Sør-Varanger Filmklubb -:-:- Filmomtaler Våren 2005

Filmomtaler våren 2004:

30.04: Flukten fra hønsegården
23.04: Engelen på høyre skulder
16.04: En kärlekshistoria
09.04: Gods and Monsters
02.04: Blue in the Face
02.04: Smoke
12.03: Avdøde advarer
05.03: 'Maskinistens valg'
26.02: Lars von Triers fen benspend
19.02: Tiden etter Otar
05.02: Svidd neger
05.02: Tilbake

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 30. april 2005:

"Flukten fra hønsegården"
(Chicken Run)

Flukten fra hønsegården ble forsøkt satt opp allerede før jul. Av ymse årsaker lot det seg dessverre ikke gjøre, men vi forsøker på nytt.

Filmklubben har tidligere vist Wallace og Gromit, til glede for både store og små. Nå er det på tide å se nærmere på den første helaftens spillefilmen fra bakmennene.

Livet som burhøns er ikke særlig bra. De lever som fanger, i stadig frykt for egne liv. De som ikke kan levere nok egg, blir frikassé. Noen aksepterer denne skjebnen, men ikke alle. Inger er opprørsk og viljesterk, og legger stadig nye planer for et liv i frihet. Bare så synd at den onde fru Tvilsheim stopper henne. En dag blir hun imidlertid bønnhørt. Fra himmelen detter nemlig hanen Rocky.

Inger tror Rocky kan fly, og ber han om å lære dem kunsten. Rocky på sin side er selvfølgelig for stolt til å innrømme sannheten... Sammen legger de en plan for frigjøring av de verpende madammene. Og det begynner å haste, for fru Tvilsheim har gått til anskaffelse av en gruoppvekkende effektiv kyllingpai-maskin.

Rundt Inger og Rocky virrer mengder av morsomme ”side-kicks”, som den pensjonerte militærhanen som slett ikke liker en mannlig konkurrent, de to foretaksomme rottene, som kan skaffe alt – mot betaling, og den lett naive høna som tror at de som ikke legger nok egg, belønnes med ferie. Og selvfølgelig - mengder med kaklende høner!

Med andre ord, en drøy time storveies underholdning, for store og små!

Barn i følge med medlemmer betaler bare billettprisen på denne filmen.

(Omtale: NØs, Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 23. april 2005:

"Engelen på høyre skulder"
(Fararishtay kifti rost)

Hamro er en skurk og en kjeltring, som skylder penger i øst og vest. Etter ti år i Moskva er han nå på vei hjem til Tadsjikistan for å se til sin døende mor. Men det viser seg snart at han er lurt: Moren er slett ikke døende. Landsbyens ordfører har kjøpt Hamros gjeld og er klar til å ta over huset Hamro nå hadde håpet kunne selges, og dermed kunne gi han litt sårt tiltrengte penger. I tillegg får han ansvaret for en gutt som påstår at Hamro er faren, og en sykepleier legger sin elsk på han.

Film fra de gamle sovjetrepublikkene har ofte en underfundig og lett magisk ånd over seg. Engelen på den høyre skulder fikk to priser under Tromsø Internasjonale Filmfestival i 2003; Aurora-prisen (deles ut av TIFF og Norsk Filminstitutt) og Don Quijote-prisen (Deles ut av FICC – Den internasjonale sammenslutningen av filmklubber og ikke-kommersielle kinoer).

(Omtale: NØs, Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 16. april 2005:

"En kärlekshistoria"
(En kärlekshistoria)

Roy Andersson ble født i Gøteborg i 1943. I 1969 tok han eksamen ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Han regisserte sin første spillefilm, En kärlekshistoria, året etter. Filmen fikk en rekke priser ved den Internasjonale Filmfestivalen i Berlin, i 1970. Hans andre spillefilm, Gilliap, åpnet Quinzaine des Réalisateurs ved filmfestivalen i Cannes 1979. I1981 stiftet han Studio 24, et uavhengig filmselskap og studio med beliggenhet midt i Stockholm, og begynte å arbeide med reklamefilm bl.a. for selskap som Air France, Lotto og Citroën.

Med kortfilmen Någonting har hänt vendte Roy Andersson i 1987 tilbake til fiksjonfilmens verden. I den og senere i Härlig är jorden fra 1991, utviklet han sin personlige stil med lange tagninger. Begge kortfilmene ble belønnet ved en rekke festivaler. I mars 1996 begynte innspillingen av Sanger fra andre etasje. Filmen har siden premieren i Cannes blitt en internasjonal kritikersuksess.

En kärlekshistoria skildrer kjærlighetsforholdet mellom 15-årige Pär og 14-årige Annika; lykken, usikkerheten og ømheten som den aller første store kjærlighet gir, blandet med kravene man blir stilt ovenfor fra den voksne verden. De voksne i fortellingen har stivnet i en trist inngjerdet tilværelse. Noen kjemper desperat for å holde sine gamle drømmer ved liv, men de fleste har gitt opp. Filmens realistiske bilde av 70-tallets Sverige står en i sterk kontrast med filmspråket Roy Andersson begynte å utvikle på 80-tallet og som kulminerte i Sanger fra andre etasje. Komedie blandes med tragedie uten å skyve så mye som en millimeter på de innsiktsfulle menneskeskildringene. En kärlekshistoria hadde premiere på kino i Sverige 24. april 1970 - og i tiden etter ble den sett av godt over 700.000. Siden den gang har den blitt vist på kinoer og ved filmfestivaler verden over.

(Omtale: MAl, Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 09. april 2005:

Gods and Monsters [24 kb]

"Gods and Monsters"
(Gods and Monsters)

Regissøren James Whale er glemt av de store studioene på sine eldre dager. Han skremte verden med filmer som Frankenstein, The Invisible man og Bride of Frankenstein. Nå bor han sammen med sin beskyttende husholderske Hanna og tilbringer det meste av sin tid med malerier og litteratur. En dag får han øye på den nye gartneren Clayton Boone som han fatter interesse for og inviterer inn på iste. Clayton blir imponert når han får vite at Whale er en berømt regissør, men skjønner ikke helt hva den gamle mannen ser i han. Når Whale spør om han vil sitte modell for et maleri, svarer han ja. De utvikler etter hvert et vennskap som igjen fører til en avsløring av deres innerste følelser.

Ian McKellen ble nominert til Oscar for sin tolkning av den legendariske regissøren James Whale. McKellen er en høyt respektert Shakespeareskuespiller og har tilbrakt de fleste av sine år ved teateret. Han har etter hvert blitt en stadig mer populær filmskuespiller og spiller blant annet i X – Men, men er nå mest kjent for rollen som Gandalv i Ringenes herre-trilogien. Brendan Fraser er mest kjent for filmer som Mumien og George of the Jungle og gir her en sterk rolleprestasjon som den unge løsarbeideren Clayton Boone. Lynn Redgrave ble også nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle for sin fremstilling av den strenge og beskyttende Hanna.

Gods and Monsters gir oss et innblikk i Hollywoods historie og gjenskaper storhetstiden for klassisk hollywoodsk skrekkfilm. Filmen vant Oscar for beste manuskript og har vunnet priser på flere festivaler verden over.

(Omtale: MAl, Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 02. april 2005:

"Blue in the Face"
(Blue in the Face)

Gjengen bak Smoke ga seg ikke etter ferdig innspilling. På basis av hendelser og improvisasjoner underveis fikk de ideen til en ekstrafilm, innspilt i løpet av kun fem dager.

Filmen Blue in the face i regi av Wayne Wang og Paul Auster, er en ellevill dramadokumentar, et spennende portrett av Brooklyn. Atter en gang med basis i Harvey Keitels rolle og tobakkssjappe der kjendisene nærmest står i kø. Filmen er ikke like strukturert, men muligens morsommere enn Smoke. Blant annet medvirker Lou Reed, Jim Jarmuch, Madonna, Lilly Tomlin, John Lurie m.fl En skikkelig gobit dette også. Det anbefales på det varmeste å kansellere andre gjøremål denne ettermiddagen – få med deg begge to!

(Omtale: GGu, Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 02. april 2005:

"Smoke"
(Blue in the Face)

Forfatteren Paul Auster skriver for første gang direkte for film. Røyken i tittelen er tilstede på mange plan, mest direkte i Harvey Keitels tobakksjappe på hjørnet. Mye av preikinga i filmen er som et røykteppe, tåkete, røyken som tilslører synsfeltet, som vanskeliggjør forståelse. Filmen handler i stor grad om vennskap og det å stole på mennesker rundt seg, enten det dreier seg om nær familie eller tilfeldige bekjentskaper. Og hvordan folk snakker til hverandre og lytter til hverandre –eller ikke gjør det. Med andre ord mye humor, varme og menneskelighet.

I form er filmen ikke ulik Altmans Short Cuts. Mennesker som lever sine egne liv og som tilsynelatende har lite til felles før filmpuslebitene settes sammen bit for bit. Filmen vant juryens spesialpris på filmfestivalen i Berlin i 1995.

(Omtale: GGu, Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 12. mars 2005:

Avdøde advarer [24 kb]

"Avdøde advarer"
(Don't Look Now)

John og Laura Baxter har slått seg ned i Venezia etter at deres lille datter dør i en ulykke. Her møter de to søstre, den ene av dem påstår at hun har okkulte evner og at hun har "sett" ekteparets datter. De er skeptiske i begynnelsen, særlig han, men etter hvert begynner også de å se ting som ikke er lett forklarlig.

Filmen er basert på en roman av Daphne de Maurier, damen som bl.a. skrev historien som Hitchcock brukte til filmen Fuglene. Selv om det er over 30 år siden den kom, har den fortsatt evnen til å skremme, men i motsetning til de fleste "horror"-filmene er det svært lite av bloddryppende scener i denne filmen.

Utmerket regi av Nicolaus Roeg og tilsvarende skuespillerkunst fra hovedrolleinnehaverne Julie Christie og Donald Sutherland har gjort denne filmen til et "must see". (Uheldigvis ble den lansert omtrent samtidig som Exorsisten, og massehysteriet rundt denne filmen gjorde mye til at Avdøde advarer ble glemt).

(Omtale: EØs, Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 05. mars 2005:
(maskinistens valg våren 2005)

"Trillingene fra Belleville"
(Les Triplettes de Belleville)

'Maskinistens valg' denne gang er en fransk produksjon av nyere dato som hadde stor succé både hjemme og ute. Faktisk så stor at den ble nominert til flere Oscars...

Den har ikke vært på filmklubbens program tidligere, vår lokale kino har heller ikke vist filmen. Dermed burde sjansen være stor for at du i det minste får sett en film du ikke har sett før - ihverfall ikke på det store lerretet.

Vi avslører ikke mer - møt heller opp og bli overrasket! Vi lover en godbit som føyer seg godt inn i rekken av tidligere viste filmer fra maskinisten.

(Omtale: BMø, Sør-Varanger filmklubb)

Trillingene fra Belleville

Bare en bestemor og tre sagnomsuste revysangerinner kan hamle opp med den franske mafiaen ...

Champion lever opp til navnet sitt når bestemoren hans, Madame Souza, i årevis trener ham opp til å bli en toppsyklist i den endelige sykkeltesten: Tour de France. Den franske mafiaen kidnapper Champion under løpet, men Madame Zouza og "Trillingene fra Belleville" har en plan ...

Champion er en overvektig, ensom gutt som blir adoptert av bestemoren sin, Madame Zouza, en geskjeftig dame med klumpfot og jernvilje. Hun oppdager at Champion er lykkelig bare når han sykler. Bestemorens resept for varig lykke er derfor å la Champion trene knallhardt som syklist i årevis.

Den trinne gutten forvandles til en stålfjær på to bein, en pedaldrevet evighetsmaskin som litt etter litt blir klar for alle seriøse syklisters vågestykke: Tour de France.

Med en stolt, fløyteblåsende bestemor som sekundant legger Champion ut på sitt livs tur. Han blir brutalt avbrutt av svartkledde, pistoltruende kidnappere. Snart er Champion på vei over sjøen, til storbyen Belleville. Der vil den franske mafiaen gjøre store penger på sykkeltalentet - med spillegale kriminelle som tilskuere.

I kjølvannet følger Madame Zouza og hennes trofaste hund Bruno. I Belleville møter hun "Trillingene fra Belleville", tre revysangerinner fra fortiden som fortsatt vet å fengsle et publikum. Med Brunos følsomme nese som veiviser legger de fire gamle damene en plan som skal bringe Champion helskinnet hjem.

"Belleville Rendez-vous" ble vist utenfor konkurranse ved årets filmfestival i Cannes.

Sylvain Chomet

Sylvain Chomet, født i 1963, er utdannet serietegner. Han publiserte sin første tegneseriebok, "Secrets of the Dragonfly", i 1986. Samme året lagde han en tegnet versjon av Victor Hugos roman "Bug-Jargal" sammen med Nicolas de Crécy. Chomet bosatte seg siden i London, der han først ble animatør for Richard Purdum Productions. I 1988 etablerte Chomet seg som frilanser, med stornavn som Swissair og Renault på kundelista.

Chomets første animasjonsfilm, "The Old Lady and the Pigeons", ble påbegynt i 1991. Bakgrunnene i filmen ble laget av Nicolas de Crécy. Året etter skrev Chomet manus til tegneserien "The Bridge in Mud", en science fiction- og historisk saga som hittil foreligger i fire episoder.

Manuset til "Léon-la-Came", tegnet av Nicolas de Crécy, ble først publisert i magasinet (A Suivre). Bokversjonen fra 1995 vant René Goscinny-prisen i januar 1996.

Chomet har bodd i Canada siden 1993, og han gjorde ferdig "The Old Lady and the Pigeons" i 1995-1996. Filmen har høstet stor anerkjennelse, og ble nominert til både César- og Oscar-priser.

I 1997 utga Chomet "Ugly, poor and sick", igjen sammen med Nicolas de Crécy. Bokversjonen vant Alph-Art Best Comic Prize ved Angoulême Comic Strip Festival i 1997.

"Belleville Rendez-vous" er Chomets første animerte langfilm. Han planlegger nå en film fra strøket Les Halles i Paris, og dans vil bli et gjennomgående tema.

(Omtale: Sandrew Metronome)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 26. februar 2005:

"Lars von Triers fem benspend"
(Lars von Triers fem benspænd)

Filmklubben har vist en del dogmefilm de siste årene. Men vi har faktisk aldri vist en film av selveste Dogmesjefen; Lars Von Trier. Vi har tenkt å gjøre noe med det, og kliner til med en ”dogme-dokumentar-meta-film”!

I 1967 lagde Jørgen Leth en kortfilm ved navn ”Det perfekte menneske”. Lars Von Trier bestemmer seg for at det er på tide å utfordre den gode Leth, og gir han i oppdrag å lage filmen på nytt, i fem forskjellige versjoner. For hver gang kommer Von Trier med et nytt sett regler for hvordan akkurat denne versjonen skal lages.

Filmen blir lagd på nytt på forskjellige steder i verden, og Leth må også lage en animasjons-versjon. Regler som ”Du kan ikke benytte svener lengre enn tolv bilder” (dvs et halvt sekund) bidrar også til å øke utfordringene underveis.

Forvirret? Det blir nok filmmakerne også. Resualtatet er i hvert fall blitt en film som utfordrer alle sjangerdefinisjoner og i stedet gir oss noe helt nytt; en reise inn i selve opplevelsen av å lage film.

Den orginale kortfilmen ”Det perfekte menneske” er naturligvis forfilm.

Det avholdes årsmøte i Sør-Varanger filmklubb i forkant av visningen.

(Omtale: NØs, Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 19. februar 2005:

"Tiden etter Otar"
(Depius qu'Otar est parti)

Otar har forlatt hovedstaden Tblisi i den tidligere sovjetrepublikken Georgia for å søke lykken i Paris. I Tblisi, der kaos og fattigdom preger livet til de fleste, sitter tre kvinner tilbake og venter på livstegn; hans mor, søster og niese. Moren er det sentrale midtpunkt i denne kvinnelige trekanten. Hun lever og ånder for telefonoppringningene og brevene fra Otar. Men så en dag får datteren vite at det har skjedd en ulykke i Paris, og at Otar har omkommet. Skal denne grusomme nyheten fortelles til bestemor?

Dette er en film om å leve i fortiden og la drømmene om en bedre tilværelse styre livet. Det er også en film om å velge å leve på en løgn fordi sannheten virker for hard å bære. Det er en nydelig historie, der samholdet og kvinnefellesskapet står sterkt, selv om alle de tre kvinnene åpenbart skjuler noe for hverandre. Esther Gorintin, som spiller bestemoren, debuterer som skuespiller i denne filmen, og leverer en rørende og sterk prestasjon.

Filmen er også regissør Julie Bertuccellis langfilmdebut. Hun har tidligere lagd dokumentarer og arbeidet som assistent for stjerneregissør Kieslowski. Påvirkningen fra ham kan ses, særlig i den til tider gåtefulle relasjonen mellom de tre kvinnene og i fototeknikken. Filmen retter et kritisk blikk på dagens situasjon i Georgia. Det synes å være et fellestrekk i filmene fra de tidligere Sovjetrepublikkene å gi en beskrivelse av den vanskelige overgangen fra et sterkt, sentralstyrt, kommunistisk system til frihet og forsøk på demokrati. Ofte er beskrivelsen gjort med galgenhumor, så også her. Hver av de tre kvinnene representerer ulike epoker i landets historie; bestemoren er fortiden som lot seg forføre av kommunismen, hennes datter er nåtiden som ikke klarer å se annet enn øyeblikkets kaos, mens datterdatteren er fremtiden som vil gjøre noe med tilværelsen og realisere sin drømmer.

Tiden etter Otar vant Auroraprisen under filmfestivalen i Tromsø i fjor og Kritikeruken i Cannes i 2003.

(Omtale: MAl, Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 05. februar 2005:

"Svidd neger"
(Svidd neger)

NB: Visningen er i samarbeid mellom Sør-Varanger filmklubb, Malmen kino og Pikene på broen og er en del av Barents Spektakel's "filmspektakel" som består av 6 filmer. Dette er en åpen visning der filmklubb-medlemsskap ikke er obligatorisk.

Etter oppfordring viser vi Svidd neger, som lett kan betegnes som noe av det sprøeste og mest absurde som er laget innenfor filmgenren her i landet. Enten elsker eller hater du denne filmen, som skapte en del debatt når den hadde premiere for et par år siden.

Føling i fjæra, mannskor, drap og sex er noen av ingrediensene i denne bisarre crazykomedien fra et av landets grisgrendte strøk. Der bor Anna og faren Karl, som sliter seg gjennom hverdagen på en liten gård langt ute i havgapet.

Alt Anna ønsker seg er en mann, men utvalget er skralt inntil den dagen de oppdager en annen familie på andre siden av fjellet. Der prøver Ellen Margrethe å brødfø seg selv og sine to sønner Peder og Ante. Et sjalusidrama av uante dimensjoner tar etter hvert form og da samen Normann med sitt reinsdyr også dukker opp og gjør kur til Anna, er katastrofen et faktum.

Ante har i tillegg problemer med å finne seg til rette som sjøsame. Normann påstår at Ante tvert imot er neger og dette fører den unge mannen ut i en aldri så liten identitetskrise.

(Omtale: MAl, Sør-Varanger filmklubb)

[ til alfabetisk liste ] [ til kronologisk liste ]

Lørdag 05. februar 2005:

"Tilbake"
(Vozvraschenie / The Return)

To brødre leker med sine kamerater et sted i Nord-Russland. Når de kommer hjem finner de en mann sovende i huset. Det er far som har kommet hjem etter 12 år. Vi vet ikke hvor han har vært. Dagen etter tar han med sønnene på en liten ferietur. De skal på fisketur til en øde innsjø. I innsjøen ligger det en øy…Det er åpenbart at faren har vært her før. Det er ingen søndagsskoletur faren tar sønnene med på; han utviser hard disiplin overfor sønnene. Fra guttene, og spesielt den yngste, er det mange års frustrasjon over manglende farsomsorg som skal ut. Far sitter inne med mengder av uforløst kjærlighet for sine sønner, men har vanskelig for å vise det. Og hvor har han vært i alle disse årene? I fengsel? Eller i krig? Det må vi selv tenke oss frem til. Filmen presenterer flere slike uløste gåter og er full av urovekkende stemninger.

Filmen er fortalt med en fortettet intensitet som kan minne mye om storregissøren Tarkovskijs filmspråk. Zvyagintsev innrømmer villig at han er inspirert av den store mester, men hans film står fjellstøtt på egne bein. Det er nesten uforståelig at Tilbake er regissørens langfilmdebut. Visuelt er det svært lite som overgår denne filmen. Skuespillerprestasjonene er ypperlige, spesielt den yngste gutten. Far og sønn-problematikken er vel et like gammelt tema i fortellerkunsten som litteraturen selv. Her kan fortellingen tjene som et kritisk bilde på det russiske folks evig tilbakevendende avhengighetsforhold til ”den sterke far”. En rekke nyere russiske filmer har skildret nettopp far-sønn forhold, som Far og sønn og Min stebror Frankenstein, som var å se på årets filmfestival i Tromsø. Sjelden er temaet fortalt med slik poetisk kraft som her. Stillbildene under rulleteksten vil gi deg gåsehud.

(Omtale: MAl, Sør-Varanger filmklubb)