"Year of the Horse"
(Year of the Horse)

Jim Jarmusch er en populær regissør i filmklubbkretser. Med filmer som Stranger Than Paradise, Down By Law og Night On Earth har han oppnådd heltestatus hos mange. Her har han laget en film om en av sine egne helter: Neil Young.

Jarmusch spilte mye Neil Young og Crazy Horse under manusarbeidet til spillefilmen Dead Man. Young lot seg overtale til å komponere musikken til filmen og Jarmusch var henrykt over resultatet. Det to kunstnerne fant tonen og Neil Young ba Jarmusch lage en video til låta Big Time fra plata Broken Arrow. Til denne videoen benyttet Jarmusch kun 8mm opptak. Neil Young elsket det rå uttrykket fra 8mm filmen og dermed var ideen til Year of the Horse unnfanget.

Year of the Horse er både en konsert- og en portrettfilm der vi får servert noen av bandets beste låter som Big Time og Like a Hurricane, samt bli bedre kjent med bandmedlemmene. Filmen er estetisk preget av at den er skutt på 8mm, 16mm og video, noe som blåst opp til 35mm gir filmen en herlig rå glød. Lyden er fet nok!

Forfilm: Young Neils. Om Lars Lillo Stenbergs band Young Neils, som kun spiller Neil Young-låter.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Happy Together"
(Happy Together)

Lai og Ho var kjærester da de reiste fra Hong Kong til Argentina. Men noe gikk galt på bilturen sørover i landet. En dag drar bare Ho sin vei. Lai tar jobb som dørvakt på en tango-bar i Buenos Aires. Han forsøker å spare til flybilletten hjem. Så møter han Ho igjen. Ho har prostituert seg og havnet i slagsmål. Blodig og forslått søker han ly hos Lai. Lai slipper ham inn, men nekter å dele seng med ham. Lai kutter ut jobben som dørvakt og tar arbeid i kjøkkenet på en kinarestaurant. Der møter han Chang som han forelsker seg i. Men med Ho går det bare nedover... Den som tror at "Happy Together" er en homsefilm tar feil (selv om filmen handler om to homser). Filmen er kunst av ypperste klasse, den reneste filmmagi, begått av en av de fremste filmkunstnerne vi har i dag.

Wong Kar-Wai fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Chungking Express" (1994) og hadde også stor suksess med "Fallen Angels" (1995). "Happy Together" ble tildelt en velfortjent pris i Cannes i 1997 for beste regi. Kai-Wais nære samarbeid med fotografen Christopher Doyle og scenografen William Chang er noe av det mest spennende som har skjedd innenfor internasjonal filmkunst de senere årene. Trioen utforsker og leker med mediet så det til tider er en fryd for øyet og øret. I "Happy Together" smelter det hele sammen til pulserende filmpoesi. Filmmusikken står duoen Astor Piazzolla og Frank Zappa for, og filmen tilbyr også det som "Natt & Dag" betegner som "verdens trist-fineste tango på film".

Før "Happy Together" viser vi kortfilmen "Huset på Kampen" (Norge, 1998).

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Smaken av kirsebær"
(Ta'm e guilass)

Utgangspunktet for filmen "Smaken av kirsebær", som vant Gullpalmen i Cannes i 1997, er spørsmålet: Har mennesket rett til å ta sitt eget liv? Filmen åpner med bildene av en sortkledd mann som kjører langsomt gjennom gatene i utkanten av Teheran. Mannen tilbyr noen anleggsarbeidere penger for "en godt betalt jobb", noe de reagerer med skepsis og reservasjon på. Han trues sågar med juling. Disse første scenene i filmen har unektelig et tvetydig preg over seg; man tar seg i å tenke at hovedpersonen Badiis tilbud til mennene er av slibrig art. Men dette er ikke en film om frustrert seksualitet. Det kommer snart frem at Badii har planer om selvmord, og er på utkikk etter noen som kan begrave ham etter at det er gjort. Han har allerede gravd et hull i jorden...

En iransk film om selvmord høres nok temmelig hardcore ut. Men "Smaken av kirsebær" betegnes som en vakker og genuint sympatisk film om et vanskelig tema. I vesten er regissør Abbas Kiarostami mest kjent for trilogien "Hvor er min venns hus?" (1987), "Og livet går videre" (1992) og "Under oliventrærne" (1994). Allerede i 1969 var han med på å grunnlegge filmavdelingen ved Instituttet for intellektuell utvikling av barn og ungdom, som siden har blitt et av de mest berømte filmstudioene i Iran. Kiarostamis filmer er som regel basert på en løs grunnstruktur som han så utvikler sammen med skuespillerne. Han bruker amatørskuespillere som i stor grad "spiller seg selv" i historier som allikevel er konstruerte og regisserte. Dette skaper en fascinerende blanding av dokumentar, virkelighet og fiksjon.

Før "Smaken av kirsebær" viser vi kortfilmen "Numminen sings Wittgenstein" (Finland, 1993).

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Army of Darkness"
(Army of Darkness)

Tusen og én måter å overleve ved hjelp av motorsag.

”Army of darkness” er den tredje i rekken av ”Evil Dead”-filmer. Den åpner med en kort prolog som forklarer handlingen i de foregående filmene. Derretter fortsetter vi der film to sluttet – i middelalderen.

Vår helt Ash er blitt værende i middelalderen. I åpningen blir han slept i lenker mot kong Arthurs slott. Her holdes han fanget sammen med ”Deadites”, de samme onde vesnene han har slåss mot i to filmer. Han får heldigvis tak i motorsagen (!) sin, og kan dermed gjøre kort prosess, og redder likegodt en annen medfange, hertug Henry. Det eneste som nå gjenstår, er å reise hjem, men den gang ei. For å komme seg hjem, må han finne Necronomicon, en bok som kan hjelpe ham med reisen tilbake til hans egen tid. Men trylleord er ikke alltid like enkle å huske, og mørke krefter truer…

Sam Raimi har regissert alle de tre Evil Dead-filmene. Her har han laget noe som nærmest må beskrives som en fantasikomedie. Army of Darkness er langt fra noen klassisk skrekkfilm, men en fargerik blanding av det meste: En hær av levende skjeletter, slapstick-innslag, en vakker prinsesse og en helt som ordner opp i middelalderen med motorsag, gevær og bil! God fornøyelse!

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Hard Boiled"
(Hard Boiled)

Hong Kong. Politietterforskerne Yuen og A-Lung angriper en gansterbande. i den voldsomme skyteepisoden blir A-Lung drept. Yuen får en skarp reprimande fra sin overordnede, men blir likevel gitt et nytt oppdrag. Han dras nå inn i et komplisert spill i Hong Kongs underverden, der det er uklart hvem som er gangstere og hvem som er politi-infiltratører. Yuen finner etter hvert ut at en av gangsterbossene skjuler et stort våpenlager på sykehuset han eier. Scenene som til slutt utspiller seg her, er filmens ubestridte høydepunkt.

Hard Boiled er raffinert, og de uttallige skytesekvensene er perfeksjonistisk koreografert. Filmens karakterer står nesten aldri i ro når de skyter; de løper, hopper og dukker mens kulene vever intrikate mønstre i sprengte kropper, vinduer, møbler og alskens flyvende gjenstander. Woo benytter slow motion i utstrakt grad for å understreke destruksjonens eleganse og pyroteknikkens rå kraft. Filmens musikallignende koreografi og dens gjennomgående rytmiske karakter, mer enn antyder at den har basis i en destruksjonsestetikk, der skytevåpen og sprengstoff blir hyllet for sin egen skyld. I en scene som illustrerer dette løper to karakterer på hver sin side av en glassvegg og skyter hemningsløst mot hverandre. Ingen av dem blir skadet, men glassveggen splintres i knas på estetisk vis.

Hard Boiled er på en måte helhetlig gjennomført ved at den i en viss forstand aldri forlater sitt tegneserie-aktige voldsunivers, til fordel for en mer realistisk voldsskildring. dette gjør filmen mindre problematisk, og vår nytelse av dens rå vold og mange eksessive skytesekvenser blit uten bismak.

Dette høres kanskje kjent ut? Regissørene bak fjorårets hitfilm Matrix er store fans av John Woo.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Irma Vep"
(Irma Vep)

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Pasolini - en italiensk forbrytelse"
(Pasolini - un delito italiano)

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Guds komedie"
(A comédia de Deus)

Guds komedie er ei burlesk fortelling om en middelaldrende iskremselger, Joao de Deus (spillt av Max Monteiro, et psevdonym for regissøren), som deler sin tid mellom iskrembaren ”Paradiset” og en enslig tilværelse hjemme i leiligheta. Der pleier han sin fetisjistiske hobby – å samle på kvinnelige kjønnshår som han limer inn i et stort album, ”Tankenes bok”, med forskjellige poetiske sitater og kommentarer skrevet ved siden av.

Joao søker det perfekte. Han vil lage verdens beste is – Paradisisen. Det blir etter hvert klart at fabrikasjonsmetodene som benyttes ikke er helt tradisjonelle. De unge pikene som arbeider i iskrembaren blir veiledet av sjefen slik at de kan ivareta den offentlige hygiene på forsvarlig vis. Han blir aldri lei av å minne dem om at de en dag skal bli mødre. Instruksjonen av jentene er mer enn opplæring i å lage iskuler – den er et kall for Joao. Også i svømmehallen og hjemme hos ham foregår det leksjoner.

Men idyllen i paradiset trues av at eieren – en tidligere prostituert ved navn Judite - ønsker å slå seg sammen med en fransk produsent. Dette misliker Joao sterkt, og gjør sitt for å forpurre planene. Filmens helt kjemper mot forflatninga og ensrettinga i samfunnet – men han må tåle harde slag for sin standhaftighet.

I beste absurdiske tradisjon fra spansk og portugisisk film rusler Joao de Deus gjennom tilværelsen og framprovoserer det ene komiske opptrinnet etter det andre.

Det finnes også handlaget iskrem, og selv om man kanskje må betale litt mer for den, er den verdt prisen.

Kortfilm for kvelden; Avsporing.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Malteserfalken"
(The Maltese Falcon)

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Jeanne d'Arc"
(La passion de Jeanne d’Arc)

”Det som interesserer meg – og dette kommer før teknikk – er å gjenskape følelsene til personene i filmene mine.” - Carl Th. Dreyer.

Det var med Jeanne d’Arc den danske regissøren Carl Theodor Dreyer nådde den helt store verdensberømmelse. Filmhistorikere verden over pekte i 1958 filmen ut til en av de tolv beste filmer gjennom tidene. Og siden har den pleid å toppe slike lister. Jeanne d’Arc er altså en av historiens største klassikere – nevnt og studert i utallige bøker og tidsskrifter.

Filmen består nesten utelukkende av nærbilder. Og disse nærbildene er så talende i uttrykk og indre liv at de gjør omtrent de mellomliggende tekstene overflødige. Betegnende har Jeanne d’Arc blitt karakterisert som den siste stumfilm og den første talefilm. Filmen er også nesten konsekvent filmet i froskeperspektiv, noe Dreyer har gjort for å få publikum til å vise en viss ydmykhet overfor det de ser.

Jeanne d’Arc forteller om den franske helgen og nasjonalhelt av samme navn. Hun vokste opp under hundreårskrigen med England og så det som sitt kall å redde franskmennene. Hun klarte å få med seg den franske kongen til flere seire, men ble fanget og stilt for retten. Der ble hun dømt av franske prester og teologer til å brenne på bålet. Filmen er bygd opp etter den antikke tragediens regler om tidens, stedets og handlingens enhet. Filmen utspiller seg innenfor 24 timer, stedet er borgen i Rouen, og handlingen er selve rettsprosessen og dens følger.

Luc Bessons splitter nye film om Jeanne d’Arc kommer nok snart til Kirkenes. I den forbindelse er vi svært stolte av å ha fått tak i en av de aller første filmene om den berømte franske kvinnen. Det ligger over sytti år og usannsynlig mange tekniske framskritt mellom filmene: Få med deg begge to og døm selv.

Forfilm: Roman Polanskis eksamensfilm To menn og et skap.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Tyven"
(Vor)

Høsten 1952. Seks år gamle Sanja og hans unge mor, Katja, er på vei med tog gjennom et kaldt og fattig Russland. Den unge enken og hennes sønn strever for å overleve, finne husly og nok å spise. En flott og galant ung offiser i uniform ved navn Toljan, går ombord i toget. Han blir umiddelbart tiltrukket av Katja og forfører henne. De tre slår seg sammen. Til og begynne med hater Sanja morens nye elsker, men etter hvert blir Toljan den farsfiguren gutten så sårt trenger. Det kommer derfor som et sjokk for mor og sønn når de oppdager at Toljan gjør innbrudd og stjeler hos folk, forkledd som soldat.

"Tyven" legger stor vekt på å skildre forholdet mellom Toljan og unge Sanja. Denne delen av historien skal være inspirert av selveste Josef Stalin og hans kalde forhold til sin stesønn Jakov, som døde i tysk konsentrasjonsleir i 1943 uten at faren gjorde noe for å redde ham. "Tyven" har flere interessante poenger, men gjør sterkest inntrykk som realistisk oppvekstskildring.

Regissør Pavel Chukhrai fikk en fortjent Oscar-nominasjon i klassen beste utenlandske film for "Tyven", som var hans første film siden 1986. Filmen er lagd i klassisk russisk stil med litt bleke farger i bildene.

Hovedrolleinnehavernes spill betegnes som meget sterkt. Vladimir Masjkov (Toljan) er en russisk utgave av Antonio Banderas, og Jekaterina Rednikova er minst like flott som Katja. Men mest av alle imponerer lille Misja Filipsjuk i rollen som Sanja. Hans innsats er også i Oscar-klassen.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Andrej Rubljov"
(Andrej Rubljov)

Denne russiske filmen handler om den legendariske ikonmaleren Andrej Rubljov og hans virke i en tid fylt av blod, vold og brå død. Rubljov levde på 1400-tallet, en dramatisk epoke i Russlands historie, en tid som var preget av indre forfall og invasjon utenfra.

Vi vet lite om selve personen Andrej Rubljov, som tilfellet er med de fleste middelaldermennesker. Det vi vet er at han var munk og at hele hans virksomhet fant sted i kirkens tjeneste.Videre vet vi at hans freskomalerier utgjør et høydepunkt i den ortodokse kirkes kunst. Men mennesket Andrej Rubljov ligger for en stor del i mørke for oss. Andrej Tarkovskijs versjon av hans liv må derfor ses som en personlig og subjektiv fortolkning.

Tarkovskij har ikke bare valgt tid og hovedperson ut fra historisk interesse, han legger stor vekt på Rubljovs funksjon som symbol og som uttrykk for allmenne og tidsbestemte problemstillinger. Tarkovskij viser oss også kunstneren og mennesket Andrej Rubljov, en from og idealistisk munk, som mister sin tro på menneskenes og kunstens eksistensberettigelse under inntrykket av tidens ufattelige råskap. Fyrstene kjemper innbyrdes mens de undertrykker, piner og dreper sine undersåtter. Kirken skremmer sine medlemmer med groteske helvetesvisjoner og mishandler og myrder de som ikke deler dens tro. Folket vender i ufølsomhet ryggen til andres lidelser, angir og baktaler hemningsløst sine medbrødre for å fremme sine egne mål.

På tross av dette noe dystre bakteppet er dette en stor og vakker film som ofte opptrer på filmkritikernes best of-lister. Per Haddal i Aftenposten omtalte filmen som en ’skjønnhetsåpenbaring’ da den gikk på norske kinoer i 1979. Når Ingmar Bergman i tillegg har uttalt at Andrej Tarkovskij er vår tids viktigste regissør er det vel lite som skulle tale for å sitte hjemme denne dagen.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Sema & Johanna - en roadmovie"
(Selma & Johanna - en roadmovie)

Selma og Johanna er ti år gamle og bestevenninner. De går i samme klasse, men frøken vil tvinge Johanna til å gå fjerdeklasse om igjen fordi hun ikke følger med i timene. Da bestemmer Johanna seg for å klage frøken inn til Europadomstolen. Problemet er bare at domstolen ligger i Strasbourg i Frankrike, så da er det bare en ting å gjøre; Johanna rømmer sammen med Selma med Strasbourg som mål! På veien gjennom Sverige får jentene hjelp av to knallharde amcar-brødre i en tøff gammel Pontiac, men jakten på rettferdighet blir etterhvert et kappløp med tiden. Hakk i hæl på de to rømlingene er både politiet og Johannas pappa.

"Selma & Johanna - en roadmovie" er en frisk og utradisjonell film om to tøffe jenter som bestemmer seg for å ordne opp på egen hånd. De røsker kraftig opp i omgivelsene sine, og er et verdig svensk svar på den amerikanske roadmovien "Thelma & Louise". Man skal ikke finne seg i alt her i livet!

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Freakin' Beautiful World"
(Sairaan Kaunis Maailma)

Vi befinner oss i Helsinki. Livet går sin vante gang og ungdommen venter på helgas rave-party som holdes i en nedlagt lagerbygning nede ved havna. Vi møter tre tenåringer: Ippe, Papu og Mia. Ippe bor hos moren sin Tarja, som ikke har spesielt god innsikt i hva sønnen foretar seg. Mia er en av dem "som er bedre enn legene på å vurdere dosene" og nå har hun blitt kastet ut av hjemmet som følge av dop-bruk. Papus' mor har store alkoholproblemer, noe som gjør det vanskelig å holde familien samlet. Hun ser hverken Papus' vanskeligheter eller ønsker om et annet liv. Alle de tre ungdommene har vriene forhold til foreldrene sine, men samtidig har de hverandre å stole på.

"Freakin' Beautiful World" er allerede utropt til en av de mest spennende ungdomsfilmer i 1998, og sammenligningen med "Trainspotting" (Danny Boyle, 1996) er åpenbar, både i tematikk så vel som i den ydmyke og lite moraliserende tonen i filmen, som er regissør Jarmo Lampelas spillefilmdebut. Den energiske historien i "Freakin' Beautiful World" formidles med sterke virkemidler av lys og farger, blandet med heftig og funky musikk. Samtidig er den et aktuelt manifest om ungdom og ulike problemstillinger de må takle i en av Nord-Europas hovedsteder i 1998. "Freakin' Beautiful World" er en pulserende og cool film du ikke må gå glipp av!

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Stella Polaris"
(Stella Polaris)

Knut Erik Jensen trenger ingen nærmere presentasjon. Med filmene Brent av frost og Når mørket er forbi har han markert seg som en av norges fremste regissører. Stella Polaris er hans første spillefilm og som hans senere produksjoner tar den sitt tema fra Jensens hjemfylke Finnmark. Filmen er spilt inn på det nedlagte fiskeværet Sandvikvær i Måsøy kommune.

Det er fremfor alt to elementer som gjør Knut Erik Jensens filmer til mer enn lokale livsskikk-skildringer. Det ene er mennesket i sentrum for omgivelsene; hvordan det enkelte menneske opplever på kropp og sjel det omgivelsene utsetter det for. Det menneskelige element blir understreket og utvidet gjennom det andre som er typisk for hans filmer: Formen. Knut Erik Jensen har alltid vært opptatt av å si ting, fortelle dem på en annen måte.

Handlingen i Stella Polaris strekker seg gjennom perioden fra 1939 og opp til nåtid. En kvinne (Anne Krigsvoll) vender tilbake til det nedlagte fiskeværet hvor hun er oppvokst. Fiskeværet ligger i ruiner, bygningene er tomme skall uten tegn til menneskelig aktivitet. På sin vandring gjennom ruinene gjenopplever hun barndommen i erindrings form. Barndommen er en lykkelig tid med arbeid, sorg og glede, det var fisk i havet og kjærligheten blomstret. Men krigen kommer med okkupasjon, tysk brutalitet, varemangel. Okkupasjonen ender med tvangsevakueringen. Fiskeværet brenner. Minner ble lagret og svidd inn i dem som opplevde det for alltid.

Knut Erik Jensens film er en politisk fabulering over hvordan livet arter seg på det indre plan når alle kjente ytre forhold rives vekk og man til slutt står tilbake bare med sitt eget univers. I denne ensomheten som da følger vil man kunne befinne seg hvor som helst i verden som flyktning; menneskets status når alle de grådige har forsynt seg med sitt!

Det var med innspillingen av Stella Polaris at Knut Erik Jensen startet sitt samarbeid med fotografen Svein Krøvel. I denne dialogfattige og poetiske filmen, hvor det er bildene som bærer historien fram, ser vi hvorfor de fremdeles samarbeider.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)