Se, men ikke røre.

Kikkermotivet er gjennom tidene behørig behandlet på film. Vi er selvfølgelig selv kikkere der vi sitter i kinosalen og ser på fremmede i mer eller mindre kompromitterende situasjoner - en kjensgjerning psykoanalytiske filmteoretikere med stor iver har brukt for å påvise at kinoopplevelsen (som alt annet) ligger i den direkte forlengelsen av barnets forhold til mors pupp. Når filmens hovedperson selv er kikker, får vi en dobbel stimulering av denne trangen, ettersom vi deltar i to intime situasjoner samtidig. Og spenningen blir ikke mindre av det faktum at kikkere på film alltid er vitne til enten mord eller kvinner som kler av seg.

19-årige Tomek i En liten film om kjærlighet er kikker. Han tilbringer kveldene ved soveromsvinduet med et teleskop som han har rettet mot leiligheten til Magdalene, en vakker og seksuelt aktiv kvinne i 30-årene som bor over gaten. Tomek, selv en sjenert og innadvendt gutt, vet når hun kler av seg for kvelden, når hun kommer hjem med sine ulike sexpartnere, og han utvikler etterhvert en heftig forelskelse. I blant ringer han til henne uten å si noe, leser posten hennes på postkontoret hvor han jobber, og leverer melk til henne om morgenen. Når han får anledning til å prate med henne for første gang, forteller han at han har spionert på henne. Hennes første reaksjon er sinne og avsky, men hun blir senere klar over at gutten har gjort dette fordi han oppriktig tror at han elsker henne. Nå er det hun som fatter interesse for ham.

Denne historien om ensomhet og desperasjon fortelles usentimentalt og nøkternt. Kieslowski byttet fotograf på En liten film om kjærlighet . Witold Adamek lar fargene florere og skifter gjerne mellom tradisjonelle innstillinger og mer dokumentariske teknikker for å skape bevegelse og en sterk følelse av nærvær. Heller enn at skuespillerne flytter seg fra tapebit til tapebit på gulvet i nøye planlagte formasjoner, virker det som om kamera følger skuespillerne (og ikke omvendt) med kontinuerlige endringer og tilpasninger i bildeutsnitt og fokus. Filmspråket har med andre ord ikke mainstreamfilmens "usynlige sømmer" - kamera er mer eksplisitt tilstede i rommet. Den utstrakte bruken av nærbilder og spillet mellom lys og skygge er også svært ekspressivt, og bidrar til å skape stemning og å få frem spenningen i forholdet mellom Tomek og Magdalene.

The Last Waltz er Scorseses dokumentar om The Bands avskjedskonsert «The Last Waltz», som gikk av stabelen under høsttakkefesten i San Francisco i 1976. I den anledning ble det invitert venner og celebriteter, deriblant Eric Clapton, Neil Diamond, Van Morrison, Ringo Starr, Muddy Waters, Neil Young, Joni Mitchell og Bob Dylan, som alle ga gjesteopp-tredener. Resultatet har blitt en knakende musikalsk opplevelse og en verdig avslutning for The Band.

Den middelaldrende, mageplagede, amerikanske arkitekten Stourley Kracklite ankommer Roma for å virkeliggjøre en gammel drøm - om å midt i den gamle imperiehovedstaden, ved foten av selveste Viktor Emanuel-monumentet, arrangere en utstilling tilegnet den franske 1700-tallsarkitekten Etienne-Louis Boulle. Kracklites beundring for den historiske kollegaen grenser til avgudsdyrkelse, og han lever nærmest i en åndelig symbiose med Boull´e.

Utstillingen skal bli frukten av ni måneders intenst arbeid, men viser seg imidlertid snart å inneholde spiren til en mørk forbannelse over vår kjære arkitekt. Problemene begynner når det viser seg at italienernes interesse for Boullae er heller laber. Samtidig faller en yngre italiensk kollegas oppmerksomhet på Kracklites gravide og vakre frue. Kracklites selv blir stadig mer besatt av sine magesmerter, og blir etterhvert overbevist om at døden puster ham i nakken. Men hvem ønsker hans død.

Peter Greenaway har ikke uventet latt sin kunstneriske bakgrunn danne utgangspunktet for filmens historie. Og igjen har han bevist hvilken fantasifull og uberegnelig filmskaper han er. Alvor, poesi, humor, vulgaritet og hentydninger til såvel kunst som kulturhistorie blandes sammen i hans billedverden med en halsbrekkende logikk som bryter alle grenser. Innpakningen gjør den til en meget delikat og fristende opplevelse. Hvorfor nettopp Arkitektens mage? Kanskje er det faktum at foreldrene hans døde av magekreft foreklaringen på Greenaways noe besynderlige valg av tema for denne filmen?

Naken Lunch bygger på William S. Burroughs' berømte roman med samme navn fra 1953. Romanen, som man sannsynligvis får mest utbytte av å lese i like dopa tilstand som forfatteren var når han skrev den, ble nyutgitt på norsk sist høst. Burroughs benytter seg av en såkalt cut-up teknikk som går ut på å klippe en tekst i biter for så å sette de tilfeldig sammen igjen. Når han i tillegg lar alle hemninger fare og gir fantasien fritt spillerom blir resultatet mildt sagt surrealistisk. Romanen kan på mange måter sammenlignes med en usensurert reise i underbevissthetens mørkeste irrganger.

En filmatisering av boken har dermed blitt sett på som nærmest umulig. Når det først skulle gjøres er nok den Kanadiske regissøren David Cronenberg blant de få som kunne tenkes å makte denne oppgaven. Mannen har tross alt filmer som Scanners, Videodrome og Fluen på samvittigheten. En filmatisering av Naken Lunch har visstnok ulmet i bakhodet på Cronenberg i over ti år og han har arbeidet konkret med manus siden Tvillingskjebner i 1988.

Cronenberg har ikke forsøkt å filme Naken Lunch direkte etter boken. Han har derimot laget en film om boken. Cronenberg tar således utgangspunkt i selve skriveprosessen, som i både bok og film er et "sted" eller bevissthetstilstand kalt Interzone. Filmen bygger dels på Burroughs' tidligere roman "The Exterminator", dels på Naken Lunch" selvfølgelig, men også på Burroughs' eget liv. Handlingen er lagt til Marokko, som for beatpoetene var et eksotisk og fascinerende fristed for både det ene og det andre. Cronenberg har klart å gjenskape uvissheten, det makabre, surrealismen og doptilværelsen på en vellykket måte, om enn i en mildere form enn romanen "Naken Lunch". Cronenberg har uttalt at dersom han skulle ha filmatisert romanen direkte ville den blitt urealistisk dyr i tillegg til at den ville fått sensurproblemer i de fleste land. Peter Weller (Robocop) spiller hovedpersonen William Lee.