"Treskotreet"
(L'albero degli zoccoli / The Tree of Wooden Clogs)

Handlingen utspiller seg i Lombardiet i det nordlige Italia mot slutten av forrige århundre. Her lever fem familier som er prisgitt godseieren som eier jora, bygningene, husdyrene, redskapene og ikke minst trærne.

Vi følger disse bøndene i arbeid og fritid, fra høst til vår. Vi opplever dem i livets større begivenheter; i barnefødsel, bryllup og folkefest. Gjennom disse ritualene gis det fattige livet en mening.

I sentrum for begivelsen står Batisti og hans familie som tvinges til å flytte fra gården etter at han har hugget ned et av godseierens trær for å skaffe tresko til sin sønn.

(Omtale: SVF)

"Skjebner i slummen"
(Dodeska-den)

"Skjebner i slummen" eller "Dodeska-den" som den het på japansk, er ikke av Kurosawas mest kjente filmer. Den var en fiasko i Japan - så ille ble den mottatt at Kurosawa prøvde å begå selvmord - men den slo adskillig bedre an i vesten.

Filmen henter sitt stoff fra det moderne Japan, noe uvant for Kurosawa som er mest kjent som sine samurai-filmer. Den skildrer et utvalg menneskeskjebner, tilsynelatende uten sammenheng, og filmen kan virke kaotisk. Men Kurosawa smelter skjebnene sammen på mesterlig måte. Kurosawa regner "Dodeska-den" som en av sine aller beste filmer.

(Omtale: SVF)

"Salaam Bombay"
(Salaam Bombay)

I Salaam Bombay følge vi et gatebarns liv i en verden av bunnløs fattigdom. Krishna er 10 år gammel og kjemper for å overleve blant svindlere, prostituerte og pushere i Bombays pulserende gater.

Filmen er en sterk og realistisk skildring av denne nødeløse virkeligheten som preger dagens India. Den indiske regissøren Mira Nair vant "Camera D'or" for beste debutantarbeid under filmfestivvalen i Cannes i 1988 for denne filmen.

(Omtale: NFI)

"Rent bord"
(Coup de torchon)

"Rent bord" foregår i kolonitidens Senegal. Vi møter en lokal politimester, spilt av Philippe Noiret. Han er en (tilsynelatende) dumsnill mann, som via to kvinner dras inn i sitt livs eventyr. En av kvinnene spilles av Isabelle Huppert, kjent fra en rekke franske filmer, og en av de store stjernene i europeisk film.

Filmen er en blanding av kriminal og komedie. Tragikomisk er vel den betegnelsen som ligger nærmest.

(Omtale: SVF)

"Sugar Baby"
(Zuckerbaby)

En korpulent, ikke sørlig ung kvinne forelsker seg plutselig en dag i stemmen til en av togførerne. Hver dag reiser hun med undergrundsbanen for å komme til sitt arbeid i begravelsesbyrået. Hennes liv preges av rutine og kjedsomhet. Vår heltinne er en kvinne med pågangsmot, hun tar seg fri fra jobb for å oppspore sin kjære togfører...

(Omtale: SVF)

"X"
(X)

Et kjærlighetsforhold mellom en voksen og en fjortenårig jente. Han er fotograf, engstelig uten tilhørighet i verden. Flora er gatebarn med livserfaring og med en ytre tøffhet som står i kontrast til hennes spinkle skikkelse. X er en film om ensomhet og fremmedgjøring i en kald storby, noe som vises i filmens prolog.

Oddvar Einarsons film er en serie sekvenser bygget opp omkring skildringen av forholdet mellom gatebarnet Flora og fotografen Jon Gabriel. Hun er fortsatt bare et barn, han er voksen - og det utvikler seg et forhold i grenselandet mellom vennskap og kjærlighet dem imellom. Den dvelende historien om Flora og Jon Gabriel er ledsaget av krast realistiske, innimellom ironiserende, innblikk i de narkomanes, de prostituertes og de dekadente in-menneskenes Oslo. Om den ytre handlingen i X er svært så sparsommelig og enkel, formidler Einarson sin historie først og fremst gjennom bildene.

X var en film som for femten år siden ga løfter om noe stort. Den ble prisbelønnet under filmfestivalen i Venezia, og fikk en hel generasjon av unge, "svarte" mennesker på 80-tallet til å for første gang på lang tid føle gjenkjennelse i møtet med en norsk film.

(Omtale: Tromsø Filmklubb)

"Angsten eter sjelen"
(Angst essen Seele auf)

(Omtale: Bergen filmklubb)

"Piken fra fyrstikkfabrikken"
(Tulitikkutehtaan tyttö / The Match Factory Girl)

Vi møter den hardtarbeidende fyrstikkpiken Iris, som blir utnyttet og utbyttet av alle. Hun lever et grått og trøstestløst liv sammen med sin mor og stefar. Sterkt påvirket av kioskromantikk treffer Iris drømmekvinnen - en kjekk forretningsmann som avviser henne når hun blir gradid. Iris tar i bruk rottegift for å ta bukt med all ondskapen som forpester henne. Hun sitter på en benk i botanisk hage og betrakter "nattens dronning" - en kaktur som blomstrer en natt i året for deretter å visne hen.

(Omtale: SVF)

"En handelsreisendes død"
(Death of a Salesman)

(Omtale: SVF)

"Scarface"
(Scarface, Shame of a Nation)

Den første scenen i Scarface er av det slaget en voldsskildrer som Quentin Tarantino bare kan drømme om. Tilskueren ser skyggen av Paul Muni, som spiller tittelrollen, og hører ham plystre et par takter fra en italiensk arie før han skyter en mann. Deretter går han rolig sin vei.

Tittelen Scarface henspiller på forbryterlegenden Al Capone. Allerede i starten av sin karriere fikk han to arr på venstre kinn, hvorav tilnavnet. Han ble født på Sicilia, men vokste opp i New York på 1920-tallet. Dette var en periode preget av uroligheter og kriminalitet, blant annet fordi myndighetene hadde innført totalforbud mot alkohol. Et omfattende gangstermiljø etablerte seg, og Capone ble raskt involvert i dette.

Tony Camonte, hovedpersonen i Hawks’ film, er Al Capones alter ego. Bortsett fra navnet er det lite som skiller ham fra Capone. Camonte er en liten mann med store ambisjoner. Gjennom ham får vi innblikk i den brutale, organiserte kriminaliteten i gangstertidens Chicago. Han drar i gang bandekriger med rivaliserende gjenger og dreper uten forbehold. Snart kontrollerer han store deler av byen. Neste etappe i karrieren er å forsvare sin lederposisjon. Det blir en hard kamp mot dem som vil ham til livs. Alle midler tas i bruk, og utfallet blir blodig.

Da Hawks valgte å lage filmen Scarface, var han vel vitende om at Capone fremdeles var aktiv i sitt embete. Capone skal da også ha vist stor interesse for hvordan hovedrollen ble utformet. Ifølge herr Hawks var Capone så fornøyd med den ferdige filmen at han holdt et stort selskap for regissøren i Chicago. Fortsatt ifølge Hawks eide den legendariske gangsterkongen også sin egen kopi av Scarface. Pussig nok reagerte ikke Capone på filmens åpenbare antydninger om et incestuøst forhold mellom Camonte og søsteren. Denne ideen var Hawks’, og dramatisk fungerer dette påfunnet som den grunnleggende feilen med Camonte, karakterbristen som til syvende og sist fører til gangsterens undergang. Filmens betoning av kameratskap ligger i tillegg ofte snikende nær det homoerotiske. Camontes mandighet blir likevel aldri trukket i tvil.

Flere andre gangsterfilmer i samme periode gir en indirekte skildring av Capone. I Scarface, som i den nyere filmen De ubestikkelige (1987, Bfk h-95), er referansen imidlertid helt konkret. Filmen utpeker seg også ved at regissøren går direkte inn i gangsterens verden og lar systemet vise sin selvdestruktivitet. På den måten slipper Hawks å fremstå som en distansert moralens vokter.

(Omtale: Bergen filmklubb)

"Med døden som innsats"
(Bedre kjent som: Den amerikanske vennen)
(Der Amerikanische Freund)

"To much on my mind, and I dont know what to do", nynner rammesnekkeren Jonathan Zwimmermann til tonene fra en gammel Kinks-låt når livet går ham i mot. Strofen kan stå som et bilde på den livstrette melankoli som gjennomtrenger fortellingen om en fredelig håndverker som tragiske omstendigheter forvandler til en leiemorder.

Handlingen i Den amerikanske vennen bygger på Patricia Highsmiths krimroman "Ripley´s Game". Tom Ripley (Dennis Hopper) er en amerikansk kunsthandler som opererer på utsiden av loven. Forretningene hans er basert på prinsippet om at en kunstners arbeider stiger i pris når han er død. Maleren i filmen er offisielt erklært død, men arbeider for fullt i all hemmelighet. På denne måten tjener Ripley penger i stor stil med å trylle fram nye og ukjente verk fra kunstnerens hånd. På en salgstur i Vest-Tyskland kommer Ripley i kontakt med Jonathan Zwimmermann på en kunstauksjon. Han blir fornærmet fordi rammemakeren ikke vil ta ham i hånden på grunn av hans frynsete rykte.

Dermed er vi inne i et makabert plot: Ripley anbefaler Zwimmermann til en forbryterkollega som er på jakt etter en leiemorder. Amerikaneren har fått vite at rammemakeren lider av leukemi, og nå setter Ripley ut et falskt rykte om at sykdommen er uhelbredelig og at Zwimmermann snart skal dø. På denne måten greier Ripley gradvis å bryte ned rammemakerens moralske forsvarsverker.

Den amerikanske vennen preges av en dyster klaustrofobisk film noir- stemning. Like viktig som det kompliserte ytre plottet er skildringen av forholdet mellom en moralsk korrumpert Ripley og en i utgangspunktet dypt hederlig Jonathan Zwimmermann. Vi følger de to karakterene som sammen synker dypere ned i en moralsk avgrunn. Wenders bruker også Den amerikanske vennen til å gi en hyllest til noen av sine amerikanske regissør-forbilder. I rollen som kunstner finner vi Nicholas Ray, mens Samuel Fuller dukker opp som tøff mafiamann. På fotosiden har Wenders og fotografen Robby Müller latt seg inspirere av hyperrealsitiske kunstnere som Edward Hopper og Robert Cottingham.

(Omtale: Trondheim Filmklubb)