Svart, svartere, svartest fra et annerledes drømmeland.

Ungareren Bela Molnar bor i USA. Han er kram-peaktig opptatt av den amerikanske livsstilen, og skifter navn til Willie. Sammen med vennen Eddie, lever han i en evig tilstand av kjedsomhet, en til-stand finansiert av pokerspill og hesteveddeløp. Stillstanden brytes idet Willie får uventet besøk av sin ungarske kusine Eva, som han motvillig må huse. Etter ti ikke helt komplikasjonsfrie dager drar Eva videre til sin tante i Cleveland. Stillstanden er igjen tilbake i Willies liv, og brytes ikke før et år senere; Eddie og Willie vinner da en stor sum penger etter å ha jukset i kortspill og tvinges til å forlate byen for en stund. De drar for å besøke Eva i Cleveland, og etterhvert tar de Eva med seg på kjøretur til Miami. Reisen til «ferieparadiset» Miami blir selvfølgelig ikke helt som den skulle.

Stranger Than Paradise er en film om frem-medgjorte mennesker i drømmeland. Den fører oss gjennom et Amerika vi sjelden får se, og er full av undertrykt og svart humor. Filmens ulike epi-soder er knyttet sammen ved hjelp av lyd og mellomtitler. Det fortelles fragmentarisk hvordan et år forløper seg for Willie, Eddie og Eva. De har en ta-det-som-det-kommer-holdning til omgi-velsene, og driver rastløse og rotløse omkring. I løpet av reisen de legger ut på begynner imidlertid en indre bevisstgjøring hos de tre, og dette kom-mer blant annet til uttrykk gjennom tørre kom-mentarer som «Did you notice, Willie, wherever we go it looks the same». Ved hjelp av enkle situasjoner og uttrykk maner Jarmusch frem ab-surde og underlige stemninger med lakonisk hu-mor og skarp observasjonsevne.

Stranger Than Paradise er en lavbudsjettsfilm, og således et alternativ til Hollywoods filmpro-duksjon både når det gjelder form, budsjett og produksjon. Produksjonen av filmen begynte med at Jarmusch fikk råfilm som var til overs etter en film av Wim Wenders. Han benyttet råmaterialet svært økonomisk, og endte opp med en film på 30 minutter som etter hvert er blitt spillefilmens første del. Jim Jarmusch hadde tidligere laget Perma-nent Vacation (1980, Bfk h-96) på 1 time og 15 minutter, men det var Stranger Than Paradise som ble hans gjennombruddsfilm. Den nyskapende regissøren og den originale filmen vakte umiddel-bart oppmerksomhet med sin gjennomførte enkel-het. Svart/hvitt-bilder, lysfølsom og kornet film samt minimalistiske billedkomposisjoner, et stille-stående, betraktende kamera, taushet og knusk-tørr humor er grunnleggende elementer i filmen. Disse elementene har for øvrig også manifestert seg i de fleste av Jarmusch’ senere filmer og er nærmest blitt hans varemerke. Med filmer som Down By Law (1986, Cin h-99), Mystery Train (1989, Cin s-94), Night on Earth (1991, Bfk h-95), Dead Man (1995, Bfk h-97) og Year of the Horse (1997, Bfk h-98) har Jarmusch vist seg som en av de mest markante independent-regissørene i USA.

Storslagent epos om Italias vei mot demokratiet.

1900 er en storslagen tidsreise gjennom nyere italiensk historie. Sett ut fra et marxistisk verdenssyn skildrer regissør Bernardo Bertolucci framveksten av det moderne Italia. Fra arbeiderklassens første nølende opprør mot en føydal samfunnsform, fram til den annen verdenskrig munner ut i seier over fascismen. Italia er blitt forandret, et nytt og mer representativt demokrati står på trappene, men fremdeles er det langt fram til målet: Et samfunn hvor folket selv er herrer over sin skjebne.

1900 forsøker å fange historiens linjer sett fra et fugleperspektiv. Men det er ingen kjedelig historiebok vi presenteres for. Bertolucci tar utgangspunkt i det myldrende livet på et gods like etter århundreskiftet. To guttebarn blir født: Alfred (Robert De Niro) er sønn av den allmektige godseieren, Olmo (Gerhard Depardieu) av en fattig landarbeider. I barndom og ungdomstid blomstrer vennskapet, da overskrides med letthet de rigide sosiale lovene som styrer samfunnslivet rundt dem.

Slutten av første verdenskrig blir et vendepunkt i deres forhold: Olmo vender tilbake fra fronten som overbevist sosialist. Alfred, som i utgangspunktet er liberal godseier, blir i kraft av sin klassetilhørighet et gissel for det fascistiske regimet. Til slutt blir han et passivt redskap for fascistlederen Attila (Donald Sutherland), som i filmen blir selve inkarnasjonen på en djevel i menneskeskikkelse.

Bertolucci fyller sitt fem timer lange historiske verk med nok dramatikk og spenning til at det blir lett for tilskueren å følge med på ferden. På mange måter er 1900 en italiensk utgave av et storslått Hollywood-epos. Dette avspeiles blant annet i filmens internasjonale stjernegalleri. Men selv om menneskene vi møter er malt med bred pensel og Bertolucci til en viss grad overforenkler historiens gang, holder filmen i massevis. Kanskje skyldes det filmens suggererende billedspråk som skrider fram til tonene av Morricones musikk. Eller kanskje vi lar oss gripe av det harmdirrende moralske budskapet som driver historien fremover. Uansett er 1900 et moderne folkeeventyr som forlengst har fått en velfortjent plass i den moderne filmhistorien.