Det som ble levende på premierekvelden 6. desember 1931, var mer enn et monster på filmduken. Det var en skikkelse som løsrev seg fra lerretet og ble filmhistoriens kanskje største ikon og en vital del av vår tids mytologi og kulturhistorie.

Frankenstein-historien hadde vært filmatisert mange ganger og i mange varianter under stumfilmtiden. Historier om å skape liv av dødt materiale har dype røtter i de fleste kulturer. Vi kjenner det som Homonculus fra magien, som Golem fra jødisk kabbalistisk mytos og som leirjotnen Mukkurkalv fra vår norrøne mytologi. Men det å skape er regnet som Guds og ikke menneskets privilegium. Mennesket kan ikke overskride denne grensen uten å begå hybris og dermed pådra seg gudenes straff. Her dreier det seg også om kampen mellom det gode og det onde, men det er i og for seg ikke monsteret eller det skapte som er ondt, det er den impulsen i mennesket som vil overskride grenser ved å gjøre seg til Guds likemann.

Og det er Frankensteins store fortjeneste at den klarer å skape både redsel og sympati for monsteret. Vi vet det er utilregenlig og farlig og derfor må nedkjempes, men samtidig lider vi med det, fordi det er uskyldig i den forstand at det har ikke villet hverken seg selv eller sine gjerninger. Det har ikke kontroll over seg selv, hverken mentalt eller fysisk.

Æren for monstrets suksess må deles mellom James Whale, make-up artisten Jack Pierce og rolleinnhaveren Boris Karloff. Opprinnelig var Bela Lugosi påtenkt som monsteret etter suksessen som Dracula. Men Whale ønsket Karloff, og etter timer med make-up artisten Jack Pierce gjorde de et testopptak som overbeviste produsenten. Det var en stor fysisk påkjenning for Karloff å gjennomføre rollen. Fire timer hver dag brukte Pierce på å gjøre Karloff til monster - og to timer til å ta av sminken igjen. Store støvler med 15 kg bly i hver gjorde ham nærmere to og en halv meter og tvang ham til å bevege seg på den selsomt ravende måten. Dette sammen med den enorme skallen gjorde det ekstremt slitsomt å spille. Karloff gikk ned 10 kilo på den 6 uker lange innspillingen, og i scenen der han må bære Colin Clive på ryggen, pådro han seg en alvorlig overbelastning i ryggen som kostet ham et opphold på sykehus.

På rollelisten står det bare et ? for hvem som spiller monsteret. Og på selve premieren hadde produsenten så liten tro på Karloffs appell at bare Colin Clive og Mae Clarke var tilstede for å motta publikums hyllest. Men fra det øyeblikk monsteret viste seg var publikum i ekstase. Mange ble så skremt at de flyktet oppover midtgangen. Whale og Laemmle godtok å klippe bort den berømte scenen der monsteret drukner en liten pike. Denne er nå inne igjen i den restaurerte kopien vi viser. Filmen kostet $250.000 og spilte inn $12 millioner ved første utsendelse.

(Omtale: Cinemateket)

Seks Oslo-mennesker besøker Bjørn Werner på hans hytte dypt inne i Østerdals-skogene, hvor han bor alene med sin jakthund. I nærheten ligger et tjern, hvor en grufull tragedie fant sted i forrige århundre. Sagnet sier at tjernet har et underlig dragsug og at de som kommer dit, tvinges til å drukne seg. Når gjestene kommer, er Werner forsvunnet. Liket av hunden finner de ved tjernet. Senere forsvinner en av gjestene.

Bernard Borge, alias André Bjerke, ga ut fire psykologiske thrillere som er blant de fremste i vår krim-litteratur. Bare "De dødes tjern" ble filmatisert - utrolig nok ettersom filmen både ble en publikumssuksess og fikk gode kritikker. Som "grøsser" holder den fremdeles så pass god standard at den ofte omtales som "Norges eneste grøsser", selv om 50-talls grøss er noe annet enn 90-talls grøss, for å si det på den måten. Ragnar Sørensen elegante svart/hvitt fotografering bidro også sterkt til å gjøre denne første norske cinemascope-filmen til en kunstnerisk suksess.