"Krigeren og keiserinnen"
(Der Krieger und die Kaiserin)

(Omtale: Arthaus)

"Hjertets hemmeligheter"
(Secretos del Corazon)

Montxo Armendáriz´ avsløring av hjertets hemmeligheter er en av årets filmperler. Som seg hør og bør er den også funnet verdig til en velfortjent Oscar-nominasjon. Hjertets hemmeligheter berører eksistensielle aspekter som identitet og død - og de essensielle som barndom, kirke og kjærlighet. Til spansk film å være er den usedvanlig lavmælt, mer i slekt med Mitt liv som hund (1985) enn f.eks. Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd (1988). Bingen Mendizabáls musikk står godt til den nennsomme fotograferingen og regien - stilsikkert håndverk over hele linjen, en film som aldri tviler på at historien den skal fortelle holder mål.

Vi møter ti-åringen Javi (fortreffelig spilt av Andoni Erburu) som står på terskelen til voksenlivet. Han har barnets uskyldige evne til å stille spørsmål intakt: "Hvorfor døde pappa?", eller "Hva betyr å beise?". Og kommer farfar til Helvete fordi han er ateist og mener at prestene er noen sjarlataner? Og hvorfor er ikke den sensuelle og drikkfeldige tanten Maria gift? Og er det sant at tante Rosa aldri giftet seg fordi hun ikke orket tanken på sex? Og hvordan kunne faren, som var slik en dyktig jeger, skyte seg selv ved et uhell?

Javi og storebroren Juan bor hos sine ugifte tanter Maria og Rosa. Privatskolen de går på er drevet av prester i en mellomstor by i Spania i 1950-årene. De deltar i skolens operaoppsetning om døgenikten Garbancito og den moraliserende trollmannen Tragaflor. Om kveldene lærer de å danse av Carlos´ mor, innimellom blåveisene Carlos´ far tildeler henne. Og i byens forlatte spøkelseshus ruger en hemmelighet under fuglen på trappen, og de myrdede roper fra det hinsidige under kjellergulvet. "Det er fordi de har tatt med seg sine hemmeligheter i graven", kan Juan opplyse.

En gang i måneden reiser de hjem til sin enke av en mor som bor i en liten landsby sammen med svigerfar og svoger. Onkel Antonio tar seg godt av sin etterlatte svigerinne. Litt for godt, etter landsbyboernes smak.

Kirken og døden er sentrale tema. Har vi nok tid til å leve et rettskaffent liv? Den katolske kirkens tilstedeværelse veksler mellom "omsorgsfull nestekjærlighet" og "klam hånd" over sine undersåtter i glede og synd. Javi observerer alt dette fra barnets horisont, i en film velsignet fri fra de veslevoksne betraktninger vi så ofte møter i "barnefilmer for voksne".

Hjertets hemmeligheter er for virkelighetsnær til å havne i skuffen for spanske burleskerier. Og latinsk nok til at det aldri blir kjedelig!

Filmen handler om å ville forstå, om å søke. For å forstå må man våge. Enten det er å stille spørsmål, åpne en forbudt dør, eller hoppe fra sten til sten i en brusende elv.

(Omtale: Scandinavian Entertainment Group)

"Fargo"
(Fargo)

Fargo, som slett ikke er "basert på en sann historie" som det står å lese på fortekstene, utspiller seg i et snødekt Minnesota befolket av fåmælte, jordnære skandinavisk-ættede raringer som sier "yah" i stedet for "yes" og velger kaféer med selvbetjening fremfor restauranter med oppvartning. Filmen kunne godt utspilt seg i grisgrendte strøk i Norge vinterstid, hadde det ikke vært for det halsbrekkende handlingsforløpet som de fleste ville finne hakket for drøyt for norske forhold. Men tydeligvis ikke for amerikanske; Fargo hviler i bunn og grunn på en form for realisme som gir rom for irrasjonalitet og uforutsigbarhet. Og det er nettopp dette spenningsforholdet mellom det usannsynlige krimplotet og den sære, eksentriske miljøskildringen som gir Fargo dens uimotståelige appell og som gjør den til Coen-brødrenes desidert beste film så langt.

Bilselgeren Jerry Lundegaard (William H. Macy) har havnet i et økonomisk uføre og trenger penger kjapt for å unngå konkurs. Hans "geniale" plan går ut på å leie et par småskurker til å kidnappe hans egen kone og kreve $80.000 i løsepenger fra hennes velstående far, som Jerry lover å dele med skurkene. Enkelt nok, men så går alt til helvete. Skurkene - den nervøse, pratsomme og "kinda funny looking" Showalter (Buscemi) og den fåmælte Grimrud (Stormare) - kommer ikke lenger enn til motorveien før de blir stoppet av politiet. Før man vet ordet av det har den relativt uskyldige kidnappingssaken ekspandert til dobbeltdrap. Og dermed har snøballen begynt å rulle henimot en blodsprutende klimaks.

Både filmspråklig og innholdsmessig har Fargo langt mer til felles med debuten Blood Simple enn med noen andre av Coen-brødrenes filmer. De spektakulære kamerastuntene som gjorde Raising Arizona og The Hudsucker Proxy til sinnsvake visuelle tivoliturer er erstattet med et mer statisk kamera og en større grad av enkelhet og renhet i komposisjonen. Det snødekte Minnesota-landskapet skaper et hvitt univers med en egenartet, kjølig skjønnhet som tilfører filmen en helt spesiell stemning som ville vært utenkelig om handlingen hadde utspilt seg i en amerikansk storby.

(Omtale: Cinemateket)

"The Wall"
(Pink Floyd: The Wall)

I år er det 20-års jubileum for det som kaskje er tidenes beste musikkfilm; Alan Parkers film-versjon av Pink Floyds klassiske dobbel-album fra 1979. Filmen ble sluppet på norske kinoer 30. august .

Pink Floyd The Wall (1982) er regissøren Alan Parkers film-versjon av Pink Floyds klassiske dobbel-album fra 1979.

Den handler om Pink, som mister faren sin under 2. verdenskrig. Han vokser opp som enebarn sammen med en både overbeskyttende og avvisende mor et sted i England, går på tradisjonell, patriarkalsk kostskole, og blir etter hvert pop-stjerne. Han gifter seg, men verken han eller ekteskapet fungerer. Kona innleder forhold til lederen i en fredsgruppe, samtidig som Pink blir mer og mer mentalt innestengt, isolerer seg i leiligheten sin, for til slutt å gå inn i full psykose.

Det er i dette "indre rommet" at filmens handling utspiller seg, og det er slik vi får del i hans historie:

Filmen er med få unntak et mylder av tilbakeblikk, minner, erindringsbrokker, fantasier og drømmer.

Fortalt i et dramatisk, noen ganger brutalt, korthugd filmspråk er "The Wall" en film som blander tidsplan, genre, realisme og fantasi, indre og ytre. Men grensene viskes egentlig aldri helt ut, og filmen sirkler inn en ødelagt barndom og en generasjon og kultur som har mistet eller blitt fratatt siste rest av holdepunkter.

Med modernismens repertoar av fortellegrep handler det – i overført betydning – om "det faderløse samfunnet", om "den moderne tilstanden". Det er en film om tomhetsfølelse og hva som fyller tomrommet; om fremmedfølelse, identitetstap, maktmisbruk, heltedyrkelse og medievirkelighet, om det tilsynelatende vellykkede menneske som bærer det destruktive og skremmende i seg og som blir både offer og ødelegger, kort sagt en film om selve skyggesiden av "det moderne".

Alan Parkers "The Wall" kom i 1982, omtrent samtidig med de første spede forsøkene i musikkvideo-sjangeren. Men selv etter tjue år med flimrende, eksperimenterende og teknisk fullkomne musikk-videoer, har filmen holdt seg forbausende godt. I dag lar en ny generasjon tilskuere seg sikkert ikke overmanne på samme måte som den gang, og godt er kanskje dét. Så kan filmen med hele sitt alvor tydeligere framstå som det den er: Et i ordets egentlige forstand modernistisk verk, der form og innhold i uvanlig grad gjenspeiler hverandre. Bare av den grunn fortjener den en re-lansering.

(Omtale: Fidalgo)

"En tid for fulle hester"
(Zamani barayé masti asbha / A time for drunken horse)

(Omtale: Arthaus)

"Short Cuts"
(Short Cuts)

(Omtale: Trondheim filmklubb)

"The Iron Ladies"
(Satreelex)

(Omtale: Arthaus)

"Hamam - det tyrkiske badet"
(Hamam)

"Fantasia 2000"
(Fantasia 2000)

"Du velger filmen"
(Du velger filmen)