SVF logo








Filmomtaler våren 1982:

31.03: Hiroshima - min elskede
24.03: Faces
10.03: Radio on
24.02: Far og hedre din far etc.
10.02: Maria Brauns ekteskap
31.01: Blodveien
27.01: Å dø for full hals

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
31. mars 1982:
Hiroshima - min elskede [14 kb]

"Hiroshima - min elskede"
(Hiroshima, mon amour)


Frankrike / Japan 1959 | Regi: Alain Resnais | Manus: Marguerite Duras | Foto: Sacha Vierny og Takahashi Michio | Musikk: Giovanni Fusco og Georges Delerue | Med: Emanuelle Riva, Eiji Okada, Bernhard Fresson, Stella Dassas og Pierre Barbaud m.fl. | Utleie: NFI | Format: 35 mm, s/hv | Spilletid: 1t 31min

Hiroshima 1950. En fransk skuespillerinne kom-mer til Japan for å spille inn en film om fred, for, som Hun sier, hva annet kan man lage i Hiroshima enn en film om fred? Hun har truffet en japansk arkitekt og de to innleder et kort kjærlighets-forhold. Det er dagen før Hun skal returnere til Paris.

I Hiroshima, min elskede skildrer Alain Resnais møtet mellom Han og Henne, og tiden de til-bringer sammen. Filmen åpner med bildene av en omfavnelse, to kropper dekket av dugg eller aske. Plutselig klippes det til en dokumentar-sekvens som viser Hiroshima etter at atombomben har falt. I løpet av filmen dukker det også opp scener som viser Hennes fortid i byen Nevers. Under den annen verdenskrig hadde Hun et forhold til en tysk soldat der, og minnet av ham projiseres inn i den situasjonen Hun nå befinner seg i. Denne vekslingen i tid er en teknikk man kan observere i flere av Resnais’ filmer. Han er av den oppfatning at virkeligheten er noe et individ former i seg selv, ut fra sine opplevelser. Bevisstheten er en kombi-nasjon av fortid, nåtid og fremtid. Det som sanses og oppfattes blir arrangert og ordnet i mønstre, forvrengt eller glemt. Det originale inntrykket vil aldri kunne gjenskapes, kun rekonstrueres.

Hiroshima, min elskede er en film om det å minnes, å glemme, eller kanskje frykten for å glemme. Selv døden og kjærligheten vil til slutt bli visket ut av hukommelsen. Han har forsøkt å ikke glemme bombens redsler, symbolisert ved navnet Hiroshima. Hun har forsøkt å ikke glemme en mann Hun en gang elsket, symbolisert med navnet Nevers. Til tross for at begge gjentar disse ordene, om og om igjen, mister de uunngåelig sin kraft. Byen Hiroshima og byen Nevers kontrasterer dessuten hverandre. Det som skjedde i Hiroshima angår hele menneskeheten. Det Hun opplevde i Nevers, å elske en av fiendens menn, hans død, skammen og straffen etter at krigen var slutt, er Hennes personlige tragedie.

Manuskriptet til Hiroshima, min elskede er skre-vet av Marguerite Duras, noe filmen bærer sterkt preg av. Knappe, men utrykksfulle setninger, ord som artikuleres langsomt og tydelig, gjør at dia-logen både er en kontrast og en kommentar til bildene.

Alain Resnais regnes som en sentral skikkelse innen fransk film. Spillefilmdebuten Hiroshima, min elskede sammenfalt med den nye bølgens komme, og markerte seg med sine "variasjoner over et tema" og den polyfone formen.

(Omtale: Bergen filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
24. mars 1982:
Faces [6 kb]

"Faces"
(Faces)


USA 1968 | Regi og Manus: John Cassavetes | Foto: Al Ruban | Musikk: Jack Ackerman | Med: John Marley, Gena Rowlands, Lynn Carlin, Fred Draper, Seymour Cassel | Spilletid: 2t 10min


"Et angrep på 1965-Amerikas middelklasse, et uttrykk for avsky for vårt samfunn i sin alminnelighet, fokuserende på et ektepar av den konvensjonelle type, trygge i deres forstadshjem, snevre i deres tankegang", sier Cassavetes selv om filmen. Det håndholdte kameraet er den mest utrettelige aktør blant de improviserte, selvhevdende og sårbare personene, alle ansiktene det prøver å se rett i øynene.

(Omtale: Cinemateket)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
10. mars 1982:
Radio on [15 kb]

"Radio on"
(Radio on)


Storbritannia / Vest-Tyskland 1979 | Regi: Christopher Petit | Manus: Heidi Adolph, Christopher Petit | Med: David Beames, Andrew Byatt, Paul Hollywood, Adrian Jones, Sue Jones-Davies, Sting m.fl. | Spilletid: 1t 42min

Sting makes his film debut in Radio On (1980) as the character "Just Like Eddie," a petrol attendant and dolefully adoring fan of the late rock ’n’ roller Eddie Cochran. Written and directed by Christopher Petit, a protégé of German director Wim Wenders (who is the film’s associate producer), Radio On is a moody black-and-white road movie that eschews traditional narrative conventions.

The film follows despondent disc jockey Robert (David Beames) on a seemingly aimless drive across England in search of clues to the recent mysterious death of his estranged brother. Estrangement is a general theme in Radio On; the one constancy in Robert’s interactions with the varied characters he encounters on the road is his singular inability to find meaningful communication or emotional connection. The only real movement in the film is Robert’s ongoing journey down the motorway, his only real companion is the radio, where news bulletins continually update him on the latest human tragedy. He turns the "radio off" only to play tapes—the alienated synth drones of the ‘70s—vintage David Bowie, Kraftwerk, Devo, and Lene Lovich.

Encountered by Robert at an otherwise deserted gas station located close to the spot of Cochran’s fatal car accident, Sting’s "Just Like Eddie" proves to be a neglectful petrol attendant, who atones for his apathy with a soulful rendition of Cochran’s "Three Steps to Heaven." His role, which preceded the success of the Police, did not stray too far from reality; as he strums his guitar, he petulantly tells Robert that he plays in a band and has dreams of making it. This real-life foreshadowing provides a moment of levity and an unintentional break from the film’s unrelenting bleakness, which is Petit’s primary focus and from which neither success nor escape is possible.

(Omtale: www.cybercomm.nl))

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
24. februar 1982:
Filmrull [6 kb]

"Hedre din far og din mor"
(Hedre din far og din mor)


Norge 1978 | Regi: Trond Gaute Lockertsen | Produksjon: Norsk Film A/S | Spilletid: 20 min.

Novellefilm om barnemishandling. Filmens budskap er at barnemishandling er alles ansvar.

Novellefilm om barnemishandling. Vi møter en tobarnsfamilie bosatt i en drabantby. Familien er isolert, far er misfornøyd med jobben, og mor lengter tilbake til landet. Dette er noe av bakgrunnen for at barna blir mishandlet av faren. Vi møter også naboene og læreren som aner hva som foregår, uten å gjøre noe. Filmens budskap er at barnemishandling er alles ansvar.

(Omtale: NFI)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
10. februar 1982:
Maria Brauns ekteskap [18 kb]

"Maria Brauns ekteskap"
(Die Ehe der Maria Braun)


Vest-Tyskland 1978 | Regi: Rainer W. Fassbinder | Manus: Rainer W. Fassbinder, Pea Frölich og Peter Märtesheimer | Foto: Michael Ballhaus | Musikk: Peer Raben | Med: Hanna Schygulla, Klaus Löwitsch, Ivan Desny m.fl. | Utleie: DFI | Format 35mm, tysk tale, farger | Spilletid: 2t 00min

Tyskland, 1943: Maria og Hermann Braun gifter seg etter et kortvarig forhold. Bryllupet blir rammet av et flyangrep og de klarer med et nødskrik å få undertegnet dokumentene. Ikke lenge etter blir Hermann sendt til fronten. De to har bare tilbragt «en halv dag og en hel natt» sammen, likevel er ekteskapet mer enn en flyktig konsekvens av krigen. Hermann er Marias store kjærlighet. Hun patruljerer jernbanestasjonen med en plakat og bilde av Hermann med håp om nyheter om ektemannen fra andre hjemvendte soldater. Han blir senere rapportert drept og etter kapitulasjonen innleder Maria et forhold til Bill, en godmodig amerikansk soldat. Bill tar seg av henne, lærer henne engelsk og tilbyr ekteskap. Så dukker Hermann plutselig opp igjen.

I 1978 hadde Fassbinder fem måneder ledig tid før han skulle i gang med kjempeprosjektet Berlin Alexanderplatz (se egen omtale) og bestemte seg derfor for å lage en «kjapp og billig film» mens han ventet. Resultatet ble Maria Brauns ekteskap – hans mest konvensjonelle og mest tilgjengelige film, og den som gav både ham selv og Hanna Schygulla internasjonal anerkjennelse.

Filmen åpner med et bilde av Hitler som blir sprengt bort. Eksplosjonen etterlater et hull i veggen så vi kan få med oss handlingen på den andre siden. Bildene er akkompagnert av radionyheter, slagere, Adenauer som taler, en reportasje fra sluttspillet i fotball-VM 1954 og støy fra anleggsmaskiner. Lyden belyser og forsterker filmens tematikk; radioen overdøver nesten dialogen.

Fassbinder har laget et interessant og nesten tragikomisk bilde av en kvinneskjebne i Tyskland rett etter krigen. Vi ser en tydelig desperasjon blant folket i et utbombet og okkupert land: Folk stjeler planker fra et råttent gjerde, kvinner fra respektable hjem selger seg selv på gaten, en overarbeidet lege har selv blitt avhengig av piller. Til og med Marias suksess i forretningslivet er resultatet av en slags prostitusjon. Både Marias hjem og hennes uskyld gikk tapt i krigen. Hennes suksess kommer parallelt med gjenoppbyggingen av Vest-Tyskland og det tyske «Wirtschaftswunder». Historien om Maria Braun er dermed også et bilde på hele det vesttyske samfunns utvikling. Med Maria Brauns ekteskap har Fassbinder laget en film om hva Vest-Tyskland var blitt til: pengenes og de solgte følelsers republikk.

Maria Brauns ekteskap kan se ut som en historie om kjærlighet som overlever alt, men er snarere en historie om kjærlighet som blir ødelagt av materialisme og forretningsiver. Snarere enn en feiring av ekteskapet laget Fassbinder filmen som en kritikk av ekteskapet som en hyklersk borgerlig institusjon. Filmen er dermed et utmerket eksempel på hvordan Fassbinder kombinerte en tradisjonell, såpeoperaaktig historie med ironi og skarp samfunnskritikk.

(Omtale: Bergen filmklubb)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
31. januar 1982:
Blodveien [4 kb]

"Blodveien"
(Blodveien)


Norge / Jugoslavia 1955 | Regi: Kåre Bergstrøm, Rados Novakovi | Manus: Sigurd Evensmo | Foto: Ragnar Sørensen, Caslav Pantelinac, Olav Kyrre Grepp | Klipp: Nevenka Paskuljevic | Musikk: Predrag Miki Manojlovic | Sminke: Zorica Kostelnik | Med: Ola Isene, Andreas Bjarke, Tom Tellefsen, Milan Milosevic, Milivoj Zivanovic m.fl. | Spilletid: 1t 35min | Utleie: Kommunenes Filmcentral AS

Ketil, som er arbeidsformann på et veianlegg, bor alene med sin sønn Magnar i en hytte på fjellet. Gutten er lei av det ensomme livet oppe på vidda. Faren skal til bygda til sitt arbeid, og oppfordrer sønnen til å bli med, men han avslår. Faren drar ned til sin kollega Ivar. I mellomtiden har tyskerne anlagt en fangeleir i nærheten av Ivars småbruk, og tvunget Ivar til å hjelpe til. Sent på kvelden ser disse to tyskerne komme med en sending jugoslaviske krigsfanger. Blant dem er partisanlederen Miljan og hans unge sønn Janko. Ketil og Ivar blir tvunget av tyskerne til å fortsette med veiarbeidet som arbeidsledere for de jugoslaviske krigsfangene, og de to nordmennene hjelper fangene så godt de kan med mat og medisiner. Jugoslavene plages av sine tyske fangevoktere, og Janko bestemmer seg for å flykte. Det lykkes ham å unnslippe, skarpt forfulgt av tyskerne og blant andre Magnar, som meget mot farens vilje har gått inn i NS. Janko blir hjulpet av den stedlige befolkning, men går seg vill i tåken og blir funnet av Ivars kone Ragnhild på dørterskelen en morgen. Hun gjemmer ham i fjøset. Fra fjøsvinduet er Ivar og han vitne til de represalier som tyskerne iverksetter på grunn av Jankos flukt, og at Jankos far blir skutt. Janko vil melde seg for å redde faren, men det lykkes Ivar å overtale ham til å la være. Ivar følger deretter Janko til Ketils hytte, som ikke ligger langt fra svenskegrensen. Der skilles de og Janko går alene inn i hytten. Der treffer han nazisten Magnar. Det oppstår kamp, og Janko blir til slutt overmannet.

Magnar tar ham til fange og vil føre ham tilbake til leiren. Underveis støter de på Ketil som vil hjelpe Janko. Under kampen mellom far og sønn går Magnars rifle av og rammer ham dødelig. Ketil følger deretter Janko til riksgrensen.

(Omtale: Fra programheftet ved premieren på Saga kino i Oslo, 17. februar 1955)

[ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
27. januar 1982:
Filmrull [6 kb]

"Å dø for full hals"
(?)


Ingen informasjon tilgjengelig...

Om det er noen som ser dette og vet hvilken film dette er så kontakt SVF.