"Den beste sommeren"
(Den bästa sommaren)

Det er sommeren 1958 og Sverige er i finalen i fotball-VM. På toget fra byen sitter Mårten. Han skal tilbringe sommeren på landet hos feriepappaen sin, begravelsesagenten Yngve.

Han har hørt at Yngve er en snill og hyggelig mann, og regner med at dette skal bli den beste sommeren han har hatt til nå! Det viser seg imidlertid at Yngve ikke har verdens beste håndlag med barn, men går til oppgaven med all den livslyst en begravelsesagent er i stand til å oppvise. "Ha ikke for store forventninger til livet, da blir du bare skuffet," er hans livsmotto. På toget sitter også den barske Annika, som også skal bo hos Yngve i sommer. Mårten og Annika blir raskt bestevenner.

Yngve prøver å innføre streng disiplin i sommerhuset, og det kan se ut som om Annika og Mårten får en sommer med skole, hardt arbeid og likpass. Men selv om Yngve er en streng og morsk mann, aner barna at han egentlig har et hjerte av gull. De bestemmer seg for å sprenge svære hull i Yngves bistre skall, og sammen finner de ut at livet har mer å by på enn lik på låven og Sveriges fotbollspojkar. Mye mer. Annika og Mårten legger ut på små eventyr, og bestemmer seg like godt for å spleise ensomme Yngve med den like ensomme skolefrøkenen Svanhild. Det blir en sommer ingen kommer til å glemme.

Ulf Malmros har med Den beste sommeren laget en Mitt liv som hund for det nye årtusen. Ordet ´bittersøt´ er egentlig fullstendig oppbrukt, men sjelden har det passet bedre på en film. Anikka, Mårten og Yngves opplevelser den beste sommeren da alt forandret seg skildres i en uimotståelig blanding av medrivende menneskelige situasjoner og uvanlig stramt regisserte - og derved hysterisk morsomme episoder. Den vanskelige linjen mellom alvor og latter trekkes med nennsom hånd, og de ligger der begge på lur. Den beste sommeren har gått sin seiersgang rundt om på barnefilmfestivalene i Europa, og vunnet en rekke priser, blant annet prisen som beste nordiske barnefilm på BUFF i Sandnes og publikumsprisen (ludi-prisen) på barne- og ungdomsfilmfestivalen i Kristiandsand.

(Omtale: Arthaus)

"La Cena - middag på italiensk"
(La Cena)

Måltidet er servert!

Vi møter forskjellige mennesker som for en kveld er samlet under samme tak i samme restaurant, før de løper videre med livene sine. Det hele ledsaget av rykende varme og velsmakende italienske retter. Det er sen middagstid i restauranten. Folk ankommer to eller tre sammen og slår seg ned ved bordene. Et titatalls bord med førti eller femti mennesker. Forskjellige aldre, forskjellige interesser og personligheter. Alt de har felles er beslutningen om å spise ute i kveld på den samme restauranten. Mens du beveger deg mellom bordene og plukker opp biter av samtaler, dannes et bilde av de ulike personlighetene. Når du kommer nærmere, skjønner du at en historie er i ferd med å bli fortalt. Disse forskjellige personlige historiene danner handlingen i "La Cena".

Ved ett bord sitter en eldre lærer. Han prøver desperat å komme ut av kjærlighetsforholdet han har hatt med en ung, vakker student. På bordet ved siden av sitter to kvinner. Den eldste virker prangende og utspjåket med for mye sminke og dårlig smak, mens den yngre er sjenert og tilbaketrukket. Det viser seg at de er mor og datter, og i kveld skal datteren røpe en hemmelighet: Hun har bestemt seg for å gå i kloster.

På den andre siden av restauranten sitter et stort selskap: En gruppe middelaldrende forretningsmenn og konene deres spiser middag. Mellom latteren og skålene, mellom forretningspratet og de ringende mobiltelefonene, skjuler det seg imidlertid konflikter og bedrag, og under bordet benflørtes det både her og der...

Mens disse små dramaene utspiller seg, er eieren av restauranten ulykkelig forelsket i en av stamgjestene. At hun selv blir elsket av hovmesteren, er hun fullstendig uvitende om.... og slik fortsetter historien til å også handle om en mislykket far og hans anklagende sønner, to rivaliserende skuespillere og en gruppe aldrende rødstrømper.....

(Omtale: Kommunenes Filmcentral)

Et heidundrende russisk bryllup med alt hva tradisjonene krever: Mengder av vodka, flørting mellom gjestene, grisete sanger, mafia og korrupt politi. Vinneren av Auroraprisen på Tromsøfestivalen 2001.

Vi befinner oss i den miserable gruvelandsbyen Lipki, som sliter sterkt med overgangen fra kommunismen til den russiske versjonen av kapitalismen. Hit vender den vakre Tania tilbake, etter tilsynelatende å ha forlatt en lysende karriere som fotomodell i Moskva. Hun er forsåvidt i stand til å sette byen på hodet med sitt blotte nærvær, men mindre ståhei blir det ikke når hun sporenstreks frir til barndomskjæresten sin, Misja. Den staute gruvearbeideren blir selvsagt fra seg av lykke og bryllupsforberedelsene er snart i gang. Familien hans er ikke like begeistret og undrer seg egentlig over om det bare var modellvirksomhet Tania livnærte seg av de fem årene hun var borte.

Den største hindringen for bryllupet er likevel av økonomisk art - det finnes nemlig overhodet ikke penger i landsbyen, siden det er seks måneder siden sist lønningene ble utbetalt. Som ved et skjebnens under kommer pengene på selveste bryllupsdagen og Misjas far konfiskerer sønnens lønn med det samme for å betale for festlighetene. Blakk igjen søker Misja hjelp fra sin forfyllede bestevenn for å finne en gave til den kommende brud, noe de lykkes i - ved hjelp av en smule ulovlige midler.

Nå kan festen gå sin gang, med mengder av mat og enda større mengder av vodka. Men med lovens lange arm på sporet og en overraskende visitt av Tanias mafia-gammelkjæreste fra Moskva tas festen raskt opp på et mer kaotisk nivå - alt ispedd tradisjonell russisk folkemusikk.

(Omtale: Arthaus)

Spania, 1946: Julia gjennomgår en dyp depresjon etter at Josè Miguel, hennes kjæreste og elsker, har blitt fengslet. Han er en velkjent ung maler, og i klar opposisjon til Franco-regimet.

Julia er eneste datter av en velstående bankmann og en høyt utdannet og kultivert ung dame, med utdannelse fra England og Sveits.

Når vi først møter henne, sitter hun i bilen, på vei til den lille landsbyen Cerralbos del Sella i Asturias-regionen, der hennes familie eier et stort gods - Llendelabarca - hvor hun tilbrakte barndommens lykkelige somre.

Llendelabarca styres av tate Gala, som bor der sammen med sin svigerdatter, Pilara, og hennes sønn, Juanito. I løpet av kort tid oppstår det et dypt og nært forhold mellom Julia og tjenerskapet. Hun kommer også i kontakt med skolelæreren, Don Orfeo, og med landsbyens moralske vokter, den ikke alltid like lykkelige Don Matias. Den unge Julia glir inn som en del av landsbyens dagligliv, og vender etterhvert tilbake til virkeligheten og felleskapet, kanskje for første gang på lenge.

"Den eneste" var Spanias kandidat til Oscar-prisen i 2001. Den fikk også Sølvbjørn for beste fotografi under Filmfestivalen i Berlin 2001.

(Omtale: Fidalgo)

"Caprinos Klassikere 2"
(Caprinos Klassikere 2)

(Omtale: SVF)

"Dr. Strangelove"
(Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb)

(Omtale: Fidalgo)

"The Misfits"
(The Misfits)

Marilyn på sitt beste - og siste.

Roslyn Taylor er nyskilt og ensom. Gjennom sin husvertinne Isabelle blir hun introdusert for Guido, en eksmekaniker som har vært innesluttet siden hans kone døde. Guido liker Roslyn svært godt, men når han presenterer henne for sin individualistiske cowboy-venn Gay Langland, er det Roslyn og Gay som blir forelsket. Langland planlegger en jakt på villhester, og tar med seg Guido og Perce Howland, en utslitt rodeorytter. Sammen skal de tre outsiderne fange andre "misfits". Roslyn blir invitert med for å bivåne jakten. Hun har imidlertid et annerledes verdisett enn de tre hardbarkede mannfolkene, og reagerer sterkt på deres behandling av hestene. Forholdet mellom dem blir satt på en hard prøve, der mannskulturen er det største konflikttemaet. Marilyn var i svært dårlig psykisk form under innspillingen av The Misfits, og hennes inntak av sterke sovemedisiner gjorde at hun aldri klarte å komme seg opp i tide til innspillingen. Stjernene Gable og Clift måtte stadig vente i den glohete Nevada-ørkenen, og opptakene måtte blant annet utsettes noen uker da Marilyn ble innlagt på sykehus. Til tross for dette klarte Marilyn å yte sitt beste i rollen, og karakteren Roslyn har i ettertid blitt stående som hennes beste og mest nyanserte rolleprestasjon. Ekteskapet med Arthur Miller tålte imidlertid ikke påkjenningen, og like etter at innspillingen var avsluttet, ble paret skilt. Monroe tok skilsmissen hardt, og hennes tilstand ble ikke bedre av at elskeren Yves Montand ikke gjengjeldte hennes følelser. Fallet ble enda dypere da Clark Gable døde noen uker etter innspillingen. Kongen av Hollywood ville gjøre rollen på sin egen maskuline måte, og krevde å utføre egne stunts, noe som blant annet innebar å kjempe med ville hester i ørkenvarmen. Påkjenningen ble for stor for den aldrende stjernen. Marilyn var svært glad i Gable, og all sorgen førte henne enda dypere inn i depresjonens mørke. Hennes neste film, Something's Got to Give (1962), ble aldri fullført. Marilyn ble sparket fra settet rett og slett fordi hun aldri klarte å stille opp. To store personligheter, to store karrierer, møtte sin avslutning i The Misfits. En amerikansk klassiker av de sjeldne.

(Omtale: Cinemateket, Oslo)

"Sirkelen"
(Dayereh)

(Omtale: Arthaus)

"Meet the Feebles"
(Meet the Feebles)

Ved kinolansering i utlandet beskrev et filmmagasin Meet the Feebles som «The Muppets Go Sleazebag». Det er ingen dårlig karakteristikk - heller ikke «The Muppets on Acid» som noen kaller den.

Rollebesetningen består utelukkende av dukker, og disse oppfører seg utelukkende slik dukker ikke bør. De har sex og sniffer truser, og Miss Piggys alter ego - den syngende flodhesten Heidi med vektproblemer - meier ved en passende anledning dukkevennene sine ned med et maskingevær. Ken og Barbie ville nok følt seg litt utilpass hos The Feebles.

The Feebles er en trupp med dukker som spiller dukketeater. Vi møter dem dagen før deres første direktesendte TV-show, et show som kan føre til en egen TV-serie. Regissøren for programmet er reven Sebastian, mens hvalrossen Blecht er produsent. Videre møter vi en gjeng talentløse karakterer, som for eksempel frosken Wynyard - en knivkastende junkie med et Vietnam-traume, og Blechts assistent - rotten Trevor - som under prøvene er travelt opptatt med å lage pornofilm. Disse og andre bisarre vesener vaser rundt i personlige problemer og intrikate intriger. Foran kamera fremstår de selvfølgelig som søte og nusselige syngedukker, men ellers er de voldelige, ekle og fullstendig uten moral. Filmen, som best kan karakteriseres som et backstage-musical-melodrama, har et plot og en mengde underplot som bygger opp mot et klimaks ingen dukke noengang har opplevd maken til.

Det kan virke som om regissør Peter Jackson har forsøkt å gjøre det samme med dukkefilmen som Ralph Bakshi gjorde med animasjonsfilmen: I 'Fritz the Cat' fra 1972 erstattet Bakshi kos og uskyldig humor med umoral, sex og dop. Det er ingen tvil om at Jackson har klart dette, og humoren har definitivt fått en mørkere kulør.

Peter Jackson

Newzealanderen Peter Jackson laget Meet the Feebles i påvente av finansiering av sitt neste prosjekt - splatterfilmen som drukner alle andre splatterfilmer i blod - Braindead. Før dette hadde han laget debuten Bad Taste, som nok er historiens morsomste (og eneste?) horror-science-fiction-splatter-komedie. I disse to filmene slenger han inn vitser der han finner det passende og refererer til det meste. For filminteresserte er det særlig mye å glede seg over, så også i Meet the Feebles. Blant annet finner vi en kostelig Gudfaren-parodi og en Hjortejegeren-referanse - komplett med russisk rulett.

Da gjestår det bare å si: God fornøyelse!

(Omtale: SVF)

"Latcho Drom"
(Latcho Drom)

(Omtale: Bergen filmklubb)

"Requiem for a Dream"
(Requiem for a Dream)

Requiem for a Dream kan sammenlignes med en tur med berg-og-dalbane. Det begynner med en sitrende kiling i magen, underveis skriker du av skrekk og lykke, før du til slutt sjangler ør og utmattet ut i kveldsmørket.

New York år 2000. Harry (Jared Leto) er hodestups forelsket i Marion (Jennifer Connelly) og hun er lykkelig med ham. De har store planer for fremtiden, men de eier ikke nåla i veggen. Sammen med kompisen Tyrone begynner Harry å deale dop. Lettjente penger, men en skummel bransje. Og de må jo teste om varene er gode.

Sara, som er moren til Harry, bor ensom på Coney Island i Brooklyn. Hun kjeder seg foran TV´n, men en dag ringer telefonen. Hun har blitt plukket ut til å delta i sitt favoritt-game-show. Hun skal på TV! Med ett er Sara bygårdens midtpunkt. Men hun skal være fin på TV og bestemmer seg for å slanke seg inn i den 10 år gamle og altfor trange røde kjolen. Hun begynner på en helt spesiell pillekur...

Requiem for a Dream er basert på Hubert Selby Juniors berømte roman, og tar i bruk alle filmens virkemidler for å skildre "the rise and fall of four addicts". Filmen er nærmest hypnotisk i sin bruk av bilde- og lydeffekter. Regien er ved Darren Aronofsky som fikk umiddelbar kultstatus med sin spillefilmdebut pi i 1998. Requiem for a Dream ble vist i hovedkonkurransen i Cannes i 2000.

(Omtale: Arthaus)