En ung Kung Fu-elev er trett av voldsbruk. Han møter Ulvepiken og søt musikk oppstår. De har bånd til hver sin klan, derfor er forholdet ikke helt uproblematisk, og de må møtes i hemmelighet. Klanen han tilhører blir massakrert, noe hun får skylden for. Hun bedyrer sin uskyld, men blir ikke trodd og han dreper henne. Hun vender imidlertid tilbake, som en heks med hvitt hår.

Bruden med det hvite håret inneholder masse romantikk, action og spesialeffekter, og er asiatisk ekstravaganse på sitt beste. Historien i seg selv er ikke troverdig. Det filmen scorer stort på er de forseggjorte kulissene, spesialeffektene og fotograferingen, noe den også har fått en rekke priser for. Den vant blant annet den store fantasyfestivalen i Paris, noe som raskt vekket Hollywoods interesse for regissør Ronny Yu. Voldsestetiseringen man så ofte ser i asiatisk film er, ikke overraskende, svært fremtredende også i Bruden med det hvite håret. Men de blodige sekvensene er så usannsynlig overdrevne og stiliserte at selv de svakeste mager tåler dem. De mange og lange kampscenene bærer mer preg av dans og ballett enn kamper på liv og død. Hva som er deres egentlige berettigelse får man avgjøre selv. Karakterene kan bokstavelig talt fly, og de har en manøvreringsdyktighet de fleste fugler bare kan misunne dem, kroppsbeherskelsen er alt annet enn menneskelig. Uforglemmelig er det praktfulle siamesiske skurke- og hekseparet, som alene gjør filmen verdt å se. Og den kostelige kjærlighetssekvensen i og utenfor bassenget i Ulvepikens grotte, er en opplevelse i seg selv. Bildene, fargene og «dansen» gjør det til en estetisk nytelse å se denne filmen.

Filmens store stjerne er den formidable Brigitte Lin som setter den mannlige hovedpersonen fullstendig i skyggen. Den vakre Brigitte spiller forøvrig også i Quentin Tarantinos favorittfilm fra Hong Kong, Chunking Express (1994, Bfk h-97).

Filmer fra Hong Kong befinner seg i spenningsfeltet mellom øst og vest. På den ene siden er filmene i en viss grad tilpasset vestlige konvensjoner. På den andre siden holder de seg innenfor etablerte Hong Kong-genre eller de tar utgangspunkt i gamle kinesiske myter og tema. Et klassisk tema er reinkarnasjonen slik det skildres i Terrakottakrigeren (1990, Cin s-96) og Rouge (1987, Bfk v-91) så vel som i Bruden med det hvite håret, der selv ikke døden skiller de elskende. Det kan påstås at filmer fra Hong Kong har antatt mer vestlig form de siste tiårene, men denne tendensen har i liten grad påvirket valg av historier. Evig og umulig kjærlighet, rene hjerter og tapre sjeler er fortsatt idealer, og det finnes rikelig med myter å ta av.

Fortsatt i dag er Andy Warhols Factory-miljø omgitt av en aura av dekadense og mystikk. Man får en følelse av at her ble historie skapt, men ut fra denne virvelstorm av kreative mennsker og deres skaperkraft kom det lite som egentlig kan underbygge denne følelsen. Warhol og hans kunst, Velvet Underground, til en viss grad Paul Morrissy og ikke minst heroindronningen selv, Nico, kan man si satte vesentlige spor etter seg. Ellers er det få av disse særdeles høyt profilerte karakterene som huskes i dag. Av de interessante og talentfulle er de fleste vel dokumenterte i dag, untatt Nico. Hvor kom hun fra før Velvet Undergrounds første LP og hvor ble hun av etterpå?

Susanne Ofteringer har gjort et ekstremt grundig forarbeid, og funnet frem til en lang rekke personer som har vært en del av livet til Nico i forskjellige perioder. Sammen med bilder, filmklipp og Nicos musikk gir dette et fascinerende portrett av en høyst uortodoks artist. En modell som hatet sitt utseende, en feminin gudinne med en maskulin stemme, en skuespillerinne som var rollefiguren, en mor som hekter sønnen på heroin og en vakker dødsengel som brukte rockestjerner som groupies. Alt dette er fragmenter som tilsammen gir et bilde av et ekstremt liv. Nico Icons styrke er at den aldri tar stilling til det den formiddler, i en slags opphøyet forundring registrer den bare de medvirkendes fornekting av virkeligheten, deres uvilje mot å sverte den personen som er ansvarlig for å ha ødelagt deres liv. For det kan det ikke være tvil om, få av de mennskene som involverte seg med Nico unngikk å bli merket av det for livet. Både livsstilen og musikken hennes gir et inntrykk av en person som er styrt av en destruktiv vilje, hele tiden på grensen til å oppsøke døden. En klassisk vampyr, egentlig ikke ond, men tvunget til ekstreme handlinger av skader på sjelen. Noe tilsvarende må sønnen Ari ha kommet frem til, fordi han insisterer på at det ikke var heroinen som drepte Nico, men solen.

(Omtale: Trondheim filmklubb)

(Omtale: Kulturkanalen.no)