"Roma"
(Roma di Fellini)

Visningen er et samarbeid med Kirkenes kommunale kino.

Med frodig temperament tegner Fellini et portrett av Roma. Fabuleringene foregår fritt i forskjellige tidsplan, byen er den eneste ramme filmen har. Minner fra Fellinis eget møte med byen under fascismen er satt sammen med brokker fra dagens heseblesende storbyliv og sekvenser som viser byens årtusenlange historie. Treffsikkert og ironisk maner Fellini byens mange sider frem for oss.

(Omtale: Cinemateket)

"Stå på"
(Stå på!)

Den 23. mars 1975 ble Geir Sundet oppsagt fra sitt arbeid på Norsk Hammerverk A/S i Stavanger. Det var siste dagen i prøvetiden og ingen oppsigelsesgrunn ble gitt. Hele avdelingen hvor Geir Sundet jobbet gikk da til en spontan sitt-ned aksjon og forlangte at bedriften skulle grunngi

oppsigelsen. Dette ble opptakten til en av de mest omdiskuterte og omtalte usaklige oppsigelser i 1975. I alt var det ca. 50 arbeidere som ble usaklig oppsagt dette året.

Filmen er en dokumentarisk oppsummering av hvordan det gikk med ni av de streikende Hammerverksarbeiderne. De ni oppsagte arbeiderne forteller om tida fra sitt-ned aksjonen i april 1975 og fram til byrettens dom desember 1975. De forteller om hva du kan vente deg når du går til aksjon for å verne om en fagorganisert arbeidskamerat.

Saken har i disse dager blitt tatt opp igjen i lagmannsretten. Vi har også gjort opptak i den forbindelse, og vi vil fylle på filmen etterhvert som saken utvikler seg.

(Omtale: FilmLex)

"Den lille gutten"
(Shonen)

Visningen er et samarbeid med Kirkenes kommunale kino.

DEN LILLE GUTTEN, en beretning om en familie som tjener til livets opphold ved å late som om de blir påkjørt, slik at sjåføren betaler for tort og svie, for å slippe politi. Faren har tidligere vært i politiets klør, er mer eller mindre krigsskadet, og har fått sin nye kone med på den originale livsførselen. Gutten, filmens hovedperson, er fra et tidligere ekteskap, mens minstebarnet bare dilter med på ferden. Familien "bruker opp" den ene byen etter den andre og er stadig på farten, helt til skjebnen innhenter dem. Historien kan virke besynderlig, men Oshima har hentet idéen fra en avisnotis, så hendelsen er virkelig nok.

Den steinharde voksne verden som forvirrer gutten, faren som han gjerne vil gjøre til lags, stemoren som han får en viss samhørighet med da han skjønner hun venter barn igjen, "jobben" som han egentlig er livredd for, men som han nesten venner seg til - alt sammen opplever vi gjennom guttens sinn. Familien lager sine egne moraleke lover, og gutten lar seg besnære av dem, han er glad i faren og stemoren og lar seg utnytte. Men han trenger iblant å flykte inn i drøm og fantasi, som en motvekt mot det brutale liv familien lever. Han dikter seg tilbake til en god trygghet hos bestemoren, og forgaper seg i verdensrommets mysterier. Dagens virkelighet er sa hard at alle små gleder ødelegges - den fine luen f. eks. maltrakteres under et bilhjul, klokken han fikk av stemoren (i hemmelighet) slenger faren vekk, de oppdiktede barna han leker med og bestemoren han betror seg til, er der slett ikke.

Stramt og levende skildres guttens liv for oss, helt til en ulykke skader en uskyldig. Da bryter skyldfølelsen frem hos gutten, og hans tidligere forvirrede moralbegreper går over i en klar virkelighetssans.

Nagisa Oshima hører i dag til de mest kjente japanske regissørene. Men det er først i de siste par årene man her i Vesten er blitt oppmerksom på ham, bl.a. fra hans deltakelse i Cannesfestivalen.

"Solens begravelse" har allerede vært vist i Norge, en dyktig laget, ekstrem beretning fra Osakas underverden, produsert i 1960. Nå er to av de senere filmene hans klare for oppsetning her i landet, DEN LILLE GUTTEN, og "En shinjukutyvs dagbok".

De japanske filmene vi tidligere har sett her hjemme, har for det meste vært av en annen karakter. Det har vært samurai-filmer eller andre historier fra en fjern fortid, det har vært filmer preget av en mesterlig form, en fabelaktig fotografering og ofte en fengslende symbolikk. Historien om den lille gutten er på samme tid enkel og mangetydig. Man kan trekke det symbolske opprøret man vil ut av den, formen er vellaget uten å dominere.

Filmen burde passe like godt for den kresne som for den mer alminnelige kinogjenger.

(Omtale: Filmnytt 7/77 side 99)

"Statskuppet"
(Der Prinzenraub)

"Abort"
(Abort)

Kortfilmklassiker fra abortkampen på 1970-tallet.

Historien om ei ung jente som oppdager at hun er blitt gravid, illustrerer den tungvinte, triste og ydmykende vei en måtte gå for å få behandlet en søknad om abort. Dette ble endret ved den nye loven om svangerskapsavbrudd i 1975, som knesatte prinsippet om selvbestemt abort.

(Omtale: NFI)

"Gislene er vårt våpen"
(État de siège)

(Omtale: Filmtilsynet)

"Gryr i Norden"
(Gryr i Norden)

En spillefilm om fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889. Dette er norsk arbeiderfilms "storverk"...

Norge kom til å spille en pionerrolle i Europa med sin produksjon av arbeiderfilm. I perioden 1928 til 1939 ble det spilt inn ca. 30 filmer, av dem 3 langfilmer med Olav Dalgard som regissør. I "Gryr i Norden", hans siste og mest helstøpte film ville han skildre "Fyrstikpigernes" streik i Kristiania i 1889 så nøyaktig og historisk korrekt som mulig.

(Omtale: Cinemateket)

"Det drønner gjennom dalen"
(Det drønner gjennom dalen)

"I hodet på en gammel gubbe"
(I huvet på en gammal gubbe)

Visningen er et samarbeid med Kirkenes kommunale kino.

På et gamlehjem i Sverige sitter en gammel gubbe som velferdsstaten har tatt hånd om. Nuet er en hygienisk oppbevaringsplass utenfor livet, og fremtiden finnes ikke lenger. Derfor tenker han tilbake, og minnene blomstrer omkring den tiden da livet var «bra roligt» og «kärleken konstig». Livet har vært langt og kronglete, fylt av arbeid, kjærlighet og familie. Alt skjedde ikke som planlagt, og noen drømmer og idealer ble knust på veien.

I hodet på en gammel gubbe er en av den svenske filmskaperduoen Hasseåtages tidligste og beste filmer. Den skulle fylle de enorme forventningene som ble stilt til «Sveriges morsomste menn» etter genistreken Att angöra en brygga (se egen omtale), som kombinerte en rekke absurde småsketsjer i en intelligent og allmenn fortelling om kommunikasjonens vanskelige kunst. Filmen skuffet ingen, og befestet de to unge talentenes posisjon innen svensk film. Hasseåtage viste igjen evne til fornyelse, og laget en film som hovedsaklig er animert.

Gubben Björks minner og tanker, og det han har igjen av dagdrømmer, er henrivende festlig levendegjort i Per Åhlins strek. Han var til da best kjent for sine bokomslag, som i sin enkelhet oftest var lystige og frivole. Med filmen fikk han imidlertid vist at han hadde et større register å spille på: tegningene hans kan også være både skremmende og lett makabre når det kreves. Åhlins stil er klart inspirert av jugend og popkunst, men den er også sterkt personlig. Den varierer fra naivisme til surrealisme, i takt med stemningsovergangene i den gamle gubbens monolog. «Kutt» finnes ikke i tegnefilmsekvensene hans; det er snarere metamorfoser der figurene raskt og luftig forandres til andre formasjoner.

Når Hans Alfredson i rollen som den gamle gubben forteller sine drømmerier, kan det høres ut som enkle morsomheter. Likevel klinger det av bitende kynisme. Samtidig er det ikke egentlig kynisme som er filmens grunnlag. Det er en opti-mistisk tro på at ting kan gjøres bedre som driver Hasseåtage til å fortelle oss hva som er så galt, og ikke minst er det en innsikt om at det eneste virkelig morsomme er det vi kan kjenne oss igjen i, på godt og ondt. Intelligent, kvikk, samfunnskritisk, morsom, vemodig, bitter og tragisk er bare noen av adjektivene som kan passe I hodet på en gammel gubbe.

(Omtale: Bergen filmklubb)

"Lenkene brytes"
(Lenkene brytes)

"Så de vant vår rett"
(Så de vant vår rett)

"Svalbard er mitt hjem"
(Svalbard er mitt hjem)