|
|
|
Filmomtaler våren 1986:
 [ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
|
23. april 1986:
|
![Buster Keaton & Marx Brothers [23 kb]](graphics/movies/1986/marx.jpg)
"Buster Keaton & Marx Brothers"
(Buster Keaton & Marx Brothers)
|
USA
Det ble vist filmer av og med Buster Keaton og av og med brødrene Marx. Hvilke filmer vites ikke. Om det er noen som ser dette og vet hva som ble vist så kontakt SVF.
|
 [ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
|
09. april 1986:
|
![Hans Alfredson [4 kb]](graphics/movies/1986/hans_alfredson.jpg)
"Den enfoldige morderen"
(Den enfaldiga mördaren)
|
Sverige 1982 | Regi og Manus: Hans Alfredson | Foto: Jörgen Persson, Rolf Lindström | Musikk: Rolf Sersam, Verdi | Med: Stellan Skarsgård, Hans Alfredson, Maria Johansson, Per Myrberg, Lena-Pia Bernhardsson, Tomas Alfredson | Spilletid: 1t 47min | Utleie: KF
'Hasseåtage' har blitt et begrep innen svensk så vel som skandinavisk underholdning. Samfunnskritisk humor har vært et gjennomgående trekk i deres produksjon, som omfatter både bøker, revyer og film. Deter derfor interessant at Hans Alfredson, i sitt første regiarbeid uten Tage som partner, valgte å lage en intens og dypt tragisk fortelling om verdens ondskap og livets skjønnhet.
Den enfoldige morderen utspiller seg i en småbygd i Sverige en gang på tredvetallet. Hovedpersonen Sven er født med hareskår, som gjør det svært vanskelig for ham å prate med andre. Hans fysiske skavank gjør også at folk synes han er frastøtende og stygg. Selv om Sven på ingen måte er dum, blir han sett på som annerledes og behandlet deretter. Når moren dør, blir Sven alene i verden uten noen til å beskytte seg. Søsteren hans viser ingen omsorg for ham og Sven blir derfor innlosjert i fjøset til fabrikkeier Höglund, bygdas storkapitalist og maktmenneske. Höglund er ikke ute etter å hjelpe noen andre enn seg selv, og hans interesse for Sven begrenser seg kun til det profittmessige. Men med kjærlighet og omsorg fra andre hold, klarer Sven likevel å stable seg på egne ben. Hans fremskritt blir til slutt en trussel for Höglunds ubestridte myndighet i bygda, og det brygger opp til en uunngåelig og skjebnesvanger kamp mellom Sven og Höglund.
Den enfoldige morderen er en dypt engasjerende fortelling om kampen mellom det gode og det onde. Alfredson skaper en spesielt følelsesladet dramatikk på filmlerretet og tilskueren opplever raskt en gjennomborende identifikasjon med konflikten i filmen. Stellan Skarsgård gjør sin filmdebut som Sven og Alfredson spiller selv fabrikkeier Høglund i filmen. Sammen skaper de to karakterer som begge, til tross for å være symbolske og unyanserte, oppfattes som levende og forståelige skikkelser.
Den enfoldige morderen kunne lett ha blitt en katastrofal parodi, uten Alfredsons stilsikre regi. Med stødig hånd krydrer han en ellers så realistisk fortellermåte med surrealistiske og religiøse elementer, mens han hele tiden opprettholder en unik balanse mellom det naturlige og det overnaturlige i filmens univers. Svens lidelse og kamp gis et allmenngyldig preg, som fører oss langt inn i vår egen samtid. Den enfoldige morderen engasjerer oss politisk, men i hovedsak er det en film om moral på tvers av politikkens grenser. Dersom volden er ondskapens ansikt, er det da rett å gripe til vold mot ondskapen? Kan godheten bare seire med ondskapens eget middel? Den enfoldige morderen er en film som etterlater tilskueren i ettertenksomhet, lenge etter at filmens fengslende fortelling er over.
|
 [ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
|
12. mars 1986:
|
"Maria Brauns ekteskap"
(Die Ehe der Maria Braun)
|
Vest-Tyskland 1978 | Regi: Rainer W. Fassbinder | Manus: Rainer W. Fassbinder, Pea Frölich og Peter Märtesheimer | Foto: Michael Ballhaus | Musikk: Peer Raben | Med: Hanna Schygulla, Klaus Löwitsch, Ivan Desny m.fl. | Utleie: DFI | Format 35mm, tysk tale, farger | Spilletid: 2t 00min
Tyskland, 1943: Maria og Hermann Braun gifter seg etter et kortvarig forhold. Bryllupet blir rammet av et flyangrep og de klarer med et nødskrik å få undertegnet dokumentene. Ikke lenge etter blir Hermann sendt til fronten. De to har bare tilbragt «en halv dag og en hel natt» sammen, likevel er ekteskapet mer enn en flyktig konsekvens av krigen. Hermann er Marias store kjærlighet. Hun patruljerer jernbanestasjonen med en plakat og bilde av Hermann med håp om nyheter om ektemannen fra andre hjemvendte soldater. Han blir senere rapportert drept og etter kapitulasjonen innleder Maria et forhold til Bill, en godmodig amerikansk soldat. Bill tar seg av henne, lærer henne engelsk og tilbyr ekteskap. Så dukker Hermann plutselig opp igjen.
I 1978 hadde Fassbinder fem måneder ledig tid før han skulle i gang med kjempeprosjektet Berlin Alexanderplatz (se egen omtale) og bestemte seg derfor for å lage en «kjapp og billig film» mens han ventet. Resultatet ble Maria Brauns ekteskap hans mest konvensjonelle og mest tilgjengelige film, og den som gav både ham selv og Hanna Schygulla internasjonal anerkjennelse.
Filmen åpner med et bilde av Hitler som blir sprengt bort. Eksplosjonen etterlater et hull i veggen så vi kan få med oss handlingen på den andre siden. Bildene er akkompagnert av radionyheter, slagere, Adenauer som taler, en reportasje fra sluttspillet i fotball-VM 1954 og støy fra anleggsmaskiner. Lyden belyser og forsterker filmens tematikk; radioen overdøver nesten dialogen.
Fassbinder har laget et interessant og nesten tragikomisk bilde av en kvinneskjebne i Tyskland rett etter krigen. Vi ser en tydelig desperasjon blant folket i et utbombet og okkupert land: Folk stjeler planker fra et råttent gjerde, kvinner fra respektable hjem selger seg selv på gaten, en overarbeidet lege har selv blitt avhengig av piller. Til og med Marias suksess i forretningslivet er resultatet av en slags prostitusjon. Både Marias hjem og hennes uskyld gikk tapt i krigen. Hennes suksess kommer parallelt med gjenoppbyggingen av Vest-Tyskland og det tyske «Wirtschaftswunder». Historien om Maria Braun er dermed også et bilde på hele det vesttyske samfunns utvikling. Med Maria Brauns ekteskap har Fassbinder laget en film om hva Vest-Tyskland var blitt til: pengenes og de solgte følelsers republikk.
Maria Brauns ekteskap kan se ut som en historie om kjærlighet som overlever alt, men er snarere en historie om kjærlighet som blir ødelagt av materialisme og forretningsiver. Snarere enn en feiring av ekteskapet laget Fassbinder filmen som en kritikk av ekteskapet som en hyklersk borgerlig institusjon. Filmen er dermed et utmerket eksempel på hvordan Fassbinder kombinerte en tradisjonell, såpeoperaaktig historie med ironi og skarp samfunnskritikk.
(Omtale: Bergen filmklubb)
|
 [ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
|
26. februar 1986:
|
![Jan Troell [9 kb]](graphics/movies/1986/jan_troell.jpg)
"Ingeniør Andrées luftferd"
(Ingenjör Andrées luftfärd)
|
Sverige / Norge 1982 | Regi: Jan Troell | Manus: Klaus Rifbjerg, Ian Rakoff, Jan Troell, Georg Oddner | Foto: Jan Troell | Musikk: Hans-Erik Philip, Carl-Axel Dominique | Produsent: Jörn Donner, Göran Setterberg | Med: Max von Sydow, Göran Stangertz, Sverre Anker Ousdal, Clément Harari, Eva von Hanno, Lotta Larsson | Utleie: KF | Spilletid: 2t 21min
Spitsbergen 1896. Ingeniøren Salomon August Andree og hans kolleger Nils Strindberg og Nils Ekholm må oppgi sine planer om å nå Nordpolen i en hydrogengassballong. Tilbake i Stockholm forbereder Andree et nytt forsøk. Ekholm avslår imidlertid videre medvirkning, og blir erstattet av Knut Fraenkel. Den 18. mai 1897 går Andree, Strindberg og Fraenkel ombord på kanonbåten Svensksund som skal føre dem til startplassen på Spitsbergen. Så begynner ventingen på vinden.
Den 11. juli er tiden inne. Balllongen Ørnen stiger, men nesten umiddelbart etter starten trykkes den ned igjen av en kastevind. Flere slepetau løsner, og for å kunne stige, blir de tvunget til å kaste dyrebar ballast. Dermed blir ballongen nesten umanøvrerbar. Allikevel fortsetter de, og deres optimisme stilles på en hard prøve. Etter 65 timer gir de opp, og ballongen synker ned på isen, 80 mil fra polen, og mer enn 30 mil fra fastlandsisen. De begynner vandringen mot Frans Josef Land, men gir opp og lar seg istedet drive med isen mot syd. De begynner å bli utmattede, og når de kommer til Kvitøya bestemmer de seg for å overvintre der. Strindberg er den første som finner sin grav her.
|
 [ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
|
12. februar 1986:
|
![Blodets bånd [9 kb]](graphics/movies/1986/blodets_band.jpg)
"Blodets bånd"
(Die bleierne Zeit)
|
Vest-Tyskland 1981 | Regi: Margarethe von Trotta | Manus: Margarethe von Trotta | Foto: Franz Rath | Musikk: Nicolas Economou | Produsent: Eberhard Junkersdorf | Med: Jutta Lampe, Barbara Sukowa, Rüdiger Vogler, Doris Schade, Verenice Rudolph | Utleie: Action Film AS | Spilletid: 1t 47min
En film om den tyske etterkrigsgenerasjonen, gjenspeilet gjennom to søstre Marianne og Julie. Den ene prøver å finne mening i livet gjennom opprør og terrorisme, den andre ved intelektualitet og journalistikk.
|
 [ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
|
29. januar 1986:
|
![Pixote [9 kb]](graphics/movies/1986/pixote.jpg)
"Pixote"
(Pixote a lei do mais fraco)
|
Brasil 1981 | Regi: Hector Babenco | Manus: Hector Babenco, Jorge Duran | Foto: Rodolfo Sanches | Musikk: John Neschling | Produsent: Paulo Francini, José Pinto | Med: Fernando Ramos da Silva, Jorge Juliao, Gilberto Moura, Edison Lino, Zenildo Oliveira Santos | Spilletid: 2t 07min | Utleie: Syncron-Film AS
Prisbelønt og kritikerrost film fra slummen i Sao Paolo som gjør et varig inntrykk på tilskueren. Pixote er en 10 år gammel foreldreløs gutt som plukkes opp av politiet og sendes til et fengselsaktig barnehjem hvor livet er nesten like brutalt som på gata. Her blir han kjent med noen av de eldre ungdommene, og sammen klare de å rømme. Tilbake på gata lever de som doppushere og halliker, blant prostituerte, narkomane og andre utskudd.
Pixote blir ofte sammenlignet med Bunuels Los Olvidados, som var en rå og usminket skildring av livet i slummen i Mexico City. Pixote er også kompromissløs i måten den uten å blunke viser oss en beinhard, trøstesløs tilværelse på livets definitive skyggeside. Hector Babenco (mest kjent for Edderkoppkvinnens kyss) har laget en svært intens og gripende film som det ikke er så lett å glemme.
|
 [ til alfabetisk filmarkiv ] [ til kronologisk filmarkiv ]
|
15. januar 1986:
|
![Z [15 kb]](graphics/movies/1986/z.jpg)
"Z"
(Z)
|
Frankrike / Algeria 1969 | Regi: Costa-Gavras | Manus: Costa-Gavras, Jorge Semprun | Foto: Raoul Coutard | Musikk: Mikis Theodorakis | Med: Jean-Louis Trintignant, Jacques Pérrin, Yves Montand, François Périer, Irene Papas | Spilletid: 2t 05min | Utleie: Triangel Film AS
'Z' uttales 'zei' på gresk og betyr 'han lever'. Med kanskje den korteste filmtittelen noen gang laget har denne filmen et heller beskjedent ytre. Z er likevel navnet på en av tidenes mest vellagde og politisk betente thrillere.
I 1968, etter nesten to år med streven ettter å finne finansiering, lykkes det den greske regissøren Constantin Costa-Gavras å starte produksjonen av filmen Z. Temaet for filmen var uten tvil årsaken til at så mange kviet seg med å støtte prosjektet. Basert på en bok av eksil-grekeren Vassili Vassilikos er Z den sanne historien om rettssaken rundt drapet på Grigorios Lambrakis. Nærmere etteforskning viste at Lambrakis hadde vært offer for en ren likvidering og at den var utført av høytstående politioffiserer på kommando fra det tiltredende militærregimet i Hellas. Lambrakis-saken ble et politisk svært ømtåelig tema bade innenfor og utenfor Hellas' grenser da den kom opp i 1963, og den ble ikke mindre ømtåelig da Costa-Gavras film om den samme saken kom ut i 1969. Landet hvor handlingen i Z foregår nevnes ikke en eneste gang, men Costa-Gavras har gjort det umulig å misforstå at det er hans eget hjemland, det er snakk om. Filmen ble selvsagt forbudt av den da regjerende militærjuntaen i Hellas og forsterket betraktelig regissørens status som 'Persona non Grata' i sitt eget hjemland.
Z er ikke bare historien om Lambrakis, sier Costa-Gavras. Det er også historien om Kennedy, Martin Luther King, Lumumba og alle andre fredsforkjempere som har blitt uskyldige ofre for politisk maktkamp. Z er et symbol på de ekstreme midler fascismen er villig til å ta i bruk for å nå sine mål. Den står også som det perfekte eksempel på filmmediets evne til å formidle politiske budskap. Det er et tankekors at Z vant juryens spesialpris i Cannes i 1969, året etter at filmfestivalen måtte avbrytes pga av den politiske uroen i Frankrike. Jean-Louis Trintignant fikk prisen for beste mannlige skuespiller for sin tolkning av forhørsdommeren i Lambrakissaken.
|
|