|
|
|
Filmomtaler høsten 2005:
 [ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]
|
Lørdag 10. desember 2005:
|
"Alien - Director's Cut"
(Alien - Director's Cut)
|
Storbritannia/USA 1979/2003 | Regi: Ridley Scott | Manus: Dan O'Bannon | Foto: Derek Vanlint, Denys Ayling | Musikk: Jerry Goldsmith | Med: Tom Skerritt, Sigourney Weaver, John Hurt, Yaphet Kotto, Ian Holm, Harry Dean Stanton, Veronica Cartwright | Genre: Thriller / Sci-Fi | Spilletid: 1t 55min | Språk: Engelsk tale | Utleie: Fox Film
Fire menn, to kvinner og en katt møter en voldsom utfordring når de får selskap i sitt romskip av en blindpassasjer fra det ytre rom. Romvesenet har ikke bare dårlige manerer og et skrekkinngytende ytre, men også en glupsk appetitt som stilles av at den forsyner seg av besetningen, en for en.
At tittelpersonen i Alien får anledning til å spise seg stor og sterk, skyldes i stor grad romskipets medbrakte vitenskapsmann, som er mer interessert i uhyrets potensiale for forskningen, enn for interplanetær arbeidsmiljøvernlovgivning, og gjør sitt ytterste for å beskytte den "ikke-jordiske".
Det finnes også noe så sjeldent som en heltinne som ikke er en skrikende bifigur til den mannlige helten. Ripley (Sigourney Weaver) er beinhard, uten å tippe over til å bli en parodi, hun tar ansvar og prøver hele tida å forholde seg klart tenkende, selv om panikken og hysteriet presser på...
Filmen ble relansert som "Director's Cut" i 2003 der regissør Ridley Scott trimmet bort 6 minutter og la til 4 nye. Resultatet er en marginalt kortere versjon som er blitt (om mulig) enda mer fryktinngytende og skremmende.
"Alien" fikk hele 3 oppfølgere - ingen når opp til moderfilmen.
Forfilm: Merry X-mas (Norge, 1990) - 12 min.
(Omtale: BMø, Sør-Varanger filmklubb)
|
 [ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]
|
Lørdag 03. desember 2005:
|
"Life of Brian"
(Monthy Python's Life of Brian)
|
Storbritannia 1979 | Regi: Terry Jones | Manus: John Cleese, Graham Chapman, Eric Idle, Michael Palin, Terry Gilliam, Terry Jones | Foto: Peter Biziou | Musikk: Geoffrey Burgon | Med: Terry Jones, Graham Chapman, John Cleese, Eric Idle, Terry Gilliam, Michael Palin m.fl. | Genre: Komedie | Spilletid: 1t 34min | Språk: Engelsk tale | Utleie: ORO Film
Filmen starter med at vår nyfødte helt, Brian, blir forvekslet med en annen ikke ukjent figur fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse. Tre heller utspjåkede personer forsøker å pakke myrra, røkelse og gull på Brians mor. Misforståelsen blir fort oppklart da det viser seg at de egentlig skulle til stallen ved siden av. Etter rulletekstene møter vi så Brian igjen 33 år senere. Han lever en anonym tilværelse sammen med sin tyranniske mor. De havner tilfeldigvis i en folkemengde som lytter til den nå så berømte Bergprekenen. Men siden de står bakerst hører de ingenting, og Brians mor drar ham med på en steining i stedet...
Svenskene lanserte "Life of Brian" som "Filmen som er så morsom at den ble forbudt i Norge" (blasfemiparagrafen) - riktignok ble den etterhvert tillatt også i Norge med opplysende fortekster for sarte sjeler.
"Life of Brian" er vist på filmklubben i 1986 og i 1991 og er nok et etterlengtet gjensyn for mange.
Forfilm: 80 grader aust for birdland (Norge, 2000) - 6 min.
(Omtale: BMø, Sør-Varanger filmklubb)
|
 [ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]
|
Lørdag 26. november 2005:
|
"8 1/2"
(8 1/2)
|
Italia 1963 | Regi: Federico Fellini | Manus: Federico Fellini, Ennio Flaiano, Tullio Pinelli, Brunello Rondi | Foto: Gianni Di Venanzo | Musikk: Nino Rota | Med: Marcello Mastroianni, Claudia Cardinale, Anouk Aimée, Sandra Milo, Rossella Falk m.fl. | Genre: Drama | Spilletid: 2t 18min | Språk: Italiensk tale | Utleie: NFK
På 50- og 60-tallet ble "Den italienske bølgen" et begrep i filmverdenen. Mens Hollywood mest konsentrerte seg om tekniske forbedringer som lyd, farger, format (og faktisk lukt) var de italienske filmskaperne som Antonioni, deSica, Fellini m.fl. mer opptatt av å lage bedre filmer.
Federico Fellini hadde i 1960 bak seg 7 helaftens filmer (bl.a. La Strada, La Dolce vita, Le Notti di Cabiria) samt deltakelse i en episodefilm, derfor navnet 8 ½. Han følte på den tiden at han hadde gått tom for ideer. Hva er da mer naturlig enn å lage en film om en regissør som har gått tom for ideer. Filmens hovedperson, Guido Anselmo, prøver å slappe av etter siste suksess, mens hans nærmeste omgangskrets, familie, venner og kolleger, krever ny innsats fra han. For å slippe unna dette presset trekker han seg inn i drømmer og fantasier, med tilbakeblikk på tidligere hendelser i livet. Filmen blir en blanding av selvbiografi og fantasi. Den følger ikke tradisjonelt mønster, er ustrukturert, surrealistisk og tildels bisarr, ansett som "vanskelig" og anbefalt sett flere ganger for virkelig å forstå den (vi får eventuelt sette den opp igjen til våren hvis det er tilfelle).
Forfilm: Closer to Hong Kong (Norge, 1999) - 5 min.
(Omtale: EØs, Sør-Varanger filmklubb)
|
 [ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]
|
Lørdag 19. november 2005:
|
![Jules og Jim [23 kb]](graphics/movies/2005/host/jules_og_jim.jpg)
"Jules og Jim"
(Jules et Jim)
|
Frankrike 1962 | Regi: François Truffaut | Manus: François Truffaut, Jean Gruault | Foto: Raoul Coutard | Musikk: Georges Delerue | Med: Oskar Werner, Jeanne Moreau, Henri Serre, Marie Dubois m.fl. | Genre: Drama | Spilletid: 1t 45min | Språk: Fransk tale | Utleie: Arthaus
Francois Truffaut skrev i sine dager som kritiker at dersom han noen gang fikk muligheten til å lage film, ville han gjøre Henri-Pierre Roches kjærlighetsroman "Jules et Jim" til en. Etter suksessen i 1959 med "Les Quatre cents coups" og året etter med "Tirez Sur le pianist", satte han i gang med det lenge planlagte prosjektet. Dessverre døde Roche i 1959, og fikk dermed aldri sett filmen som er basert på hans eget liv i Paris. Jules og Jim er unge og ambisiøse forfattere som lever bohemlivet i Paris på begynnelsen av 1900-tallet. Jim har stadig nye kvinnebekjentskaper, og hjelper derfor den mer innesluttede Jules til å finne seg sådanne. En dag treffer de den frie Catherine og vennskapet deres forandres... Hun er den uavhengige, intellektuelle og moderne kvinnen som vet å benytte sine egne følelser for å oppnå det hun ønsker. Hennes sjarm og utstråling sluker Jules og Jim. Catherine, strålende spilt av Moreau, er en av filmhistoriens mest nyanserte eksempler på en "femme fatale"; portrettert med tradisjonelle sympatiske kvinneegenskaper som uskyld, dyd og ikke minst sårbarhet som en motsetning til de mer dominerende femme fatale-trekkene, som hun også har.
"Jules et Jim" er filmet med en stilistisk overlegenhet - enkelt og selvsikkert. Truffaut benyttet overlapping og kjappe klipp, noe som gir filmen en ganske enestående form. Den oppfyller ambisjonene til den franske nye bølgen, som startskuddet gikk for i 1959. Retningen skulle gi ringvirkninger for den nye, unge filmen verden over. Hovedessensen fra den italienske neorealismen ble koplet med et filmspråk der nesten alt var tillatt; håndholdt kamera, "jump cuts" og et subjektivt fortellerstandpunkt. "Jules et Jim" er en tematisk og karaktermessig sjelden film med en langt klarere fortelling enn flere andre "nye bølge"-filmer. Selv om filmen har en melankolsk grunntone, er det filmens detaljrikdom og humoristiske enkelscener man best husker. Men først og fremst er filmen en hyllest til livet og kjærligheten. Selv om det ikke alltid går godt til slutt.
Forfilm: Avsporing (Norge, 1992) - 7 min.
(Omtale: MAl, Sør-Varanger filmklubb)
|
 [ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]
|
Lørdag 12. november 2005:
|
"The Killing"
(The Killing)
|
USA 1956 | Regi: Stanley Kubrick | Manus: Stanley Kubrick | Foto: Lucien Ballard | Musikk: Gerald Fried | Med: Sterling Hayden, Maria Windsor, Jay C. Flippen, Elisha Cook jr., Coleen Gray m.fl. | Genre: Drama | Spilletid: 1t 24min | Språk: Engelsk tale | Utleie: NFK
I motsetning til andre filmer av Kubrick, som "Lolita" og "A clockwork orange", så sies det at "The Killing" er "...his one picture that almost everyone likes." Før filmen kom i 1956 hadde Kubrick laget tre dokumentarer og et par middelmådige spillefilmer. Den første, "Fear and Desire" fra 1953, mente Kubrick var så dårlig at han gjorde alt han kunne for å hindre publikum fra å se den. Med mindre hans familie skulle finne på å gå imot hans ønsker, så vil filmen forbli utilgjengelig.
Fem år i fengsel har gjort Johnny Clay revansjelysten. Straffen fikk han for et par småjobber han hadde gjort, men han har innsett at straffen jo er like streng om han stjeler $10 som om han stjeler et par millioner dollar. Planen er derfor å gjøre det stort denne gangen, ved å rane kassakontoret på veddeløpsbanen. Noe slikt har aldri blitt gjort før, men Clay er overbevist om at han har funnet en vanntett plan, og hvis alt går som planlagt vil han og hans kompanjonger kunne stikke av med rundt regnet to millioner dollar i ransutbytte... Filmen viser oss planleggingen og utførelsen av ranet. Men i stedet for en rett-frem ransfilm, valgte Kubrick å klippe filmen sin i uvant rekkefølge. Hver gang ranet skal ta til, beveger vi oss tilbake i tid og får presentert planleggingen fra de ulike karakterers perspektiv. Dermed får vi også se enkelte hendelser fra flere vinkler. Dette høres kanskje ikke så veldig nytt ut i seg selv, men da Kubrick gjorde det var han den første. Testpublikum syntes denne kryssklippinga ble såpass forvirrende at de mislikte filmen. Av den grunn forsøkte Kubrick å klippe en rett-frem-versjon av filmen, men i forsøket innså han bare enda klarer hvor riktig det var for filmen å kryssklippe, og det var, heldigvis, den versjonen som ble utgitt. Kryssklippeformen er blant annet ettertrykkelig oppfanget av en filmskaper ved navn Quentin Tarantino, som har utnyttet denne formen å lage filmer på til fulle i sine enormt populære filmer "Reservoir Dogs" og "Pulp Fiction".
"The Killing" er et imponerende stykke film-noir, med en spennende og stram historielinje, og en rekke små overraskelsesmomenter som var temmelig uvanlig for perioden filmen kom, og faktisk fremdeles er det.
Forfilm: Dagen jeg drepte en syklist (Norge, 2001) - 6 min. - avlyst
(Omtale: MAl, Sør-Varanger filmklubb)
|
 [ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]
|
Lørdag 29. oktober 2005:
|
"Vertigo"
(Vertigo)
|
USA 1959 | Regi: Alfred Hitchcock | Manus: Alec Coppel, Samuel Taylor | Foto: Robert Burks | Musikk: Bernard Herrmann | Med: James Stewart, Kim Novak, Barbara Belgeddes m.fl. | Genre: Thriller | Spilletid: 2t 08min | Språk: Engelsk tale | Utleie: UiP
Skrekkens mester, Alfred Hitchcock, har en helt selvfølgelig plass i filmhistorien. Banebrytende teknologi og bruk av kamera, kombinert med gode manus og stødig regi, gjør sitt til at de fleste av filmene hans tåler å bli sett igjen og igjen.
John "Scottie" Ferguson må pensjonere seg fra politiet på grunn av kraftig høydeskrekk. Han tilbringer dagene stort sett uten annen mål og mening enn å unngå de åpenlyse hintene fra hans venninne, Midge. En dag treffer han på en gammel studiekamerat, som ber han ta et oppdrag som privatdetektiv. Kameraten, Mr. Elster, ber Scottie om å følge etter kona, Madeline Elster. Det er nemlig fare for at Madeline er i ferd med å tørne helt, og som den gode ektemann han er, vil mr. Elster være helt sikker før hun eventuelt låses inn på asylet.
Scottie tar på seg oppdraget med noe motvilje, men ønsker selvfølgelig ikke å skuffe sin gamle venn. Det skal han få angre dyrt på etter hvert...
Forfilm: Hodet mitt (Norge, 2004) - 3 min.
(Omtale: NØs, Sør-Varanger filmklubb)
|
 [ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]
|
Lørdag 22. oktober 2005:
|
![Døden er et kjærtegn [17 kb]](graphics/movies/2005/host/doden_er_et_kjaertegn.jpg)
"Døden er et kjærtegn"
(Døden er et kjærtegns)
|
Norge 1949 | Regi: Edith Carlmar | Manus: Otto Carlmar | Foto: Kåre Bergstrøm, Ragnar Sørensen | Musikk: Sverre Bergh | Med: Claus Wiese, Bjørg Riiser-Larsen, Ingolf Rogde, Gisle Straume, Einar Vaage m.fl. | Genre: Drama | Spilletid: 1t 33min | Språk: Norsk tale | Utleie: NFK
Edith Carlmar regisserte ti filmer i tidsrommet 1949 -1959, før hun kuttet ut filmindustrien. Hun regnes også som den første kvinnelige regissøren i Norge. Alle filmene gikk faktisk med gode overskudd, noe som er svært uvanlig for norske filmer.
Døden er et kjærtegn var Edith Carlmars debutfilm - og til debut å være ganske så oppsiktsvekkende. I Kristiansand nektet de å vise filmen, og på premieren i Oslo truet en mann med å skyte Carlmar. Årsaken var selvsagt at filmen brukte både visuelle og verbale skildringer av det erotiske forholdet mellom hovedpersonene.
Tilfeldigheter fører den unge bilmekanikeren Erik inn i den noe eldre direktørfruen Sonjas armer. De føler en voldsom tiltrekning, og hver på sin kant gir de opp sine eksisterende liv, for å kunne leve sammen. Samlivet blir imidlertid ikke helt som forventet. Døden er et kjærtegn regnes som Norges første film noir, med en mørk, psykologisk historie fortalt gjennom stilistiske og vakre svart-hvitt bilder.
Forfilm: Min bestemor strøk kongens skjorter (Norge, 1999) - 10 min.
(Omtale: NØs, Sør-Varanger filmklubb)
|
 [ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]
|
Lørdag 15. oktober 2005:
|
"Citizen Kane"
(Citizen Kane)
|
USA 1941 | Regi: Orson Welles | Manus: Herman J. Mankiewicz, Orson Welles | Foto: Gregg Toland | Musikk: Bernard Herrmann | Med: Orson Welles, Joseph Cotten, Dorothy Comingore, Everett Sloane m.fl. | Genre: Drama | Spilletid: 1t 59min | Språk: Engelsk tale | Utleie: SEG
Vi kunne nesten ikke ha et klassiker-semester uten Citizen Kane. Filmen er gjentatte ganger kåret til tidenes beste film, og i de avstemningene der filmen ikke er på topp, har den garantert fått en solid topp-ti plassering.
Vi følger historien om aviskongen Charles Foster Kane fra barndommen til dødsleiet. Charles' mor blir rik, og overlater ansvaret for sønnen til en bank. Ytre sett er Kanes liv meget fremgangsrikt, fra en liten avis bygger han opp et helt imperium. Han vil bli elsket både av kvinner og velgere, men kan ikke gi annet enn penger tilbake. Til slutt blir han fysisk og psykisk deformert av den rikdom han har skapt. Alt som finnes rundt han er kjøpt for penger og er i bunn og grunn verdiløst. Til slutt er det bare den totale og trøstesløse tomhet som er tilbake.
Orson Welles har laget en film som kan forstås på mange måter. Den kan ses som et noe infamt portrett av aviskongen William R. Hearst, den kan tolkes som et oppgjør med hva makt og rikdom kan gjøre med en, noen har ment at dette er Orson Welles selvbiografi, men de aller fleste uansett er enige om at det er en fordømt god film! Hvis vi i tillegg nevner at dette faktisk er debutfilmen til Orson Welles, bør de fleste både bli imponert, og kjenne sin besøkelsestid denne lørdagen.
Forfilm: Dypets ensomhet (Norge, 1995) - 7 min.
(Omtale: NØs, Sør-Varanger filmklubb)
|
 [ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]
|
Lørdag 01. oktober 2005:
|
"Bringing Up Baby"
(Bringing Up Baby)
|
USA 1938 | Regi: Howard Hawks | Manus: Dudley Nichols, Hagar Wilde | Foto: Russell Metty | Musikk: Roy Webb | Med: Katharine Hepburn, Cary Grant, May Robson, Charles Ruggles m.fl. | Genre: Komedie | Spilletid: 1t 37min | Språk: Engelsk tale | Utleie: NFK
Cary Grant, Greta Garbo, Humphrey Bogart, Marlene Dietrich og Katharine Hepburn. Det er navn som bringer tilbake tanker på klassisk Hollywood glamour. Stjernenavn som lyste ned fra filmplakater spredte lys i en mørk hverdag preget av økonomisk depresjon. Filmene de lagde fortsetter vi å hygge oss med den dag i dag.
En av dem er "Bringing Up Baby" (1938), en klassisk screwballkomedie i beste Hollywood-stil. Regien er ved Howard Hawks, som også har gitt oss filmer som "His Girl Friday" (1940), "To Have and Have Not" (1944) og "The Big Sleep" (1946).
30-tallets screwballkomedier tok opp i seg både stumfilmens fysiske slapstickhumor og den sofistikerte salongkomediens skarpe replikker til en egen form for crazykomikk. Sosiale rollemønstre og borgerlig konformisme ble fokusert og latterliggjort med farsens lett anarkistiske og destruktive komikk. I en av genrens mest vellykkete filmer møter vi den rike arvingen Susan Vance (Hepburn). Hun har et godt øye til den bebrillede zoologen David Huxley (Grant). Problemet er at han kun har øye for gamle bein. Hva skal en stakkars kvinne gjøre? Ved hjelp av en leopard kalt Baby, legger Susan en plan for å fange David. Det må gå galt...
Resultatet er fornøyelig, spesielt på grunn av det perfekte samspillet mellom fabelaktige Cary Grant og Katharine Hepburn. Har du ennå ikke fått med deg denne komedien fra Hollywoods gullalder, har du sjansen nå.
Forfilm: Ivar og vennene hans natt til 14. november (Norge, 2004) - 4 min.
(Omtale: MAl, Sør-Varanger filmklubb)
|
 [ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]
|
Lørdag 24. september 2005:
|
"M"
(M)
|
Tyskland 1931 | Regi: Fritz Lang | Manus: Thea von Harbou, Paul Falkenberg, Adolf Jansen, Karl Vash | Foto: Fritz Arno Wagner, Gustav Rathje | Musikk: Adolf Jansen, Edvard Grieg | Med: Peter Lorre, Otto Wernicke, Gustav Gründgens m.fl. | Genre: Thriller | Spilletid: 1t 58min | Språk: Tysk tale | Utleie: Arthaus
Fritz Lang (f. 1890) hadde levert en rekke kvalitetsfilmer utover 20-tallet, bl.a. filmatisering av Nibelungen og "Dr. Mabuse, der Spieler". Da han produserte "Das Testament des Dr. Mabuse" i 1933 fikk han imidlertid problemer med lanseringen, filmen inneholdt en del antinazistiske innslag. Utrolig nok fikk han tilbud fra Goebbels om å bli sjef ved UFA studio. Han var redd for at dette var en felle, og opplyste at han hadde jødisk mor, hvortil Goebbels repliserte; "Vi bestemmer hvem som er jøder". Lang fant det likevel klokest å forlate Tyskland, og etter et års opphold i Paris kom han til USA og ble en av Hollywoods fremste regissører i de neste tiårene.
M - med arbeidstittelen "Mörder unter uns" - var pionerfilm på mange måter. Det var Langs første lydfilm, en av de første totalt. Man vil finne M på listen over de aller første innen flere filmgenrer; film noir, krim, thriller, seriemorder, menneskejakt m.m. Det er også den første filmen hvor det er lagt inn en fortellerstemme i tillegg til vanlig dialog. Filmen forteller om en tysk landsby som hjemsøkes av en person med forkjærlighet for å ta livet av små barn. Dette skaper selvfølgelig redsel og mistenksomhet blant folk i landsbyen, men det har også betydning for byens "normale" kriminelle. Først og fremst fordi byen vrimler av politifolk, noe som gjør utøvelsen av deres yrke vanskelig. Dessuten gir det de kriminelle et dårlig rykte.
Forfilm: Hjemmekamp (Norge, 2004) - 10 min. - avlyst
Forfilm: Naturlige briller (Norge, 2001) - 1 min.
(Omtale: EØs, Sør-Varanger filmklubb)
|
|