"Freaks"
(Freaks)

På sirkus: Dvergen Hans forelsker seg i den vakre trapesartisten Cleopatra. Hun gifter seg med han, til tross for at hennes egentlige utkårede er muskelmannen Hercules. Det handler om pengene til Hans, en formue Cleopatra vil arve etter at dvergen har dødd av “naturlige” årsaker... Men Cleopatra og Hercules rekker aldri å rømme fra sirkuset.

Freaks ble en av de mest kontroversielle filmene på 30-tallet, i en tid da horror sto høyt i kurs. I 1931 hadde Universal begynt å skape sitt seinere legendariske rykte som “home of horror” i Hollywood. I det året kom både James Whales Frankenstein og Tod Brownings Dracula. Deres suksess førte til at også andre studioer ville prøve seg på den svært lukrative genren. Dermed ble Browning året etter engasjert av MGM, studioet som ga han full kunstnerisk frihet for hans neste film. Noe de skulle komme til å angre på.

Freaks er en variasjon av det så velkjente “Beauty and the Beast”-temaet, men en variasjon som ble for sterk for 30-tallets publikum. Mens man godt kunne tåle Frankenstein-masken (med den egentlig ikke så stygge Boris Karloff bak) og den fryktinngytende Dracula-presentasjonen av Bela Lugosi, ble virkeligheten altfor heftig. Browning hadde engasjert mennesker med kroppslige deformasjoner som skuespillere, virkelige “freaks” som var en attraksjon i den tidas sirkusforestillinger, men tydeligvis ikke på kino. MGM prøvde alt for ikke å bli assosiert med filmen. Etter å ha klipt bort en halvtime (som dessverre er tapt) solgte de den til en annen produsent. De tilføyde en prolog der man nesten unnskyldte seg det skrekkelige syn publikum ville bli utsatt for. Heller ikke dette kunne forhindre at Freaks straks ble totalforbudt i flere land. Dermed lå filmen i arkivene i over 30 år, før den ble gravd ut igjen - for så å oppnå kultstatus. Dette er ikke nødvendigvis en horrorfilm, til tross for at den ender med en del skrekk. Browning snur på en overbevisende måte temaet på hodet: Han legger mye varme i sin visning av solidariteten blant de anormale” i sin kamp mot ondskapen hos de vakre. Forholdet mellom the beauty og the beast blir ikke det man trodde det var.

(Omtale: Tromsø Filmklubb)

"The Last Days of Disco"
(The Last Days of Disco)

The Last Days of Disco foregår rundt en Disco-klubb i midten av New York på begynnelsen av åttitallet. Det er vanskelig å si så mye om handlingen i denne filmen -- rent bortsett fra at folk danser, politiet endevender en klubb og noen få r et mindre hyggelig utbrudd av herpes simplex B -- for filmens kjerne er faktisk skravling.

The Last Days of Disco smuglytter vi til en intens og overdrevent selv-bevisst gruppe elite-collegestudenters ustoppelige disseksjon av de viktigste tingene i verden. Og siden lite er viktigere i verden enn deres egne liv, kan det se ut til at de bruker mer tid på å snakke om livene sine enn de bruker på å leve dem. Gruppens yppersteprest er Des. Han jobber som nestsjef i en klubben, og han kan snike medlemmene av vennekretsen sin inn gratis, noe som gjø r ham til en gud. Til gjengjeld må de utstå å hø re på gryntingen hans om sin selvpåståtte og enestående viktighet. Sentrum i filmen er likevel ikke Des, men de to pene, unge damene Alice og Charlotte. De jobber i et forlag, for de mener at det er viktigere å selge bøker enn å selge sko. De er svært fornuftige og kvier seg for å kaste seg ut i discofeber-gryten og bli kokt levende. De balanserer på kanten, men er lite villige til å ta sjanser, og i stedet snakker de ustanselig mens filmen følger med på deres diskusjoner om hvorvidt de skal stupe ut i livet. Så nå r Alice møter en kjekk advokat, som samler på Onkel Skrue-tegneserier, prøver hun fåfengt å utgi seg for å være en mer populær person enn den hun egentlig er, bare for å bli dumpet etter en kveld. Sakte, men neste umerkelig, få r The Last Days of Disco farten opp: hvert av livene som beskrives nå r et vendepunkt, nemlig den forvirrende tiden som kalles "begynnelsen på det voksne liv", og de lærer faktisk at å være voksen ikke nødvendigvis involverer å gå på disco.

Filmen er en romantisk komedie av det smarte og intellektuelle slaget, og den inneholder er, ikke overraskende, mye musikk. Regissøren Stillmann overdriver imidlertid ikke, stille og taktfull som han er, og det er nettopp det lavmælte som blir filmens styrke, til tross for den dunkende discomusikken. Stillman er blitt utropt av enkelte filmkritikere til "den ironiske klassens Balzac" og "en Dickens av mennesker med for mye indre liv" -- hva nå enn det måtte innebære. Han er alltid underholdende, og denne filmen er på sitt eget vis et epos som forsøker å oppsummere en generasjon som snubler mot sitt kollektive livs første krise, nemlig den totale kollaps av seksuell varsomhet under en tiår-lang, kokaindrevet og sanseløs fest.

(Omtale: Blindern Filmklubb)

"Harry - bit for bit"
(Deconstructing Harry)

På randen av et nervøst sammenbrudd stormer Lucy (Judy Davis) inn i leiligheten til Harry Block (Woody Allen) med de alvorligste hensikter. Harrys tidligere svigerinne er rasende over at han har brukt deres hemmelige forhold som råstoff til sin siste bestselgerroman.

Med pistol i hånden er Lucy rede til å drepe Harry for hans skriverier. Slik er livet for Harry og alle han møter på sin vei gjennom livet: Nevrotisk, hysterisk, selvransakende - og livsfarlig. Harry er middelaldrende, umoden og har et motstridende forhold til det store persongalleriet av familie, ekskoner, elskerinner og prostituerte han omgir seg med. I hverdagen gjør de ham til en plaget kunstner, men som romanfigurer har de gitt Harry berømmelse og gode inntekter.

I tur og orden blir Harrys venner til fiender. Selv ser ikke Harry problemet, og benekter at romanene er avtrykk av virkeligheten. Men gradvis blir Harrys liv vevd sammen med bøkene, og han får store problemer med å skille fantasi fra virkelighet. Til sist kommer Harry til helvete - eller er det et av hans "andre jeg" fra bøkene som møter Djevelen, i vennen Larrys (Billy Crystal) skikkelse?

(Omtale: Sandrew Metronome)

"Småen"
(The Kid)

Småen var Chaplins første langfilm, og er vel kanskje den mest rørende av alle filmene hans. I skildringen av den lille guttens fattigslige oppvekst ligger det trolig mye av Chaplins egen barndom fra London. Det som gjør mest inntrykk i filmen er imidlertid de intense og uttrykksfulle øyeblikkene mellom Chaplin og barnestjernen Jackie Coogan.

Selve historien er enkel. En mor - hvis eneste synd var å bli mor - etterlater sitt barn som blir funnet av Charlie. Han tar rollen svært alvorlig, og snart er "far" og sønn involvert i en blomstrende forretning som glassmakere. Småen knuser vinduene og Charlie reparerer dem. Etterhvert kommer barnevernet på sporet av den lille familien, og etter mye dramatikk innser barnemoren at småen er hennes sønn. Hun har nå blitt rik og vil ha sitt fortapte barn tilbake, og utlover en stor belønning. Plutselig er alle ute etter å skille Landstrykeren og småen.

Bak produksjonen av Småen lå det minst like mye dramatikk som i filmen. Chaplin var i ferd med å skilles fra sin unge kone, og advokatene hennes kvesset knivene. De ville blant annet ta pant i filmen han holdt på med som en del av skilsmisseoppgjøret. Chaplinbrødrene klarte med et nødskrik å berge filmen unna slik at den kunne fullføres. Etter at skilsmissen endelig var ferdig roet Chaplins privatliv seg for en stund. Han tok en nostalgisk tur til hjemlandet, bare for å oppdage at alt hadde forandret seg og at hans store ungdomskjærlighet Hetty Kelly var død.

(Omtale: Arthaus)

"Luna Papa"
(Luna Papa)

Luna Papa er en fantastisk og komisk reise gjennom det ville landskapet i Sentral-Asia. Her får du innblikk i en fremmed og eksotisk kultur. Gå og se noe helt utenom det ordinære! Luna papa fikk Juryens pris på Bergen Internasjonale Filmfestival.

I en liten landsby ikke langt fra Samarkand i Sentral Asia, bor den eksentriske Bekmourdova familien: Den 17 år gamle Mamlakat bor sammen med sin far Safar og broren Nasreddin. Nasreddin sliter med de psykiske ettervirkningene av sine opplevelser under Afghanistankrigen.

I dette lille, forlatte hjørnet av Sentral Asia råder lovløsheten. Stedet er oversvømt av skitne gangstere, småskurker og andre tvilsomme individer. Politiet er ubrukelig, så lov og orden opprettholdes av en gruppe gamle soldater som kjører rundt i en utbrukt tanks.

Mamlakat drømmer om å bli en berømt skuespiller, og hun tilbringer all sin fritid i nærheten av teateret. I løpet av en forhekset fullmånenatt lar hun seg forføre av en mystisk ukjent. Den selverklært skuespilleren som hevder han er en nær venn av Tom Cruise forsvinner så snart han har gjort henne gravid.

Sammen med sin venninne, Sube, reiser Mamlakat til en nærliggende by for å ta abort. Men i det legen skal til å utføre inngrepet, dør han. Khabibulla, Mamlakats ufødte barn overlever.

Mamlakat betror sin far at hun er gravid. Farens umiddelbare reaksjon er at familieæren har blitt krenket, og han krever oppreisning. Sammen med Mamlakat og Nasreddin, drar han på leting etter barnets far. Den underlige trioen snubler av gårde, fra den ene merkelige situasjonen til den neste. De saumfarer hvert eneste teater de kommer over, de havner i en nervepirrende biljakt der politiet jager en illegal blodgiverbuss, før de nesten blir kidnappet da en gangstergjeng blander romnummerne på en hotell i Samarkand.

LUNA PAPA er en original fabel fra fjerne Samarkand. Filmen har vunnet flere priser på internasjonale festivaler og senest Bergen Internasjonale Filmfestival, BIFF der juryen uttalte: "Vi falt for den burleske humoren, den magiske realismen og de varme skildringene av mennesket".

(Omtale: Kommunenes Filmcentral)

"The Ladykillers"
(The Ladykillers)

Ealing Studios er et begrep innen britisk film, til tross for sin relativt korte levetid. Selskapet ble stiftet i 1938, og produserte de neste ti årene storstilte drama og mengder med krigsfilm. I 1949 kom studioet litt tilfeldig til et veiskille. Dette året ble det laget tre komedier som skulle gjøre studioet kjent over hele verden. Frem til det ble kjøpt opp av BBC i 1956, etablerte britiske Ealing Studios seg som storleverandør av velspilte, velskrevne og underfundige komedier. Det ble selve eksponenten for den karakteristiske britiske understatement-humoren. Både selskapets første og siste komediesuksess ble laget av Alexander Mackendrick - legendariske Whisky Galore i 1949, og The Ladykillers seks år senere.

The Ladykillers er karakterisert som tidenes beste britiske komedie. Den ble nominert til Oscar for beste manus i 1955, og tok en rekke priser under britenes egen «Academy Award»-utdeling samme år. Størst hyllest fikk 77 år gamle Katie Johnson, som stakk av med prisen for beste kvinnelige hovedrolle. Hun gjør en aldeles uforglemmelig fremstilling av Mrs. Wilberforce, en gammel dame som bor alene med sin snakkende papegøye. Hun er en søt, eksentrisk liten dame av høy moral, som fordriver tiden med å stelle i huset. Utover det har hun regelmessige tebesøk av venninnene sine, og like faste turer til den lokale politistasjonen for å berette om hva naboene gjør. Mrs. Wilberforce er en ordentlig dame, og vil gjerne forsikre seg om at menneskene rundt henne ikke gjør noe ulovlig. Hver gang forsikrer de humrende politibetjentene henne om at alt er i skjønneste orden.

En dag dukker musikkprofessor Marcus opp på døren. Han vil gjerne leie et rom som Mrs. Wilberforce har annonsert. Straks etter at Marcus flytter inn, kommer musikerne i strykekvintetten hans for å øve. Mrs. Wilberforce blir litt bekymret ved synet av dem, men roer seg straks de liflige tonene strømmer ut fra loftsværelset. Riktignok fra en grammofonplate, men det Mrs. Wilberforce ikke vet, har hun ikke vondt av. For professoren og hans kumpaner er nemlig ikke musikere, men bankranere som planlegger et kupp. Kuppet går etter planen, men det å komme seg vekk fra Mrs. Wilberforce’ hus med musikkoffertene full av penger viser seg lettere sagt enn gjort.

The Ladykillers er av den typen film som ikke lages lenger. Manus, replikker, gags, detaljer, og ikke minst valget av skuespilllere - her stemmer alt. Rollelisten består utenom Katie Johnson av en like fantastisk Alec Guiness i rollen som Marcus, samt en meget ung Peter Sellers som bandemedlemmet «One-Round».

(Omtale: Bergen Filmklubb)

"Livets tog"
(Train de vie)

Landsbyidioten Schlomo har imidlertid et forslag: la oss kjøpe et tog og deportere oss selv, til Palestina. En vill idé, kan den i det hele tatt lykkes?

De planlegger at på det falske deportasjonstoget må landsbyfolket selv spille såvel tyskere, offiserer og soldater, som togpersonale og deporterte. Med toget kan de passere sperringene og de tyske frontlinjene for å komme seg til Det Lovede Land - Eretz Israel - via Sovjetunionen.

I hemmelighet forbereder hele landsbyen seg så fort de kan på den store ekspedisjonen. Ikke-jødene i nabobyen må ikke lukte lunten og sladre. Tyske uniformer blir sydd, skomakerne lager ridestøvler, hjelmer støpes. En lærd slektning kommer for å undervise jødene i å snakke tysk uten jiddisch-aksent, og en kommunistisk fetter i hovedstaden febrikerer falske, tyske ausweis. Mat til hele reisen blir laget, og toget bygges opp vogn for vogn.

Så en natt, når det gamle lokomotivet endelig er pusset skinnende blankt, kan toget dra avgårde. Som en ekte Noas ark står toget klar til å redde landsbybefolkningen fra undergangen.

Livets tog vs Livet er vakkert:
Da regissøren Radu Mihaileanu på filmfestivalen i Sundance ble spurt om å kommentere likhetene mellom Livets tog og Roberto Benignis Oscar-vinner La vita e bella - Livet er vakkert, kunne Mihaileanu fortelle at han et par år tidligere hadde sendt Livets tog-manuset til nettopp Roberto Benigni, med tanke på å få ham til å spille hovedrollen som den lille mannen konfrontert med det store Holocaust. Til svar fikk han at Benigni dessverre var opptatt med andre prosjekter og ikke kunne ta rollen. Overraskelsen ble derfor stor da Mihaileanu ikke lenge etter fikk se Benignis nye film. Enten hadde Benigni et nesten identisk manus på gang før han leste Mihaileanus manus, eller så hadde Benigni latt seg inspirere voldsomt av Livets tog. Kopi eller inspirasjon?
Se filmen og døm selv!

(Omtale: Arthaus)

"The Straight Story"
(The Straight Story)

I THE STRAIGHT STORY, overrasker David Lynch med en hjertevarm og stillferdig skildring av en gammel mann som krysser USA med en gammel gressklipper. Richard Farnsowrth ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle.

I denne rørende og stillferdige filmen tegner regissør David Lynch et lyrisk portrett av en gammel manns reise på tvers av Amerika. I 1994 kjørte 73 år gamle Alvin Straight med traktor fra Iowa til Wisconsin for å treffe sin bror Lisle, som han ikke har sett på mange år. På veien treffer han mange forskjellige mennesker, alt fra tenåringer på rømmen til en gammel veteran fra andre verdens krig. Med sine enkle historier gjør Alvin sterkt inntrykk på disse karakterene som farger hans pilgrimsreise.

I rollen som Alvin Straight finner vi Richard Farnsworth. Oscarvinner Sissy Spacek spiller hans datter Rose og Harry Dean Stanton spiller broren Lisle.

THE STRAIGHT STORY innleder ett nytt kapittel i David Lynchs allsidige karriere. Tdligere har Lynch vært mest kjent som en kultfilmregissør med produksjoner som blant annet, ELEFANTMANNEN, BLUE VELVET og WILD AT HEART som han forøvrig vant en gullpalme i Cannes for. Etter floppen TWIN PEAKS, kom Lynch med roadmovien LOST HIGHWAY i 1997.

(Omtale: Kommunenes Filmcentral)

"Alt om min mor"
(Todo sobre mi madre)

Den natten hun venter på sykehuset og håper at sønnen skal leve videre, blar hun i notatboken han alltid bærer med seg. Den gryende forfatteren skriver om bildene han hadde funnet blant Manuaelas private saker. Alle var revet i to. Faren min, antagelig, skriver Esteban, som føler at livet hans mangler den samme halvparten. "Jeg vil møte ham. Jeg bryr meg ikke om hvem han er, eller hvordan han behandlet moren min. Ingen kan nekte meg den retten."

(Omtale: Sandrew Metronome)

"Ondt blod i vesten"
(C'era una volta il West)
(Engelsk tittel: Once Upon a Time in the West)

Allerede i åpningsscenen er det klart at dette er mer enn en tanketom "shoot-em-up"-western. Tre revolvermenn, erketypiske "bad-ass"-typer, kommer til en øde togstasjon. Det er ingen der, bortsett fra en halvtomsete stasjonsmester og en taus indianerkvinne. Det er helt stille, bortsett fra knirkingen i en vindmølle og lyden av en vanndråpe som faller på den blanke skallen til den ene gunslingeren. Flere minutter passerer, så hører vi en hvinende togfløyte. Toget stanser på stasjonen, men ingen passasjerer går av. De tre mennene ser på hverandre i villrede, og begynner å gå bort. Så hører vi toner fra et enslig munnspill. På den andre siden av sporet står Charles Bronson, The Man with the Harmonica. En kort samtale, en kjapp skuddveksling og etterpå ligger fire menn på perrongen. Det er kun en som reiser seg.

Handlingen utspiller seg i siste halvdel av forrige århundre, da jernbanen strakk seg stadig lenger utover det nordamerikanske kontinent. Vi følger familien Mc Bain, som er i ferd med å grunnlegge stedet Sweetwater, og kapitalisten Morton, som bygger jernbanen og har samlet en gjeng banditter til å gjøre de ubehagelige jobbene (som å utrydde familier som hindrer jernbanens fremdrift). Med tilknytning til begge hendelsesforløpene står filmens hovedperson, Harmonica, en mystisk person hvis motiver er ukjente. ONDT BLOD I VESTEN er selvsagt en røverhistorie god som noen, men den skarpe analysen av den aktuelle epoken i USAs historie, kritikken av kapitalismen og den spenstige foretellerformen, gjør filmen til noe mer. Med det rike visuelle uttrykket, barokk dekor, virtuost fotoarbeid og Ennio Morricones effektfulle musikkomposisjoner, fremstår ONDT BLOD I VESTEN som den fullendte westernfilmen.

(Omtale: Sør-Varanger filmklubb)

"Rottefangeren"
(Ratcatcher)

En gripende og sår film, intens og fæl, men samtidig lyrisk lysende. Denne debutfilmen var en av fjorårets mest oppsiktsvekkende filmer.

Vi møter den 12 år gamle gutten James og hans familie som bor i en skitten liten leilighet i Glasgows fattigste strøk. Året er 1973 og det er søppelstreik. James sliter med skyldtanker etter at hans beste venn druknet og føler at familiens ulykkelige situasjon er hans feil. Filmen utforsker den unge guttens følelse av isolasjon og angst og hans hemmelige vennskap med en 14 år gammel jente som gir tjenester til skolens gjeng.

Om regissøren:
Lynne Ramsay er født i 1969 og har laget flere prisbelønte kortfilmer. For Small Deaths (1995) vant hun Grand Jury Prize under Cannesfestivalen. Hennes neste kortfilm Kill the Day (1996) vant juryprisen under kortfilmfestivalen i Clairmont Ferrand i Frankrike. Og hun vant nok en Cannes Grand Jury Prize med sin foreløpig siste kortfilm, Gasman (1997).

Rottefangeren er hennes spillefilmdebut.

(Omtale: Arthaus)

"Speil"
(Zerkalo)

Speil er en labyrint av gåtefulle bilder nærmere drøm enn virkelighet. Filmen bygger delvis på Andrej Tarkovskij sine egne barndomsminner. For å skape den riktige atmosfæren bygde han en kopi av sitt eget barndomshjem på tomten der det en gang hadde stått. Ikke nok med det , et år før filminnspillingen sådde han bygg på en eng utenfor huset. Slik hadde det nemlig også vært da han var barn. Tarkovskij sin trang til perfeksjonisme handler ikke først og fremst om å rekonstruere en ytre virkelighet. Han mente denne fremgangsmåten var nødvendig for å få et best mulig utgangspunkt for å utforske sin egen barndom. Og Speils poetiske og symbolladete bilder bærer i seg et nærmest dybdepsykologisk uttrykk. Men filmen går likevel utover Tarkovskijs private univers. Den gir også et bilde av 40- og 50-tallets Sovjet og noen av de menneskene som levde der Dette aspektet av filmen forsterkes ved bruk av gamle flmaviser.

I Speil får vi aldri se fortellerens ansikt. Vi hører kun hans stemme. Fra denne fortellerpossisjon gir vi oss ut på et streiftog i den synlige virkeligheten.På lydsporet hører vi også arkivopptak av Andrejs far, Arsenyl Tarkovskij , som leser sine egne dikt. Både diktene og fortellerens egen stemme er med på å gi bildenes drømmeaktige og nostalgiske karakter. De hyppige henvisningene til det ubevisste gir seg også utslag i filmens dramaturgi. Handlingen utspiller seg på flere tidsplan uten noen klar kronologisk rekkefølge. Et eksempel på filmens tvetydighet er at både fortellerens mor og hustru spilles av den samme skuespilleren. Filmens komplekse fortellermåte førte til at Tarkovskij ble anklaget for elitisme av representanter for Sovjet-systemet. Filmen fikk også begrenset distribusjon.

Speil er en film som krever konsentrasjon fra tilskuerens side. Den er blitt sammenlignet med kubistisk malerkunst, hvis mål er å skape illusjonen om tre dimensjoner på et to-dimensjonalt lerrret. Andre har ment at filmen best kunne oppleves på samme måte som man studerer et speilbilde. Enten ved å gå mot speilet og hente frem små bruddstykker. eller ved å trekke seg tilbake og betrakte samspillet av elementene.

Andrej Tarkovskij skrev flere manus til Speil før han var fornøyd. Filmen ble også klippet om nærmere tyve ganger før den var ferdig. Arbeidet munnet ut i en overveldende film. Den åpner ikke bare opp dører til Tarkovskij sin barndom, men har også kraft i seg til å sende tilskueren på sin egen odysse tilbake i tid. Nærmere magi kommer du kanskje ikke i en kinosal.

(Omtale: Trondheim Filmklubb)

"Ronja Røverdatter"
(Ronja Rövardotter)

Vi presenterer sesongens store familiebegivenhet, Ronja Røverdatter. En vakker, spennende, klok og morsom eventyrhistorie, forankret i nordisk natur og i livsvisdommen til Astrid Lindgren.

Filmen handler om røverhøvdingdatteren Ronja, som 10-11 år gammel må ut i skogen på egen hånd, lære å vokte seg for villvettene og grådvergene, for helvetesgapet og den ville fossen. En dag møter hun Birk, sønnen til farens hovedfiende Borka, som hjelper henne ut av en farlig situasjon. Gradvis oppstår et vennskap som overvinner fedrenes fiendskap. Filmen bergtar oss fra første stund med sin fantsiverden. Vi garanterer en fantastisk drømmeaktig filmopplevelse.

Aldersgrense 7 år.

(Omtale: Nesodden Filmklubb)