Lex vokser opp i et hardt miljø i Glasgow på slutten av 60-tallet. I mangel av et farsbilde tar han etter sine to eldre brødre. De to brødrene representerer to helt forskjellige verdener: Den ene vanker i et stimulerende, intellektuelt kunstmiljø, den andre lever et hardt liv som gjengmedlem. I sin søken etter et forbilde havner Lex i store lojalitetskriser.

Small Faces er en nostalgisk, men usentimental skildring av en voldelig ungdomstid.

Ikke kødd med Maria!

Dødelige Maria var Tom Tykwers spillefilmdebut. Han har siden fulgt opp med Vintersøvnen (1997) og dette årets kinosuksess Løp Lola Løp (1998). For tiden regnes Tykwer av mange for å være Tysklands mest spennende filmskaper. Han er fullstendig selvlært innen faget, men helt siden han lærte å gå har beina ført ham inn i kinosalens mørke der han sugde til seg alle inntrykk fra lerretet. Hva det var som inspirerte ham til å lage film om den morderiske Maria skal imidlertid være usagt.

Maria lever et kjipt liv. Hun er en middel-aldrende kvinne som fra hun så dagens lys har vært kuet og plaget av sin far. Moren døde da hun gav liv til Maria og dette har faren aldri kunnet tilgi. Faren blir etterhvert sengeliggende etter et slag og Maria gjør så godt hun kan for å tekkes den ondskapsfulle gamlingen. Forholdene for-verres imidlertid når faren tvinger henne inn i et ekteskap med en av sine svirebrødre, Heinz. Plutselig er det to menn som krever og krever. Maria har gjennom et langt liv taklet presset ved å skrive personlige brev til seg selv som hun poster bak skapet. En dag skjer det noe som får Maria til å se annerledes på framtiden. Hun kikker ut gjen-nom vinduet i gården der hun bor og forelsker seg øyeblikkelig i den vennlige naboen, en like en-som mann på jakt etter et felleskap. Samtidig raser hele bunken med brev ut på gulvet og Maria be-gynner å lese dem. Hele hennes miserable liv rulles opp og plutselig er begeret fullt. Med blodig alvor tar Maria kontroll over sitt liv for første gang.

Tom Tykwer gir oss et uroende og særegent portrett av en undertrykket kvinne. Et lite men-neske som hele sitt liv har trellet for andre, men som til slutt får mer enn nok. Filmen er mosaikk-preget og det er et stort register av filmatiske virkemidler som tas i bruk. Stemningen bygges langsomt og sikkert opp mot et forventet koke-punkt og underveis gir dette assosiasjoner til mesterregissører som Alfred Hitchcock, David Lynch og Roman Polanski. Tom Tykwer står også for musikken i filmen og mener selv dette er to områder han ikke kan skille: «Music and film, it’s one thing for me.»

Svart, svartere, svartest fra et annerledes drømmeland.

Ungareren Bela Molnar bor i USA. Han er kram-peaktig opptatt av den amerikanske livsstilen, og skifter navn til Willie. Sammen med vennen Eddie, lever han i en evig tilstand av kjedsomhet, en til-stand finansiert av pokerspill og hesteveddeløp. Stillstanden brytes idet Willie får uventet besøk av sin ungarske kusine Eva, som han motvillig må huse. Etter ti ikke helt komplikasjonsfrie dager drar Eva videre til sin tante i Cleveland. Stillstanden er igjen tilbake i Willies liv, og brytes ikke før et år senere; Eddie og Willie vinner da en stor sum penger etter å ha jukset i kortspill og tvinges til å forlate byen for en stund. De drar for å besøke Eva i Cleveland, og etterhvert tar de Eva med seg på kjøretur til Miami. Reisen til «ferieparadiset» Miami blir selvfølgelig ikke helt som den skulle.

Stranger Than Paradise er en film om frem-medgjorte mennesker i drømmeland. Den fører oss gjennom et Amerika vi sjelden får se, og er full av undertrykt og svart humor. Filmens ulike epi-soder er knyttet sammen ved hjelp av lyd og mellomtitler. Det fortelles fragmentarisk hvordan et år forløper seg for Willie, Eddie og Eva. De har en ta-det-som-det-kommer-holdning til omgi-velsene, og driver rastløse og rotløse omkring. I løpet av reisen de legger ut på begynner imidlertid en indre bevisstgjøring hos de tre, og dette kom-mer blant annet til uttrykk gjennom tørre kom-mentarer som «Did you notice, Willie, wherever we go it looks the same». Ved hjelp av enkle situasjoner og uttrykk maner Jarmusch frem ab-surde og underlige stemninger med lakonisk hu-mor og skarp observasjonsevne.

Stranger Than Paradise er en lavbudsjettsfilm, og således et alternativ til Hollywoods filmpro-duksjon både når det gjelder form, budsjett og produksjon. Produksjonen av filmen begynte med at Jarmusch fikk råfilm som var til overs etter en film av Wim Wenders. Han benyttet råmaterialet svært økonomisk, og endte opp med en film på 30 minutter som etter hvert er blitt spillefilmens første del. Jim Jarmusch hadde tidligere laget Perma-nent Vacation (1980, Bfk h-96) på 1 time og 15 minutter, men det var Stranger Than Paradise som ble hans gjennombruddsfilm. Den nyskapende regissøren og den originale filmen vakte umiddel-bart oppmerksomhet med sin gjennomførte enkel-het. Svart/hvitt-bilder, lysfølsom og kornet film samt minimalistiske billedkomposisjoner, et stille-stående, betraktende kamera, taushet og knusk-tørr humor er grunnleggende elementer i filmen. Disse elementene har for øvrig også manifestert seg i de fleste av Jarmusch’ senere filmer og er nærmest blitt hans varemerke. Med filmer som Down By Law (1986, Cin h-99), Mystery Train (1989, Cin s-94), Night on Earth (1991, Bfk h-95), Dead Man (1995, Bfk h-97) og Year of the Horse (1997, Bfk h-98) har Jarmusch vist seg som en av de mest markante independent-regissørene i USA.