Over en periode på 20 år følger vi en gjennomsnitts jugoslavisk familie. Fpr å få dette til deles filmen i tre klare deler. Først starter vi oppe i fjellene i Kroatia i året 1971. Der er en ung mann på flukt fra politiet etter at han har vært med på et kroatisk studentoppgjør. Flukten ender i Tyskland, og familien må flytte til Zagreb for å slippe unna det plagsomme politiet.

Så hopper vi til 1980, og familiens yngste sønn på 12 år overtar. Ung og selcsikker bestemmer han seg for å bli rockestjerne i "Idaho Potato", det største og beste bandet. Denne midterste episoden er kanskje mest morsom og sjarmerende. 12-årongen imponerer, både oss i salen og sine venner.

Filmens tredje del handler om oppgjøret etter at kommunistene mista makta i 1990. Gutten, som nå er blitt voksen, oppsøker sin gamle kjæreste og vil gifte seg. Faren forsøker å stoppe bryllupet, men må endre mening. Familiefarens evne til tilgjivelse gjør denne delen av filmen sterk, ikke minst fordi det er så få i dagens Kroatia som viser slik evne.

Historisk slutter filmen dagens vanvittige krig i Jugoslavia starter. Hadde flere oppført seg som familiefaren i "Idaho Potato" kunne muligens krigen vært unngått, men vi skal selvsagt vært forsiktige med enkle løsninger. Vi får til slutt si at filmen er underholdende alvor fra en nasjon som har hatt en tøff start på sin selvstendighet.

Finlands store filmsønner Aki og Mika Kaurismäki har sammen - eller hver for seg - gjennom de siste 15 åra laget en rekke særpregede filmer som har ført dem inn i superklassen av europeiske filmautorer. Filmene deres har høstet anerkjennelse både blant pressen, publikum og ved diverse festivaler.

"Leningrad Cowboys Go America" er en road-movie om verdens "verste" rockeband, en gruppe helt uten publikum og med et kommersielt potensiale lik null. Medlemmene tilhører alle samme familie og bærer dennes spesielle kjennetegn superspisse sko og en alltid framoverstrevende svart lugg. De forlater de finske ingenmannslandet for å reise på turne i det forjettede land USA, ledet av sin manager Vladimir. Vel framme i USA viser det raskt at deres prestasjoner ikke holder til noen New York opptreden, men blir sendt til Mexico for å spille i bryllup. De takker ja og da starter deres begivenhetsrike reise mot den mexikanske grense.

Kaurismäkis kjente vekslinger mellom jordnærhet, "depressiv realisme" og humor og varme finnes også her, men dette er først og fremst en hemningsløs og morsom filmopplevelse i virkelighetens grenseland.

En annerledes og særpreget filmopplevelse garanteres.

Filmen handler om gutten Ingemar, som vokser opp sammen med en eldre bror og en syk mor i en svensk by. Ingemar har ofte litt uflaks med ting, og føler at han har skylden for mye av det som går galt i verden. Men han har en overlevelsesstrategi - han sammenligner med andre som har vært uheldige. "Man må sammenligne. Tenk på Laika. Hun ble sendt opp i rommet uten at de hadde sendt med nok å spise." Når moren, som har tuberkulose, etter hvert blir sykere og ikke orker å ta hånd om guttene, blir Ingemar sendt på ferie til en onkel og tante i en liten grend i Småland. Der møter han guttejenta Saga som er helten på fotballaget og den lokale boksemesteren, en merkelig liten grønn-håret gutt som sender Sputnik-kapsler fra låvetaket og ut på enga, og en masse andre originale figurer.

Filmen er basert på en delvis selvbiografisk roman av Reidar Jonsson, og er egentlig en samling fortellinger fra et barns perspektiv. Opplevelsen av å vokse opp. Den voksne verden er ikke så lett å forstå for en ung gutt, men Ingemar har sine egne overlevelsesmekanismer og forklaringer på det meste. En slags svart optimisme holder ham gående i det han identifiserer seg med de uheldige her i verden – som bare har det litt verre enn han selv (stuntmannen som klarte å hoppe over 30 av 31 busser, for eksempel – EN buss mindre, og han hadde overlevd...) Og av og til er den beste løsningen rett og slett å bli en hund...

Det er masser av herlige situasjoner i denne filmen. Ta den merkelige, seige gamle gubben som ligger og reparerer hustaket året rundt, uansett vær eller vind. Den evinnelige hamringen går den gamle og syke onkel Arvidsson i kjelleren på nervene – det eneste som muntre ham opp er når Ingemar leser høyt fra undertøyskataloger(!)... De første sporene av seksuell oppvåkning kjenner man også igjen; det gryende forholdet til Saga som er i ferd med å bli mer kvinnelig, og ikke minst Ingemars forsøk på å spionere på den frodige og blonde Berit som er nakenmodell for den lokale kunstneren – la oss si at spionasjen ikke blir så diskret som planlagt... :-) ”Mitt liv som hund” er full av nydelige små fragmenter som bringer tilbake minner fra ens egen barndom, og det er jammen ikke dumt å smake på den følelsen igjen av og til.

Persontegningene i Mitt liv som hund er helt fantastiske. Det er ikke helt lett å sette fingeren på akkurat HVA det er som fullstendig erobrer seeren med denne filmen, men hovedpersonen Ingemar i Anton Glanzelius’ skikkelse er uansett hvordan man vender på det fenomenal. Han har et blikk, et uttrykk og et nærvært som overgår de fleste etablerte skuespillere, og gjør en helt hinsides bra rolle; spesielt når man tenker på at gutten bare var 11 år da filmen ble laget er dette urimelig bra! Tomas von Brömssen spiller den noe hjelpeløse men hengivne onkel Gunnar som er akkurat enkel nok til å passe inn blant bygdeoriginalene, og klok nok til å se hva Ingemar trenger. Enda en nydelig rolle. Også storebror Erik (Manfred Serner) spilles flott, og den vanskelige rollen som den TB-syke moren er glimrende tolket av Anki Liden. Gutte-jenta Saga spilt av Melinda Kinnaman er også en opplevelse, og samspillet mellom de to yngste i ensemblet slår gnister! Skuespillerprestasjoner på topp-plan hele veien, og med så ekte og gjenkjennelige personer lever du deg raskt inn i fortellingen.