ut i seg selv, men da Kubrick gjorde det var han den første. Testpublikum syntes denne kryssklippinga ble såpass forvirrende at de mislikte filmen. Av den grunn forsøkte Kubrick å klippe en rett-frem-versjon av filmen, men i forsøket innså han bare enda klarer hvor riktig det var for filmen å kryssklippe, og det var, heldigvis, den versjonen som ble utgitt. Kryssklippeformen er blant annet ettertrykkelig oppfanget av en filmskaper ved navn Quentin Tarantino, som har utnyttet denne formen å lage filmer på til fulle i sine enormt populære filmer "Reservoir Dogs" og "Pulp Fiction".

"The Killing" er et imponerende stykke film-noir, med en spennende og stram historielinje, og en rekke små overraskelsesmomenter som var temmelig uvanlig for perioden filmen kom, og faktisk fremdeles er det.

Forfilm: Dagen jeg drepte en syklist (Norge, 2001) - 6 min. - avlyst

(Omtale: MAl, Sør-Varanger filmklubb)

"Vertigo"
(Vertigo)

"Citizen Kane"
(Citizen Kane)

"Bringing Up Baby"
(Bringing Up Baby)

"M"
(M)