Fritz Lang fortalte engang at han hatet å jobbe med filmstjerner. Filmstjerner skaper seg en karaktertype som han eller hun gjentar i hver eneste film han/hun er med i, mente Lang. Paradoksalt da at i Rancho Notorious bruker Lang ikke bare en stjerne, men en stjerne som kanskje i større grad enn de fleste hadde en tendens til å gjenta rollen fra film til film, nemlig den iskalde og tilsynelatende upåvirkelige Marlene Dietrich. Hun spiller her Altar Keane, en iskald og tilsynelatende upåvirkelig kvinne som driver et gjemmested for kriminelle. Hit kommer en ulykkelig og hevngjerrig enkemann som mistet sin kone allerede få timer etter deres bryllup. Han har sporet gjerningsmennene til dette stedet og i dekke av selv å være kriminell klarer han å få innpass i skjulestedet. Keane, uvitende om at gjesten er der under falskt flagg, lar seg forelske i ham. Men vår helt er ikke ute etter kjærlighet, han søker hevn...... Rancho Notorious er nok en litt uvanlig western, men ikke uten de vanlige temaene: ulykkelig kjærlighet, hat og hevn.

Fritz Lang flyktet fra Tyskland i 1933. Etter et kort opphold - og én film - i Frankrike, kom han til USA i 1934. Der fulgte han stort sett opp stilen hadde utviklet i Tyskland gjennom filmer som M og Dr. Mabuses testamente; urbane kriminalhistorier med et touch av ekspresjonisme og tysk grundighet (sjekk politiarbeidet i Dr, Mabuses testamente fra 1937), men med enkelte avstikkere til andre genrer. Langs westernfilmer ble ingen store suksesser, man følte nok at hans europeiske perspektiv og kynisme ikke passet like godt i en såpass tradisjonsbunden genre som westernfilmen var på 40- og 50-tallet. Fritz Lang ble ofte kritisert for at hans filmer - i alle genrer - var befolket av en type karakterer som var uamerikanske og følelskalde. Rancho Notorious, hans absolutt beste i westerngenren, har slik sett mer til felles med westernfilmer, europeiske som amerikanske, fra 60- og 70-tallet, enn den klassiske "good guy/bad guy"-westernfilmen som tilhørteLangs samtid.

Marlene Dietrichs amerikanske karriere hadde mange likhetspunkt med Langs: i Hollywood på 30- og 40-tallet smykket man seg med enhver kunstner som kunne gi litt kredibilitet, men det erke-europeiske som både Lang og Dietrich representerte ble for mange litt for drøy kost, og til tross for den generelle "hyllesten" som ble de fleste europeere i Hollywood til del, ble de ofte henvist til mer marginale prosjekter. Lang valgte delvis denne perifere posisjonen, han ønsket selv å produsere sine filmer for slik å ha full kontroll over både hva han jobbet på, og hvordan det ble.