Arne Skouens regidebut Gategutter er en realistisk skildring av et arbeidermiljø på Oslos østkant i 1920-årene. 1924 var den virkelig store styrkeprøven for fagbevegelsen i Norge. Jernstreiken som startet i november 1923 varte i 7 måneder og resulterte i et tap på 3,5 millioner arbeidsdager. I januar gikk havnearbeiderne ut i streik, og i slutten av februar var 75 000 arbeidere enten i streik eller lockout. Streikebrytere arbeidet under beskyttelse av politi og militære, så arbeiderne måtte selv ta kampen opp mot streikebryteriet.

Med denne historiske konteksten som bakgrunn skildrer Skouen hverdagen til en guttegjeng. Filmen starter idet en lastebil med kokossekker kjører gjennom gaten der guttene holder til. Planen deres er den samme som så mange ganger før: De to største guttene hiver seg opp på lasteplanet uten at sjåføren ser det, skjærer hull i sekkene og kaster kokosbiter ned til kameratene som løper etter bilen. Denne leken, som tilsynelatende bare er en spennende sport, blir meningsfull idet det viser seg at lastebilen blir kjørt av en streikebryter. En kveld samles guttene for å diskutere hvordan de skal hjelpe sine streikende fedre og brødre. De bestemmer seg for å angripe bilen til «Styggen», en av de mest beryktede streikebrytende kokossjåførene.

Filmen skildrer hvordan arbeidskonflikten påvirker guttegjengen. Alt blir sett fra guttenes synspunkt, og filmen viser ingenting av de mer kompliserte spørsmålene ute i resten av samfunnet. Guttegjengen fremstilles likevel ikke bare som en gruppe, men som svært forskjellige karakterer som kjemper for å overleve hver for seg.

Skouen ønsket å vise hvordan virkeligheten egentlig var, og valgte å benytte seg av realistiske teknikker. For det første valgte Skouen en ikkestilisert skuespillerstil, og blandet profesjonelle skuespillere med amatører. Filmens replikker ble skrevet på dialekt fra Oslos østkant. Amatørskuespillerne ble trukket inn fra gaten, og blant disse kjenner vi igjen navn som Svein Byhring og Pål Bang-Hansen. Gategutter er dessuten filmet i det fattigstrøket som arbeiderne bodde i på 20-tallet, og fremdeles bodde i da filmen ble laget. Fotografens nesten dokumentariske stil bygger også opp under Skouens ønske om å vise frem tingenes egentlige tilstand, og skaper en naturlig skildring av en tøff virkelighet. Både i tema og stil er Gategutter en av Norges få neorealistiske filmer.

En ung og vakker pike på 19, en mann 10 – 15 år eldre enn henne, Betty og Zorg – 80-tallets mest berømte franske filmpar – møter hverandre på en bar. Møtet danner opptakten til et av film-historiens mest stormende kjærlighetsforhold, og en av 80-tallets vakreste filmer. Sammen opplever Betty og Zorg et forhold der tilfeldighetene og lidenskapen får råde i stedet for fornuften, et forhold som utspiller seg i store deler av Frankrike. Det er tilfeldig at de møtes på middelhavskysten, det er mer eller mindre tilfeldig at de flytter til Paris, og det er svært tilfeldig at de havner i en liten landsby i fjellene. Kjærligheten, galskapen og lidenskapen, de store og inderlige følelsene får fritt utløp i Beineix’ film. Betty Blue forteller historien om Betty og Zorg og deres forhold, slik Zorg opplevde det: hvordan Betty kom inn i livet hans og forandret det fullstendig, hvordan hun fikk det for seg at han var en stor forfatter som Frankrike fortjente å få lese. Filmen viser hvordan Betty til tider oppfører seg litt rart, uten at hun er rar. Uten forbehold fremviser Betty Blue alt, helt frem til sluttscenens katarsiske klimaks.

Betty Blue var den filmen alle måtte ha sett idet 80-tallet gikk mot slutten. Betty var den piken alle guttene ville treffe, Zorg var den mannen alle pikene ville ha. De var både sanselig vakre og bohemaktig frie. Filmens sex-scener bidro også til populariteten, selv om de strengt tatt ikke er så eksplisitte som «alle» mente de var i 1987. Likevel er det ikke til å komme fra at både Betty og Zorg er svært liberale med hensyn til å stille sine vakre kropper til skue i all deres nakne prakt. Den viktigste grunnen til Betty Blues popularitet var likevel de uforskammet og oppsiktsvekkende vakre bildene fotograf Jean-Francois Robin komponerte. Bildene er maleriske scenarier som kamera på en nærmest promiskuøs måte insisterer på å dvele ved. Robin har i Betty Blue fått utløp for en form- og fargeglede og en fascinasjon over lysets mange sjatteringer som man sjelden ser i moderne filmer. Kamera glir over kropper og kroppsdeler, kunstige objekt, dyr og vegetasjon med like stor interesse og betatthet, for å fange den partikulære skjønnheten, linjene og linjespillet i hvert enkelt motiv. Like ofte stopper kamera sin bevegelse for å la øyet i kontemplativ ro få se seg mett på motivet.

Gjennom voice-over forteller Zorg sin historie. Med hans stemme gjennomsyres Betty Blue av en følelse av melankoli og håpløshet. Zorg har gjennomlevd det tilskueren ser, og insisterer på at det ikke går så bra som kamera kan lede tilskueren til å tro. Zorg vet at det ikke går bra. På denne måten konstruerer Beineix en kontradiktorisk fortelle-struktur der filmmediets forskjellige virkemidler – bildet og lyden – trekker i hver sin retning. Denne måten å fortelle historien på etterlater tilskueren i et rom uten sikre fokuspunkt. Det eneste holdepunktet tilskueren kan velge å tro på er den melankolske gjennomgangsmelodien som kiler seg fast i øret for å bli sittende der lenge etter at filmen er slutt. Betty Blue er, med sine mange sommerbilder fra Frankrike, en lys og varm film alle bør unne seg en kald kveld i februar.

(Omtale: Bergen filmklubb)